Jurist, pressemann og radiokåsør. Foreldre: Gymnaslærer, cand.philos. Nils Emil Severin Johanssen (1843–94) og Caroline Marie Augusta Peters (1840–1916). Ugift. Søstersønn av Nicolai Herman Peters (1843–1923; se NBL1, bd. 11).

Karl Johanssen var utdannet jurist, men ble først og fremst kjent som journalist og samfunnsdebattant. Han ble journalist i moden alder og utviklet en særegen muntlig stil som skribent, og han regnes som en foregangsmann i formidling av utenriksstoff i norske aviser. Fra 1927 ble han også landskjent som radiokåsør.

Johanssen gikk på Gjertsens skole i Kristiania, der hans far var lærer, og tok examen artium 1892. Han valgte å studere jus og ble cand.jur. 1896. Allerede i gymnasdagene hadde han utviklet en polemisk og sarkastisk debattstil, som han senere skulle bli berømt for i Studentersamfundet, der han var formann 1901 og 1904. Hans taleevne og engasjement fikk utfolde seg fritt i et levende debattklima under unionskampen, i allianse med kampfeller som Ludvig Meyer, Kyrre Grepp, Edvard Bull d.e. m.fl. Johanssen arbeidet som dommerfullmektig og som fullmektig for flere kjente kristianiaadvokater før han selv fikk bevilling som høyesterettsadvokat 1905. Men politikken engasjerte mer enn jusen, og tilværelsen som jurist etter den engasjerende unionskampen frem til 1905 var en skuffelse for ham.

Karl Johanssen arbeidet som dommer i Boma i Kongo under den belgiske koloniadministrasjon 1907–09. Dommergjerningen tok slutt etter bare to år på grunn av sykdom, og etter hjemkomsten levde han i noen år et rastløst og desillusjonert liv, preget av stort alkoholforbruk. 1914 begynte han som utenrikspolitisk medarbeider i Norske Intelligenssedler, etter oppfordring fra Einar Skavlan og andre gode venner i pressen, som var overbevist om hans stilistiske evner. Under redaktør Hjalmar Løken fant han raskt sin personlige stil, som både var poengtert og leservennlig med utstrakt bruk av ironi og anekdoter.

Johanssens sakkunnskap om internasjonale forhold gjorde ham til en av Norges første egentlige utenriksjournalister. Han hadde sine meningers mot, og den tyske legasjonen i Kristiania klaget flere ganger på hans angrep på tysk politikk og krigførsel. Hans standpunkter lå til venstre for dem som både hans redaktør og regjeringen forfektet, og han gav åpenlyst uttrykk for sin sympati for revolusjonen i Russland 1917. Den politiske uenigheten bidrog til at han skiftet arbeidsgiver, først til Dagbladet 1918 og året etter til Social-Demokraten (fra 1923 Arbeiderbladet). Her ble han frem til sin død.

Men Johanssen var en fri fugl som skribent og passet ikke i partipressen, selv om hans sympatier lå langt til venstre. Etter hvert utviklet han en kritisk holdning til det kommunistiske regimet i Sovjetunionen, og da Arbeiderpartiet brøt med Moskva 1923, gav redaktør Martin Tranmæl ham frie tøyler til å utvikle sin uavhengige polemikk mot mangelen på demokrati og meningssensuren i Sovjetunionen. Johanssens artikler ble også lagt merke til Moskva, og han opplevde den eiendommeligheten at mens Arbeiderpartiet fortsatt var medlem av Komintern, krevde ledelsen i Moskva at han skulle ekskluderes, enda han aldri hadde tegnet individuelt partimedlemskap.

Fra 1927 fikk Karl Johanssen en ny arena å boltre seg på, da han ble en av de faste kåsørene i radioens daglige kveldskåseri “Sett og hørt”. Serien ble svært populær, og Johanssen ble landskjent for sin radiostemme og evne til å improvisere. Han ble Norges første radiokjendis, og da han døde 1931, markerte Kringkastingsselskapet hans bortgang med hele tre minnetaler og en Grieg-konsert. Året etter redigerte Aksel Zachariassen en samling av hans beste artikler, med tittelen Karl Johanssen, mennesket og journalisten.

Karl Johanssen gjorde seg også bemerket i byens uteliv og var stamgjest på Theatercafeen, der han underholdt sine venner med vittige anekdoter. Sin bopel hadde han i Hammers pensjonat på Ljan, men mye av tiden tilbrakte han på kafeer. Han holdt ofte sine berømte radiokåserier på grunnlag av notater han hadde skriblet på en serviett etter å ha konsumert sin daglige flaske rødvin. Det går mange anekdoter og historier om Johanssens uteliv: En av byens fine fruer gikk en dag forbi stambordet hans mens han nøt sin favorittdrikk, rødvin og et glass blanding (bayer og bokk). “Jeg har ingen sympati for en mann som blir full hver dag,” sa damen, hvorpå den slagferdige Johanssen repliserte med et smil: “En mann som er full hver dag trenger ingen sympati.”

  • Stud. 1892, 1917, 1942
  • HEH 1930
  • P. Gjesdahl: nekrolog i Tidens Tegn 23.11.1931
  • A. Zachariassen: Karl Johanssen, mennesket og journalisten. Et utvalg av hans artikler i “Arbeiderbladet”, 1932
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • R. Ottosen: Fra fjærpenn til Internett. Journalister i organisasjon og samfunn, 1996
  • H. F. Dahl: NRK i fred og krig. Kringkastingen i Norge 1920–1945, 1991