Faktaboks

Kirsten Heiberg
Født
25. april 1907, Kragerø, Telemark
Død
2. mars 1976, Oslo
Virke
Skuespiller
Familie
Foreldre: Direktør Sverre Heiberg (1878–1955) og Johanne Marie Schweigaard (1882–1948). Gift med komponist Franz Johannes August Grothe (17.9.1908–12.9.1982), ekteskapet oppløst 1951. Tremenning av Hans Heiberg (1904–78) og Bernt Heiberg (1909–2001).
Kirsten Heiberg
Kirsten Heiberg
Av /NTB Scanpix ※.

Kirsten Heiberg var en frodig og temperamentsfull karakterskuespiller og sanger, som også ble en av de ledende aktører i tysk musikkfilm i 1930- og 1940-årene.

Kirsten Heiberg ble født i Kragerø, men vokste opp dels i Kongsberg, der faren var disponent for Kongsberg træsliperi, dels i Kristiania. Hun studerte i Lausanne og Oxford, men interessen for teater og sang førte henne tilbake til Norge, der hun fikk sin teaterutdannelse hos Agnete Schibsted Hansson og Halfdan Christensen.

Heiberg debuterte 1929 i tittelrollen i juleforestillingen Den uskikkelige prinsesse av Gabriele Reuters på Den Nationale Scene, der hun var ansatt til 1933. Et gjennombrudd fikk hun 1931 som Helene i Tante Ulrikke av Gunnar Heiberg, og året etter vist hun nye takter i Frederick Lonsdales lystspill Når synger kanarifuglen? 1931 gjestet hun også Edderkoppen, der hun gjorde en bemerkelsesverdig innsats i operetten Mr. Thompson i Paris.

Hennes sterke sangtalent, frodige humør og scenesjarm kom til uttrykk i operetter, komedier og lystspill på Carl Johan-teatret og Centralteatret. 1935 spilte hun i tre revyer av Finn Bø og Arne Svendsen på Scala – Det lysner litt (der hun laget en glimrende parodi på Zarah Leander), Vi har den ære og Helan går.

Kirsten Heiberg var en fremragende filmskuespiller. Hun debuterte 1934 som Evelyn i Einar Sisseners Syndere i sommersol (etter Sigurd Hoels roman) og spilte ledende roller i Helge Lundes Sangen om Rondane og Tancred Ibsens Du har lovet mig en kone. Deretter hadde hun roller i tre svenske filmer før hun fikk sitt virkelige filmgjennombrudd i Tyskland 1938 som revysangerinnen Fifi i Napoleon ist an allem Schuld.

Det var ekteskapet med den kjente filmkomponisten Franz Grothe som førte Heiberg til Berlin. Men den tyske hovedstaden var et populært studiested for mange norske kunstnere og akademikere i slutten av 1930-årene. Nærmere 250 nordmenn møttes jevnlig i Den norske klubben i Berlin. Hun ble raskt en av tysk musikkfilms ledende stjerner og spilte i 17 filmer i Tyskland i årene 1938–54, bl.a. Titanic (1943), Philharmoniker (1943), Hafenmelodie (1949) og Bei dir war es immer so schön (1954). Sin siste filmrolle hadde hun etter at hun hadde flyttet tilbake til Norge, som “fallen kvinne” i Nils R. Müllers Broder Gabrielsen (1966).

1951 ble Kirsten Heiberg ansatt av Leif Juster på Edderkoppen. Men hjemkomsten skjedde ikke smertefritt. Hun ble møtt med bebreidelser for oppholdet i Tyskland under krigen, og ikke minst for medvirkningen i tyske filmer. Gjennom ekteskapet med Grothe var hun blitt tysk statsborger, og som kjent filmkunstner kunne hun risikert å bli brukt i nazistisk propaganda i Norge. Hun besøkte imidlertid Norge et par ganger, alltid under overvåking og med klar beskjed om hvem hun fikk omgås. Da hun svarte at hun omgikkes hvem hun ville, ble hun svartelistet i to år.

Den største innsatsen som scenekunstner gjorde Kirsten Heiberg på Trøndelag Teater 1952–60. Hun var elegant og raffinert, løssloppen og rørende sentimental som primadonnaen Julia Lambert i Guy Boltons dramatisering av Somerset Maughams roman Teater, laget en fint karikert teaterjåle i Swedenhjelms av Hjalmar Bergman og spilte med lune og smittende humør primadonnaen Iduna i operetten O, mein Papa. Men hun behersket også det tragiske rollefaget. Hun skapte intelligente og temperamentsfulle tolkninger av dronningen i Hamlet, Rebekka West i Rosmersholm, Laura i Strindbergs Faderen og moren i Anne Franks dagbok. Hun vant en stor seier som kurtisanen i Cheri av Colette (1956); kritikerne berømmet hennes sikre replikkføring og intense spill, “skiftende fra moderlig ømhet, lidenskapelig elskov og triumferende kjærlighetslykke, til skuffelse og dyp og rådløs fortvilelse”. Og hun fremstilte fru Warren i G. B. Shaws Mrs. Warrens forretning (1958) i spennet mellom det kynisk vulgære og det forståelsesfullt godmodige.

Kirsten Heibergs yngre søster Else Cathrine Heiberg (1910–72) var også skuespiller. Hun debuterte 1934 i en revy på Den Nationale Scene i Bergen og var senere i mange år knyttet til Det Nye Teater og Folketeatret i Oslo og fra 1961 til sin død en av de bærende krefter i NRKs Fjernsynsteatret. Der gjorde hun overbevisende tolkninger av Hønse-Lovisa og Dobbelt-Petra i henholdsvis Ungen og Den store barnedåpen av Oskar Braaten, og hun spilte hovedrollen Meg i Brendan Behans Gisselet.

Kilder og litteratur

  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • O. Øisang: Trøndelag Teater gjennom 25 år, 1962
  • A. Aarseth: Den Nationale scene. 1901–31,1969
  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale scene 1931–76,1977
  • biografi i TFL, 1991
  • O. A. Øvrebø: “Gløymde stjerner. Norske skodespelarar i tysk film 1914–45”, i SogS nr. 3/1998
  • Norsk Filminstitutt
  • Musikksamlingen, NBO