Karl Halfdan Schilling studerte til kunstmaler i Düsseldorf før han sluttet seg til barnabitternes franske ordensprovins, ble presteviet og virket i Frankrike, Italia og Belgia. Schilling ble tidlig kjent for sin fromhet, og siden 1924 har det vært arbeidet med å få ham helgenkåret.
Schillings far var stasjonert i Stange ved Hamar, og her vokste Karl Halfdan opp, inntil han i 7–8-årsalderen ble sendt til mormoren i Christiania for skolegang. Ingenting tyder på at skolegangen var særlig vellykket. Han var derimot opptatt av å lage bilder, og bare 15 år gammel ble han en ivrig og meget lovende elev av J. F. Eckersberg. Han ble ganske raskt grepet av sin lærers sans for og kjærlighet til düsseldorferskolen og reiste selv til Düsseldorf for å studere som 18-åring. Her deltok han med liv og lyst i den skandinaviske kolonien ved akademiet, men ble ikke elev der. Derimot tok han privatundervisning hos den tysk-amerikanske maleren Emanuel Gottlieb Leutze.
Gjennom familien som Schilling bodde hos i Düsseldorf, kom han i kontakt med katolisismen, og 1854 ble han opptatt i den katolske kirke. I denne tiden ble han kjent med priorinnen for Søstrene av Det Hellige Kors, søster Emilie – en sterk personlighet, som kjente seg hjemme i den kristne mystikk og som ledet St. Teresia-hospitalet for fattige i byen. Gjennom henne kom han i forbindelse med en gruppe kunstnere som drev en ivrig religiøs-karitativ virksomhet, blant dem Carl og Andreas Müller.
Schilling vendte 1855 tilbake til Christiania og studerte videre med Eckersberg, før han på nytt drog til Düsseldorf og Leutze. En tid hadde han sitt eget atelier i Düsseldorf og foretok flere studiereiser i Tyskland, særlig til München. Schilling er representert med bilder i bl.a. Nasjonalgalleriet, Bergen Kunstmuseum og museer i München.
Vel hjemme i Norge møtte Schilling 1860 nok en sterk kristen personlighet som fikk betydning for fremtiden, nemlig barnabitterpateren J. D. P. Stub. Samtalene dem imellom endte med at Schilling sommeren 1867 bestemte seg for å slutte seg til barnabitternes orden, i håp om å kunne virke som prest i Norge. Året etter trådte han inn i sitt novisiat i Aubigny-sur-Nère, men ikke uten problemer; dels var språket et hinder, dels var helsen dårlig. Men han fortsatte, og ved et særlig pavelig reskript fikk han etter bare to år i novisiat tillatelse til å avlegge sine høytidelige, evige løfter. 1875 ble han presteviet.
Tanken var nå at Schilling skulle tilbake til Norge, men slik ble det ikke. Han ble i klosteret St. Alfonsus i Aubigny inntil den franske stat lukket klosteret og Schilling forflyttet seg til sin ordens kloster i Torino i Italia (1880) og senere Monza (1880–87). 1887 åpnet barnabitterordenens franske provins et nytt novisiat i Mouscron i Belgia, og pater Schilling ble kalt dit. Her ble han skriftefar ikke bare for områdets arbeiderbefolkning, men også for søsterklostre, presteskap og lærde som kom langveis fra for å møte ham. Gjennom sitt virke ble han snart kjent som “den hellige pater”, “den lange helgen” og “helgenen fra Mouscron”.
Schillings ry som et fromt menneske spredte seg raskt og ble forsterket etter hans død 1907. Etter hvert ble mange helbredelser tilskrevet hans forbønn. Høsten 1924 ble det satt i gang en kirkelig prosess for pater Schillings saligkåring. Prosessen ble stilt i bero 1968, i påvente av et mulig mirakel. Foreløpig har han status som venerabilis, det vil si steget før saligkåring. Sterke krefter, blant annet i Oslo katolske bispedømme, arbeider fremdeles for å få Karl Halfdan Schilling saligkåret.