Faktaboks

Kirsten Flagstad
Kirsten Malfrid Flagstad
Født
12. juli 1895, Hamar, Hedmark
Død
7. desember 1962, Oslo
Virke
Sanger (sopran)
Familie
Foreldre: Fiolinist Michael Flagstad (1869–1930) og pianist Marie Nielsen Johnsrud (1871–1958). Gift 1) 14.5.1919 med forretningsmann Sigurd Hall (8.5.1893–16.11.1962), sønn av forretningsmann Ola Hall (1865–1939) og Emilie Sætrang (1872–1948), ekteskapet oppløst 1930; 2) 31.5.1930 med direktør Henry Thomas Ingvald Johansen (10.1.1883–23.6.1946), sønn av vognmann Johan Martin Johansen (1860–1917) og Ida Louise Nilsen (1861–1934).
Kirsten Flagstad
Kirsten Flagstad
Av /NTB Scanpix ※.

Sopranen Kirsten Flagstad var en av sin generasjons største og mest berømte operasangere og i tillegg en ledende tolker av den norske sangskatten. Hun var Den Norske Operas første sjef.

Flagstad ble født i farens barndomshjem på Hamar. Foreldrene hadde etablert seg i Kristiania, han som fiolinist, dirigent og etter hvert stortingsstenograf, hun som pianist og repetitør. Fra 1902 bodde familien i eget hus på Vindern utenfor bygrensen i daværende Aker. Her vokste Kirsten opp som den eldste av fire barn; brødrene Ole og Lasse ble musikere, søsteren Karen-Marie operasanger.

Kirsten Flagstad fikk pianotimer av moren. På 10-årsdagen fikk hun klaveruttoget til Wagners Lohengrin og lærte seg både Elsa og de øvrige partiene. I gymnastiden 1911–13 var hun en målbevisst sangelev hos Ellen Schytte-Jacobsen, og 1913–16 gikk hun hos bassen Albert Westwang, som hjalp henne til en førsteklasses pusteteknikk.

Flagstad operadebuterte 12. desember 1913, 18 år gammel, som Nuri i Tiefland av Eugen d'Albert på Nationaltheatret. Johan Halvorsen dirigerte. “En meget velklingende stemme,” skrev Hjalmar Borgstrøm. På Nationaltheatret 1914 sang hun sin første større rolle, Germaine i Robert Planquettes operette Cornevilles klokker. 1916-18 studerte hun hos den kjente stemmepedagogen Gillis Bratt i Stockholm, noe som ble svært vellykket. 21. mars 1918 hadde hun sin konsertdebut i Universitetets Aula sammen med den svenske barytonen Carl Richter og med Piero Coppola ved flygelet.

Av stor betydning for henne ble engasjementet ved Opera Comique i Stortingsgaten 1919–21, hvor moren var en allestedsnærværende repetitør. Her sang hun først Martha i Evangeliemannen av Kienzl, deretter Nedda i Bajazzo av Leoncavallo fulgt av andre større og mindre opera- og operetteroller. Regissøren Alexander Varnay erklærte: “Kirsten kan alt!”

I 1919 giftet hun seg med Sigurd Hall, og 1920 ble datteren Else-Marie født. Opera Comique lokket henne imidlertid tilbake. Hun sang blant annet Amelia i Maskeballet og Minnie i norgespremieren på Puccinis Piken fra det gyldne vesten. Et høydepunkt under hennes engasjement ved dette kortlivede operaselskapet ble Desdemona mot Leo Slezák i den første norske oppsetningen av Verdis Otello 1921. Våren 1922 sang hun for første gang sopranpartiet i Beethovens 9. symfoni, først i Bergen og siden i Kristiania.

Kirsten Flagstad Hall ble nå populær i hovedstaden som midtpunkt i en rekke operetter, 1922–24 på Mayol og 1922–27 på Casino. På Casino sang hun også i Sjømannsbruden av Sigwardt Aspestrand, og med stor suksess Micaëla i Carmen og Margrethe i Faust. Ved 100-årsminnet for Beethovens død 1927 sang hun for første gang Leonore i Fidelio, i konsertfremførelse i Oslo.

Plateinnspillinger fra 1929 viser at stemmen var modnet til den karakteristiske fulltonende sopranen. Viktige skritt mot verdenskarrieren ble tatt 1928–32 ved Stora Teatern i Göteborg, hvor hun blant annet sang Agathe i Jegerbruden, tittelrollen i Aïda og Tosca. Her var hun også Mikal i Carl Nielsens Saul og David 1928, til komponistens begeistring. Ved Nationaltheatret sang hun 1929 sin første Wagner-rolle, Elsa i Lohengrin, mot Bjørn Talén. Ekteskapet med Hall hadde tatt slutt, men i den velstående forretningsmannen og enkemannen Henry Johansen fant hun en ny livsledsager. De giftet seg 1930.

1932 debuterte Flagstad i rollen som kanskje aller mest forbindes med henne, Isolde i Wagners Tristan og Isolde, på Nationaltheatret. Dette førte til engasjement 1933 og 1934 ved Wagner-festspillene i Bayreuth; her sang hun blant annet Sieglinde i Valkyrien og sopranpartiet i Beethovens 9. symfoni under Richard Strauss.

