Lærer og politiker. Foreldre: Kontorsjef, senere byfogd Hans Kolle (1904–94) og Ragna Carlsen (1914–97). Gift 30.12.1967 med instituttsekretær, senere rådgiver Svein-Erik Grøndahl (25.10.1942–), sønn av kjøpmann Edwin Grøndahl (1912–81) og Amanda Henriksen (1916–).

Kirsti Kolle Grøndahl satt på Stortinget i 24 år, og hun ble landets første kvinnelige stortingspresident da hun overtok vervet etter Jo Benkow 1993. Som president fikk hun gjennomført viktige reformer i Stortingets arbeidsrutiner. Hun har også vært statsråd i to regjeringer, og 1999 ble hun utnevnt til fylkesmann i Buskerud, en stilling hun tiltrådte 2001.

Kirsti Kolle vokste opp i Alta og Fredrikstad, hvor faren var henholdsvis sorenskriver og byfogd. Etter examen artium 1962 studerte hun realfag ved Universitetet i Oslo og ble cand.mag. 1966. Året etter ble hun ansatt som adjunkt i ungdomsskolen i Røyken i Buskerud, og hun giftet seg med Svein-Erik Grøndahl. Hun arbeidet i skolen i de neste ti årene, samtidig som hun ble mor til to jenter.

Kirsti Kolle Grøndahl kom inn i norsk politikk med “kvinnebølgen” i 1970-årene, først som kommunestyrerepresentant i Røyken 1972–77, og 1977–2001 som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra Buskerud. De første to periodene satt hun i Kirke- og undervisningskomiteen og deretter i Utenrikskomiteen. Fredsarbeid, miljøpolitikk og likestilling var fanesaker helt fra studentdagene på Blindern. Som Norges første kvinnelige kirkestatsråd (1986–88) viste hun en markant likestillingsprofil, og i løpet av sitt første år i departementet utnevnte hun omtrent like mange kvinnelige prester som hennes forgjenger hadde gjort i hele sin ministertid. Hun rekrutterte flere kvinnelige ledere i skoleverket og i departementet, og hun arbeidet for å høyne statusen til de såkalte “jentefagene”. Kolle Grøndahl insisterte også på et eget kapittel i mønsterplanen om skolens ansvar for å fremme likestilling. Som bistandsminister (1988–89) fikk hun frem en tydeligere kvinneprofil i utviklingshjelpen.

“Kirsti Kolle Grøndahl er det beste som har hendt i Stortinget siden C. J. Hambro,” skrev en kommentator i Bergens Tidende vinteren 1999. Som medlem av Stortingets presidentskap fra 1989 og som landets første kvinnelige stortingspresident 1993–2001 har Kolle Grøndahl vist betydelige lederegenskaper og evne til å forestå fornying av en tradisjonsbundet institusjon. I hennes presidentperiode har arbeidet i Stortinget blitt grundig reformert. Tallet på endeløse nattmøter er sterkt redusert. Partienes tilmålte taletid er nedkortet, noe som gir rom for mer bruk av replikkordskifte. Ifølge presidenten gjør dette stortingsdebattene både “mer levende, mer hørverdige og mer aktuelle”. Talerlistene har blitt kortere, og folk tegner seg til replikk under selve debatten, i stedet for bare å lese opp sine ferdigsnekrede manuskripter. Bedre planlegging av Stortingets egen virksomhet er en annen av Kolle Grøndahls reformer. Detaljerte langtidsplaner gjør det enklere for representantene å få oversikt over sin arbeidssituasjon. Møtefrie mandager og endring av voteringsmåtene letter også arbeidet.

Et uttalt motiv bak Kolle Grøndahls reformer som stortingspresident var ønsket om å gjøre Stortingets talerstol til en maktfaktor i det politiske liv. Hun er kritisk til medienes makt når det gjelder å sette den politiske dagsorden, og til den forflatingen av politisk diskusjon som har skjedd. Politisk debatt og politiske utspill bør skje i Stortinget, hevder presidenten. Derfor lanserte hun ideen om fjernsynsoverføring av statsministerens redegjørelse om “rikets tilstand” i beste sendetid. Store eller prinsipielle saker bør regjeringen presentere fra Stortingets talerstol, ikke i en pressekonferanse, mener presidenten. “Spontanspørretimen” er også Kolle Grøndahls verk. Ved at stortingsrepresentantene nå kan stille spørsmål til statsrådene uten å sende dem inn på forhånd, styrkes Stortinget vis-à-vis regjering og administrasjon.

Som stortingspolitiker har Kolle Grøndahl også engasjert seg i interparlamentarisk arbeid. Hun har vært leder for den norske delegasjonen til Nordisk Råd og medlem av presidiet der, og hun har vært medlem av den felles parlamentarikerkomité mellom Stortinget og Europaparlamentet. Hun var nestleder i Statens bibliotekråd 1980–84 og i Rådet for Hardangervidda 1981–85.

“Selvstendighetskrav kontra partilojalitet – det er som en taustump hvor det trekkes i begge ender,” vedgikk den ferske stortingsrepresentanten Kirsti Kolle Grøndahl i et intervju med Dagbladet 1979. Men hun fikk snart ord på seg for å være en som torde si fra om egne meninger. Ifølge en kommentator var hun “en av de få kvinnene i partiet som åpnet munnen til kritiske ytringer, også under den verste personkultusen rundt Gro”. Som president har Kirsti Kolle Grøndahl nettopp gjennom denne selvstendigheten bidratt til en mer nyansert og romslig politisk praksis, og dermed til økt respekt for politikk og politikere.

    Et utvalg

  • Med viten og vilje mot et lærerikt samfunn? Perspektiver på norsklærerutdanning (red. sm.m. K. S. Melbostad, I. Lønning og N. Mæhle), 1991
  • “Mye makt i denne sal. Om reformer i Stortinget”, i M. Malmø (red.): Politisk årbok 1997, 1997
  • “Barndomsminner fra Finnmark”, i Da jeg var barn. Kjente norske kvinner og menn forteller om sin barndom, 1999
  • Opplysninger fra Kirsti Kolle Grøndahl (2000)
  • biografiske opplysninger i Nordby, bd. 1, 1985, HEH 1994 og Stortinget i navn og tall 1997–2001, 1998
  • T. Solberg: “Jeg er blitt reddere for å si hva jeg mener”, i Dagbl. 20.1.1979
  • E. Granheim: “President Kolle på plass”, i BTid. 12.10.1993
  • H. C. Hanssen: “I dag snakker vi om klassestyreren”, i Dagbl. 9.2.1999
  • “De er ikke bedre”, i BTid. 15.2.1999
  • O. T. Storvik: “Kolle Grøndahl ny fylkesmann i hjemfylket fra år 2001”, i Aftenp. 22.5.1999
  • H. Elvik: “Makta rår – men nå skal Stortinget på kurs for å lære å te seg”, i Dagbl. 4.12.1999