Biskop og riksråd. Foreldre: Jens Karlsson (død ca. 1480) og (muligens) en datter av Torstein Skjeldulfsson på Kungsnäs i Jemtland.

Karl Jensson var biskop på Hamar og riksråd 1505–12. Han er i ettertiden mest kjent for sin konflikt med hertug Christian (den senere kong Christian 2), som endte med at biskopen ble fengslet og døde under overflytting fra Båhus til Trondheim.

Karl Jensson var av adelsslekten Skåncke fra Hackås i Jemtland. Han skal ha studert i Rostock og Greifswald i midten av 1480-årene og omtales som mester (magister). Han nevnes første gang som kannik i Hamar bispedømme 1492. Han var også sogneprest på Toten. 1500 omtales han første gang som biskopens officialis (dommer). Etter biskop Hermans død ble Karl valgt til biskop 1504 og innviet året etter.

Hertug Christian styrte fra 1506 Norge med tilnærmet fulle kongelige rettigheter. Konflikten mellom hertugen og hamarbiskopen var knyttet til allmueoppstanden på Hedmark 1507–08, som ble ledet av Herlaug Huvudfat og slått ned av Christian på nyåret 1508. Hertugen må ha ment at biskopen hadde støttet oppstanden aktivt eller passivt. Da biskopen noe senere ble tilkalt av Christian for å bistå med tingforhandlinger i Østfold, ble han arrestert. Han ble internert i bispegården i Oslo, og senere satt han fengslet på Båhus festning fordi ingen geistlige ville påta seg forvaring av ham og samtidig garantere for at han ikke ville flykte. 1512 skulle Karl Jensson overgis til erkebiskop Erik Valkendorf i Trondheim, men han døde underveis fra Båhus til Trondheim.

Fengslingen av biskop Karl vakte betydelig oppsikt i samtiden og vanskeliggjorde kongens forhold til geistligheten. Overgrep mot kirkens menn førte vanligvis til automatisk bannlysing, men det ser ut til at fengslingen ikke påvirket hertugens forhold til kurien i særlig grad. Christian hadde i sin korrespondanse med Roma fremstilt biskopen som en opprører mot kongemakten, og han fikk i ettertid aksept for denne versjonen av hendelsene og unngikk dermed kirkelig straff.

Bakgrunnen for Christians fremferd mot Karl Jensson må søkes dels i den politiske situasjonen, dels i biskopens personlige forbindelser og forhold. Den politiske bakgrunnen for å sende Christian til Norge som “visekonge” var omfattende uro, spesielt på Østlandet, etter opprøret mot kong Hans i Sverige 1501. Opprøret hadde også spredt seg til Norge, spesielt under ledelse av Knut Alvsson. Også etter drapet på Knut Alvsson 1502 var det omfattende uro i grenseområdene på Sørøstlandet og i Båhuslen. Kong Hans hadde grunn til å frykte sviktende lojalitet blant deler av aristokratiet, spesielt blant dem som hadde nære forbindelser til Sverige gjennom eiendom og familie.

Karl Jensson tilhørte nettopp denne gruppen. Skåncke-slekten var den fremste adelsslekten i grenselandskapet Jemtland, og det ser ut til at Karl hadde gode forbindelser over grensen bl.a. gjennom svogerskap. I tillegg hadde hans onkel, Örjan Karlsson, vært en av Karl Knutssons fremste menn i kampen mot kongens far, Christian 1, rundt 1450. Det er også mulig at biskop Karl gjennom morsslekten har hatt forbindelser til Hedmark og med den slekten som av senere genealoger har vært kalt Tre Roser, deriblant også opprøreren Knut Alvsson.

Om Karl Jensson virkelig har vært en skjult eller åpen motstander av kongen, er det vanskelig å si noe om på bakgrunn av det tynne kildematerialet. Han har uansett tilhørt det kongen og hertugen har ansett som en risikogruppe, og han ble et av de fremste ofrene for det samtiden og ettertiden har bedømt som en hardhendt pasifiseringspolitikk fra hertug Christians side.

  • O. Kolsrud: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • N. Anhlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948
  • L. Hamre: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971
  • O. J. Benedictow: Fra rike til provins 1448–1536, bd. 5 i CNH, 1977
  • H. Skancke: Släkten Skanck/Skåncke/Skanke, Norrköping 1978