Amerikanerne hadde vært på utkikk etter henne, og nå prøvesang hun for utsendinger fra Metropolitan-operaen i New York. Debuten her som Sieglinde i Valkyrien 2. februar 1935 ble en sensasjon og en merkedag i Metropolitans historie. New Yorks operapublikum ble rammet av Flagstad-feber, og vårprogrammet ble lagt om slik at hun kunne synge Wagners hovedroller i tur og orden. Sin første Brünnhilde i Siegfried sang hun imidlertid på San Francisco-operaen samme høst. I dansken Lauritz Melchior fant hun en ideell Tristan og Siegfried. 1936 debuterte hun på Covent Garden i London til storartede kritikker. Hun innledet en meget omfattende konsertkarriere, med sanger av Beethoven, Schubert, Schumann, Brahms, Wolf og Mahler, foruten de norske komponistene og en rekke engelskspråklige komponister.

Amerikanerne var skuffet over Flagstads manglende interesse for selskapslivet; hun foretrakk oftest å være alene med sine broderier, strikkearbeider og kabaler når hun ikke hadde familien hos seg. Hennes ro før forestillingene ble understreket av at hun brukte lange gjesp for å hvile stemmebåndene.

Da kontrakten med Metropolitan gikk ut 1941, vendte hun hjem til sin mann. Dette var en lite veloverveid handling. Henry Johansens trelastfirma drev forretninger med okkupasjonsmakten, og selv var han medlem av NS frem til 1941. Flagstad var imidlertid med på å overtale ham til å melde seg ut av Quislings parti. Hun takket nei til tilbudene fra tysk hold, og i krigsårene ble det med noen få opptredener i Stockholm og ved junifestspillene i Zürich. Da freden kom, ble Johansen arrestert, men han døde før saken kom opp. Flagstad møtte i de første etterkrigsårene kritikk for sin handlemåte, og i USA ble det organisert demonstrasjoner ved noen av hennes konserter hvor det ble påstått at hun hadde gått nazistenes ærend.

Publikum oppdaget at hun var i besittelse av den samme stemmeprakt som før. Vårsesongen 1947 begynte hun igjen å holde konserter i Europa og USA, og hun triumferte som Isolde på La Scala-operaen i Milano. I London under Wilhelm Furtwänglers ledelse uroppførte hun 1950 Richard Strauss' Vier letzte Lieder, etter komponistens eget ønske. Under Furtwängler sang hun også Fidelio ved Salzburg-festspillene og Brünnhilde på La Scala. På nyåret 1951 var hun tilbake ved Metropolitan, først som Isolde og Fidelio, og hennes avskjedsrolle der var som Glucks Alceste 1952. 1951 innledet hun et stort antall forestillinger som Dido i Purcells Dido og Aeneas på det lille Mermaid-teatret i London.

1953 holdt hun avskjed som operasanger i Norge som Dido på Det Nye Teater i Oslo, og 12. desember samme år hadde hun avskjedskonsert på Nationaltheatret, på dagen 40 år etter debuten samme sted. Hun sang også ved Festspillene i Bergen. Den aller siste gang hun sang offentlig var i Lennart Hylands fjernsynsprogram Morokulien 21. november 1959.

1958 ble hun Den Norske Operas første sjef. Her la hun ned et stort arbeid i en pionertid, og brukte også egne økonomiske ressurser for å få det til. Hun trakk seg 1960 på grunn av sykdom.

De mange grammofoninnspillingene 1914–59 viser en karakteristisk vakker og følsom sopranstemme med et helt usedvanlig volum. Også i dybden var stemmen uttrykksfull, mens de aller høyeste tonene med årene fikk mindre støtte og ble vanskeligere å nå. Pusteteknikken var av aller ypperste merke. På scenen uttrykte hun like deler verdighet og følelse.

I tråd med hennes eget ønske er Kirsten Flagstads siste hvilested bare kjent av den nærmeste familie. 1985 åpnet Kirsten Flagstads minnesamling i huset på Hamar hvor hun ble født.

Verker

    Innspillinger

  • Kirsten Flagstad (12 CDer), Simax, 1995
  • Kirsten Flagstad Edition (5 CDer), Decca
  • R. Wagner: Tristan og Isolde (4 CDer), EMI Classics

Kilder og litteratur

  • L. Biancolli: The Flagstad Manuscript,1952
  • A. Rein: Kirsten Flagstad,1967
  • T. Gunnarson: Remember Me,1975
  • T. Gunnarson: Sannheten om Kirsten Flagstad,1985
  • E. Østby (red.): Kirsten Flagstad: århundrets stemme,1994

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Brynjulf Strandenæs, 1936; Metropolitan-operaen, New York
  • Maleri av Per Krohg, 1961; Den Norske Opera
  • Statue (bronse) av Joseph Grimeland, 1982; Den Norske Opera
  • Byste (bronse) av Joseph Grimeland, 1985; Kirsten Flagstads minnesamling, Hamar