Ketil Hvoslef er en produktiv, allsidig og udogmatisk anlagt komponist. De fleste av verkene hans er instrumentalmusikk, særlig solokonserter for ulik besetning, men han har også skrevet kammermusikk, musikk for film og teater og for soloinstrumenter.
Ketil Sæverud mottok tidlige impulser fra sin far, men var aldri hans elev. Han begynte å spille klaver som seksåring, fattet etter hvert interesse for jazz og pop og var i slutten av 1950-årene aktiv som dansemusiker og som pianist i forskjellige jazz- og popgrupper. Han studerte ved Bergen Musikkonservatorium i begynnelsen av 1960-årene, med bratsj og orgel som hovedinstrumenter, og avla organisteksamen 1962. Han drog deretter til Stockholm for å studere komposisjon med Ingvar Lidholm og Karl-Birger Blomdahl, hvorav den sistnevnte ble av størst betydning, og fortsatte senere hos Thomas Ranja og Henri Lazarof i London. Han debuterte 1964 med Concertino for klaver og orkester.
I London skrev han under veiledning av Lazarof Strykekvartett nr. 1, oppført på konserter i Oslo høsten 1969 og 1970 i Bergen. På grunn av vanskelighetsgraden måtte Pandula-kvartetten fra Tyskland leies inn. Selv skrev Hvoslef: “Mitt siktepunkt med strykekvartetten var å lage et stykke musikk som uten den melodiske ledetråd skulle gi uttrykk for en følgbar bevegelse eller 'handling'. Utgangspunktet ble da et tillempet tolvtonesystem, som vanligvis virker hemmende på min musikalske fantasi, men som kan virke inspirerende på andre måter.” Kvartetten har høy temperatur, er nærmest ekstatisk i uttrykket, og tonespråket er atonalt.
På programmet i konserten i Bergen 1970 stod også en firsatset neoklassisk Blåsekvintett (1964), fullført i tiden hos Blomdahl, Suite for gitar og fem Duetti per fagotti (begge 1966), der sistnevnte “var ment som et hørespill for to personer”. To viktige soloverker ble urfremført: Flauto solo (1970), variasjoner over et femtonemotiv i et spartansk tonalt uttrykk, og Rondo con variazione (1970) for klaver, med nærmest fri tonalitet.
1971 skrev Hvoslef sitt første betydelige og originale orkesterverk, Mi-Fi-Li (mi = e, fi = fiss, li=aiss), der hele komposisjonen (17 min.) er basert på disse tre tonene i forskjellige omforminger. Som formprinsipp minner denne kontinuerlige variasjonen, eller motiviske assimilasjon, om metamorfotisk variasjonsteknikk, men er likevel forskjellig fra denne, da det opprinnelige kjernemotiv hele tiden spaltes i nye til dels ganske ulike motiv. Kjernemotivet er et slags pulserende kraftsentrum som går av seg selv og stadig avgir nye motivvarianter og kombinasjoner av motiv. Motivenes slektskap gir en fin enhet i musikken, og monotoni unngås ved ulik fargelegging av motivene i orkesteret.
Hvoslef fortsatte med flere komposisjoner utover i 1970-årene der dette formprinsippet ligger til grunn. Konsert for kor og kammerorkester (1977), der koret har fått utdelt nonsens-stavelser som utnyttes instrumentalt, ble utnevnt til “Årets verk” av Norsk komponistforening 1978. Det reproduserende motivkomplekset benyttes også i hans ypperlige Fiolinkonsert fra 1989 og Cellokonsert nr. 2 fra 1990–91. Blant hans 17 konserter for forskjellige instrumenter, instrumentgrupper og sågar blandet kor, nyter hans kontrabasskonsert og fiolinkonsert velfortjent popularitet og stor utbredelse. Hvoslef er utvilsomt en av dem som har skrevet flest konserter blant nålevende norske komponister.
Et annet trekk ved Hvoslefs musikk er en meget kompleks rytmikk, som bl.a. er påvirket av jazz. Dette gjør musikken rytmisk spenstig og levende, og driver den fremover. I tillegg kjennetegnes produksjonen av ukonvensjonelle besetninger, som hans Konsert for violin og popband (1979), eller Strykekvartett nr. 2, hvor hardingfele erstatter 1. fiolin. Hardingfela er også benyttet i andre anledninger, som i musikken til H. Ibsens Spillemænd med blandet kor og orgel.
Hvoslefs Oktett for fløyter (1978) skulle man tro ville medføre en heller ensartet og kjedelig klang, men det er et festlig verk fra begynnelse til slutt. Festlig er også hans Kvartoni (1974) som er komponert for sopran, blokkfløyte, gitar og klaver. Entrata bergensis (1989) for buekorps, blandet kor, tape og orkester må sies å være enestående, og kunne vel knapt vært skrevet av noen andre enn en bergenseren Hvoslef.
Hvoslef har skrevet scenemusikk og operaer, bl.a. til teaterstykkene Hjallarbrui, Frøken Julie og Faust, og koroperaen Balladen om Narkis och Eko. 2001 fullførte han operaen Barabass, et bestillingsverk for Den Norske Opera. Hvoslef har vært festspillkomponist ved Festspillene i Bergen, og han har mottatt Norsk Komponistforenings pris “Årets verk” fire ganger.