Faktaboks

Ketil Lund
Født
14. oktober 1939, Oslo
Virke
Jurist
Familie
Foreldre: Høyesterettsadvokat, direktør Bernt Bjelke Lund (1898–1956) og Irlin Sommerfelt (1902–74). Gift 1) 1963 med konservator Inger Marie Grue (6.12.1939–), datter av Harald Grue og Solveig Hogstad, ekteskapet oppløst 1967; 2) med kunstner Mirella Jolanda Luisa Angelica (“Liv”) Bussoli (24.5.1943–), datter av generalkonsul Nino Bussoli (1902–71) og Mary Smith (1917–98). Sønnesønn av Jens Michael Lund (1872–1943; se NBL1, bd. 8).

Ketil Lund er høyesterettsdommer og har tidligere drevet egen advokatpraksis. Han har særlig engasjert seg i spørsmål vedrørende opphavsrett, natur- og miljøvern, psykisk helsevern og annen sosial vernerett. 1994–96 ledet han arbeidet med gransking av overvåkingstjenestenes arbeid.

Lund vokste opp i Oslo og tok examen artium ved Oslo katedralskole 1958. Deretter studerte han jus ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1965. Etter ett år som dommerfullmektig, tre år som universitetslektor og ett år i Industridepartementet var han 1971–78 ansatt hos regjeringsadvokaten. Deretter drev han egen advokatpraksis til han 1990 ble utnevnt til dommer i Høyesterett.

Da Norsk Faglitterær Forfatterforening (NFF) ble stiftet 1978, ble Ketil Lund foreningens juridiske rådgiver, og han var knyttet til NFF gjennom hele sin advokattid. Han var også en sentral kraft i arbeidet med å opprette Kopinor (1980), institusjonen som gjennom avtaler om kopiering av opphavsrettslig beskyttet materiale kanaliserer penger tilbake til forfatterne.

Lunds interesse for natur- og miljøvern kommer bl.a. frem i hans engasjement i forbindelse med utbyggingen av Alta-vassdraget, men kan spores tilbake til tiden hos regjeringsadvokaten.

Interessen for psykisk helsevern ble vekket av en venns sykdom. Lund ble rystet over hvor lett domstolene tok på saker om overprøving av vedtak om tvungen omsorg, og hvordan vanlige rettssikkerhetsprinsipper ble tilsidesatt ved behandling av psykiatriske pasienter. Hans avvisning av tvang som hensiktsmessig i behandlingssammenheng kan oppfattes som vel bastant, men fremtvinger mer nyanserte standpunkter fra både teoretisk og klinisk hold. At han kastet sin faglige tyngde inn i dette felt, var av betydning for så vel den juridiske som den alminnelige forståelse av problemene. Hans arbeid i lovutvalget som kom med forslag til ny lov om psykisk helsevern uten samtykke (NOU 1988:8), bidrog til at dokumentet ble en av grunnlagstekstene om forholdet mellom jus og psykiatri. Lund ledet senere utvalget som gransket norsk lobotomipraksis.

1994 fikk Ketil Lund i oppgave å lede den kommisjon som Stortinget oppnevnte til å granske påstander om ulovlig overvåkning av enkeltpersoner og organisasjoner og kontakt mellom de hemmelige tjenester og politiske miljøer. Lund-kommisjonen leverte sin rapport 1996. I de avsluttende bemerkninger gjenfinnes synspunkter på forholdet mellom myndighetene og borgerne som ligger til grunn for det meste av Lunds juridiske virksomhet: Når borgernes alminnelige handlings- og ytringsfrihet skal reguleres, kreves et regelverk som oppfyller de krav til tydelig hjemmelsgrunnlag, forsvarlig saksbehandling, intern og ekstern kontroll, reell overprøving og klar ansvarsplassering som kan og bør stilles i et ordentlig demokrati. I forhold til de hemmelige tjenester sviktet disse premisser. Noe av årsaken kan finnes i det faktum at lukkede systemer kan utvikle en uheldig kultur, men det tyngste ansvaret hviler på politiske myndigheter som har veket tilbake for å utvise tilstrekkelig styring og kontroll.

Ketil Lund ble 1998 tildelt Ossietzky-prisen, Norsk P.E.N.s ytringsfrihetspris.

Som høyesterettsdommer har Lund fastholdt den norske tradisjon med lavt inngrepsnivå og lavt straffenivå. Han mener også at norske dommere ikke bør vise overdreven respekt for Den europeiske menneskerettsdomstol på bekostning av fornuftig norsk jus.

Lunds juridiske forfatterskap har i hovedsak rettet seg ikke innover mot det vitenskapelige juridiske miljø, men utover, mot allmennheten. Hans form er den korte, elegante og skarpsindige kronikk eller artikkel.

Ketil Lunds dype engasjement i rettssikkerhetsspørsmål kan forstås som et krav til de ansvarlige om å vise ansikt, å innestå for de regler de har vedtatt eller skal praktisere, selv om det er vanskelig og det innebærer at man blir mislikt. Den offentlige Ketil Lund fremstår da også som mer opptatt av å fastholde sine prinsipielle standpunkter enn av å bli godt likt.

Den private Ketil Lund er mindre synlig, selv om han er et flott syn på sykkel med flagrende frakk. Han stammer fra det miljø som i Oslo-sjargongen kalles “nikkersadelen”, men selv om visse trekk stadig gjør seg gjeldende, har han iallfall i sitt yrkesliv latt seg identifisere også med helt andre grupper. Hans standpunkter kan fortone seg som radikale, men de kan like godt forstås i embetsstandens plikttradisjon. Ketil Lund refser, men stormer ikke det etablerte. Slik sett er han en god, gammeldags jurist.

Verker

    Et utvalg

  • Bemerkninger om noen hovedpunkter i læren om villfarelse, i Jussens Venner 1970, s. 57–86
  • Vassdragsfredning og erstatning, i LoR 1973, s. 216–225
  • Rettssikkerhet og tvangsomsorg, i LoR nr. 8/1980, s. 435–440
  • Kontroll av staten i statens egne domstoler, i LoR nr. 4/1987, s. 211–227
  • Utredning om lobotomi, NOU 1992:25
  • Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere, Stort.forh. Dok. nr. 15 (1995–96)
  • Højesterets dommere kunde med fordel have lest Holbergs epistler, i TfR nr. 4/1999, s. 753–767

Kilder og litteratur

  • SNL,bd. 9, 1997
  • Ketil Lunds egne arbeider
  • diverse artikler i dagspressen
  • opplysninger fra Ketil Lund