Gjennom hele sin karriere har Kjell Skyllstad vært en bemerkelsesverdig initiativtaker og fargerik aktør på en rekke tilsynelatende ulike områder og slik skapt betydelige ringvirkninger, både i norsk musikkliv og utenlands.
Skyllstad tok en mastergrad i pedagogikk 1952 ved Walla Walla College i staten Washington, USA, og 1960 ble han mag.art. i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO). 1959–60 var han DAAD-stipendiat ved Ludwig-Maximilians-Universität München. 1962 ble han ansatt ved UiO som universitetslektor, og 1996 ble han professor. Han var tilknyttet universitetet helt frem til oppnådd aldersgrense 1998, bare avbrutt av et opphold som forskningsstipendiat (NAVF) ved musikkhøyskolen i Graz 1972–75. Siden 1966 har han også vært en aktiv musikkritiker i de fleste av hovedstadsavisene.
Møtet med den sammensatte amerikanske kulturen fikk avgjørende betydning for Skyllstad. Etter hjemkomsten til Norge har han utrettelig forfektet åpenhet, inklusjon og samhandling på tvers av kulturer, både i utviklingen av fagmiljøet på instituttet og ute i samfunnet. Istedenfor å innta musikkviterens sedvanlige observatørrolle har Skyllstad vært aksjonsorientert.
Virkefeltet har utvidet seg i stadig større spiraler ut fra hans første større arbeid, magistergradsavhandlingen om Griegs a-moll-konsert, og frem til dagens innsats for musikken og samfunnslivet i Det fjerne østen. Mellom disse peilepunktene finner vi flere interessante posisjoner: refleksjonen over det moderne Norge gjennom studiene av sentrale komponistskikkelser, der spesielt Fartein Valen og Arne Nordheim har stått i fokus. Som formann i Ny Musikk 1968–70 var Skyllstad en pådriver for å bryte ned båstenkningen i musikklivet, med en rekke friske konserter der jazz- og samtidsmusikkere samarbeidet.
Også innenfor tidligmusikken har Skyllstad vært en pioner. Han var en av de første som presenterte fremføringer av eldre musikk på originalinstrumenter. Deretter fulgte vesentlige studier av musikk og ideologi – og av musikkens rolle i totalitære samfunn. Dette ble utvidet til å utforske musikken som en viktig motkraft til totalitarisme og ensretting.
Musikkens funksjon som et møtepunkt mellom kulturer ble viktig, spesielt da innvandringen begynte å sette sitt preg også på det norske samfunnet. Siden 1975 har Skyllstad ledet Intermusic Center, som spesielt har ivaretatt musikalsk samarbeid med flere asiatiske land. Han var også aktiv forskningsleder for Rikskonsertenes innvandrerprosjekt 1989–92. Skyllstad har gjennom praktisk arbeid studert hvordan musikalsk samspill kan benyttes som et konflikttransformerende og fredsskapende initiativ, både her hjemme og på Balkan, Sri Lanka og i andre konfliktsoner.
I spennet mellom den verkorienterte musikkviteren og samfunnsforskeren som studerer musikken “utenfra”, har Skyllstad klart å beholde en “både-og”-holdning: en følsomhet for musikkens uttrykk og dens estetiske og terapeutiske kvaliteter, samtidig som han ser musikkens funksjoner i form av sosial samhandling og bevissthet. Helt fra de første arbeidene og frem til i dag har dette vært en rød tråd, og det oppsummerer han i et faglig credo: “Fra tidenes morgen har den musiske kommunikasjon vært drivkraften til framveksten av demokratiske samfunnsstrukturer, ja til sosiale strukturer overhodet. Gjennom musikalsk interaksjon skaper to mennesker, folk eller nasjoner noe som er større enn summen av det de skaper hver for seg.”