Reisende (“tater”). Foreldre (usikkert): Karl Gustav Pettersen og hustru Helena Sofie (død 1847 el. 1849). Gift med Lena Ulrikke (“Ulla”) Pettersen (1850–25.11.1912), datter av Karl Pettersen (“Norske-Pettersen”) og hustru Lene.

Karl Johan Fredriksen, som både blant de reisende og i befolkningen for øvrig var bedre kjent som “Stor-Johan”, var en legendarisk skikkelse i første halvdel av 1900-tallet. Av de reisende selv ble han ansett som “høvding”, noe som mer var uttrykk for anerkjennelse av hans sterke posisjon enn for en formell makt.

Stor-Johan var temmelig hemmelighetsfull om sin bakgrunn. Hans slekt kom visstnok fra Sverige, men ettersom de reisende kvinnene kunne føde i private hjem, i et telt, en låve eller under åpen himmel, ble ikke alle barna registrert, og det er vanskelig å finne ut hva som er riktig. Det er aldri dokumentert at han skulle være prestesønn, slik et av ryktene sier. I et gammelt dokument er derimot hans far oppført som “skolemesteren” Karl Gustav Pettersen fra Rotberget i Hof (nå Åsnes) i Solør. Men hvorfor brukte han da Fredriksen hvis faren het Karl Gustav Pettersen? Var moren av Fredriksen-slekt? Navnet Løvgren, som han også brukte, tilhører en kjent svensk reisendeslekt. Det blir sagt at Stor-Johan ble utstøtt av familien fordi han slo seg sammen med taterjenta Lena Ulrikke Karlsdatter; også søsteren hans fant seg en av reisendeslekt.

Karl Johan Løvgren fikk navnet “Stor-Johan” på grunn av sin veldige styrke og sitt vakre utseende. Med lysblondt hår, himmelblå øyne og kjempestore hender var han en stor og kraftig mann, som alle måtte legge merke til. Dessuten bestod hans familie av kone og 17 barn – inkludert dem de tok til seg (“sankebarn” kalte de reisende dem), så det var ikke noe lite følge som gjorde sin opptreden på landeveiene i Solør-traktene. Det må ha vært et ganske imponerende syn når de kjørte i følge med sine hester og vogner. Det var ikke så mange som var redde og stengte dørene når det store taterfølget kom til bygda. Stor-Johan var kjent som en hederlig kar, og det var svært mange som kjente dem.

Det fortelles om Stor-Johan at han engang kjørte en fjording fast i ei myr. Men da hesten begynte å synke, krøp Stor-Johan under og løftet den inn på fast mark. Denne historien fortelles like levende i dag som da dette skjedde. Men Stor-Johan var ikke bare kjent for sin styrke. Selv om han ikke ønsket å komme opp i slåsskamper, nektet han aldri hvis det likevel var noen som ville prøve ham; det gikk på en manns ære. Men han satte sin ære i å overholde lov og rett. Hvis noen i hans familie gjorde seg skyldig i “snuskeri”, var han ikke nådig. Han styrte sin familie med faste regler.

Stor-Johan mistet sin mor da han var tre år gammel. Datteren Milla (“Tater-Milla”) skriver at han ble bortsatt som en “filltull” fra den ene taterfamilien til den andre, men ifølge en annen datter, Marie Lovinie (“Taterdronningen”), var det en tante som tok seg av ham; sin far så han aldri, forteller hun.

Stor-Johan og Lena Ulrikke (eller “Ulla”, som hun ble kalt) var aldri blitt formelt viet, men de var gift på tatervis: De hadde fått velsignelse av stammens overhode. Ulla var født i Dalby i Sverige, og hun hadde en sønn, “Lille-Fredrik”, før de slo seg sammen. Ifølge Taterdronningen var hun noen år eldre enn Stor-Johan, men i kirkeboken da sønnen Karl Fredrik ble døpt, ble det oppgitt at hun var født 1850, han 1846. Dette rimer bedre, da vi vet at sønnen Petter ble født som sistemann så sent som 1896.

Stor-Johan og Ulla hadde 15 barn sammen, hevdet Taterdronningen, mens søsteren Milla sa 14. Det er ikke vanskelig å tenke seg at hverdagen ble hard når det skulle skaffes mat til en så stor familie. Noe fast bosted hadde de aldri. Med hest og vogn, eller slede om vinteren, dro de fra sted til sted. Når kulden var på sitt verste, fikk de alltid bo hos noen kjente som hadde et krypinn. Det kunne være på kjøkkengulvet, på låven eller i uthuset. Som oftest var det på små husmannsplasser man fikk komme inn. Disse fattige menneskene visste hva nød var og åpnet sine hjem for taterne. Hadde taterne handlet til seg en fleskebit, hadde husmannskona potetene, og så delte de av det lille de hadde. Om sommeren gikk det enda an, da kunne man slå opp sitt telt og sove under åpen himmel.

Stor-Johan ønsket ikke at noen av hans barn skulle gifte seg med “buroen” (fastboende). “Romanisælens” blod skulle være så rent som blod kan være, sa han alltid. I en taterfamilie er det faren som oppdrar guttene og moren som har ansvaret for jentene. Stor-Johan lærte guttene sine hvordan de best laget knivslirer og hvordan de skulle bruke kniven. Av faren fikk de også et innblikk i hestehandelens mange mysterier, og de lærte det som var verdt å vite om hesten, som var taterens beste venn. I riktig gamle dager trodde gamle tatere at når en ekte romanisæl dør, tar sjelen hans bolig i det dyret han holdt aller mest av på denne jord. Dette var som regel hesten, derfor ble hestene stelt ekstra godt med.

De fleste reisende tok godt vare på hestene sine, og Stor-Johan var kjent for det. Å kurere hester var han ekspert på. Sykdom og skader ble kurert med enkle midler; urter og planter var hans viktige ingredienser. Denne kunnskapen kom ham også til gode i omgang med andre hestekarer. Ikke sjelden ble han budsendt hvis et dyr var sykt på en av gårdene i nærheten.

Det må ha vært et spesielt syn når Stor-Johans følge kom kjørende. Med den spesielle kjerra var den lett gjenkjennelig. Alt de eide og hadde lå i kjerra, og oppakningen, som bestod av klær og utstyr, var bundet fast bakpå, der også spann og kjeler hang på sin faste plass. Etter kjerra gikk hunden i bånd. Oppå kjerra satt Stor-Johan og Ulla, og barna satt eller lå foran, med høyet som underlag. Ikke rart at sommeren var en lykkelig tid for dem.

I mellomkrigstiden ble handelslovgivningen i Norge skjerpet slik at det i praksis ble umulig for de reisende å drive omførselshandel (fra 1952 ble det også forbudt for dem å holde hest), og livsgrunnlaget deres ble borte. Dette fikk også Stor-Johan oppleve, og han fortalte om de vanskelige årene: “Jeg minnes vi var så lutfattige at vi eide verken matbit eller hest. Da var det svårt å være tater.”

De siste årene før Stor-Johan kom på aldershjemmet i Våler, tilbrakte han det meste av tiden med yngstesønnen Petter og svigerdatteren “Lotta”. Etter at de ikke lenger fikk lov til å benytte hester på landeveien, brukte de en brun kurvslede som de drog etter seg. I den hadde de alt de eide, fra skreppa som sengeklærne lå i til matkista med tørrmat; resten av maten byttet de til seg ved varer og tjenester på gårdene. Barna satt som oftest oppå sleden eller sprang ved siden av. Stor-Johan var glad i barn, så det var han som passet barnebarna når sønnen og svigerdatteren skulle på handel fra gård til gård.

Som mange eldre mennesker ville ikke Stor-Johan på aldershjem, men han innså at det var vanskeligere å reise med følget sitt da han ble svakere til bens. Når våren kom, ville Stor-Johan være med sitt følge og da tok han farvel med aldershjemmet. Han kom hjem igjen før den første snøen falt på bakken, og da kunne de på hjemmet skrive under på at han var i stor form for sin alder, selv om hørselen og synet sviktet. Datteren Milla fortalte at når noen av familien kom på besøk til ham på hjemmet, kjente han det på seg at det var noen av hans egne som kom.

På aldershjemmet var Stor-Johan godt likt. Han hjalp til og hugde ved, til tross for at han var blind. Folk som gikk forbi vedskålen, hørte at han mumlet og småpratet med seg selv. Ofte snakket han med Gud. Stor-Johan var en gudfryktig mann, og barnetroen beholdt han hele livet ut. Han likte å være i vedskålen; med bjørkeved på armen var han lykkelig. Lukten av bjørk minnet om bål og landeveien, og for ham var det en god gjerning å sørge for varme til de andre beboerne på hjemmet. Stor-Johan hadde det best når han gjorde nytte for seg; taterlivet hadde lært ham at det var godt å få hjelp i en trengselstid.

  • Åsnes kirkebok 1870–89
  • folketellingen 1900
  • D. Grønoset: Tater-Milla, Stor-Johans datter, 1974
  • A. Møller: Tater-dronningen. Marie Lovinie, Stor-Johans datter, 1974
  • L. Borge: Solens og månens barn, 1998