Offiser og NS-politiembetsmann. Foreldre: Fisker Julius Martinesen (f. 1875) og Hilda F. Lindersen (f. 1874). Gift med Agnes Eidissen (18.6.1899–12.11.1975).

Karl A. Marthinsen var prototypen på “den lille offiser” som ble “den gale general”. Når anledningen bød seg for Marthinsen under den annen verdenskrig, bød den seg til de grader at han simpelthen ikke kunne la det være. Som sjef for Statspolitiet rådde han over store politiressurser, som bl.a. ble satt inn i arrestasjonen av jødene høsten 1942. Han var således en av Norges mest hatede menn og ble likvidert av representanter for Hjemmefronten tidlig en morgen på vei til kontoret.

Marthinsen vokste opp i en læstadianerfamilie. Han var til sjøs og drev med fiskeeksport før han gikk på underoffisersskolen og etter hvert avanserte til kaptein. Under den finske vinterkrigen 1939–40 deltok han i overvåkingen av norske kommunister i Nord-Norge, og her ble han kjent med den senere “politiminister” Jonas Lie, som på den tid var sjef for overvåkingspolitiet i Kirkenes. Da tyskerne oppløste den norske hær sommeren 1940, gikk Marthinsen inn i politiet. Han var medlem av Nasjonal Samling (NS) fra 1933, samme år partiet ble stiftet.

Da Statspolitiet ble dannet våren 1941 på basis av det tidligere overvåknings- og utrykningspolitiet, ble Marthinsen utnevnt til dets sjef, med tittel av “politioberst” og spesielt ansvar for politiske saker. Statspolitiet var organisert under Sikkerhetspolitiet i Politidepartementet. I Sikkerhetspolitiet satt Oliver Møystad som sjef og kom på den måten mellom “minister” Lie og Marthinsen. Det fant ikke den iltre Marthinsen seg i, og etter en konflikt ble Marthinsen fra 1. januar 1944 sjef for både Sikkerhetspolitiet og Statspolitiet med grad av “generalmajor”. Både for NS og tyske myndigheter var den politiske kontrollen med politiet viktig. I Marthinsen hadde nazistene fått en alliert uten sidestykke. April 1944 ble han også sjef for Hirden og var dette frem til sin død.

Det var Marthinsen som høsten 1942 skrev under arrestasjonsordren som sørget for at 767 norske jøder ble deportert til fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer – de fleste til Auschwitz-Birkenau-komplekset sør i Polen. Bare 27 kom tilbake etter frigjøringen. Marthinsen var også blant de mest aktive i saken mot politifullmektig Gunnar Eilifsen, som ble utsatt for et justismord 1943. Som medlem av en nyopprettet særdomstol stemte Marthinsen for dødsstraff for politiembetsmannen.

Marthinsen hadde fortalt at han når som helst regnet med å bli drept av norske motstandsfolk, og 8. februar 1945 slo Hjemmefronten til. I det som ble kalt operasjon “Buzzard”, ble “politigeneralen” likvidert med maskingevær mens hans satt i forsetet på sin bil i Blindernveien. Sjåføren slapp uskadd unna.

Drapet på Marthinsen foranlediget represalier. Etter summariske rettssaker ved politiets særdomstol og tysk standrett ble 28 patrioter og motstandsfolk skutt, blant dem overlege Haakon Sæthre. Muligheten for represalier var nøye vurdert og diskutert på høyeste hold i London før det ble gitt klarsignal til likvidasjonen. Til tross for risikoen mente norske myndigheter Marthinsen var så farlig at de fant det berettiget å ta ham av dage. De var bl.a. redde for at han ville sette inn Hirden i krigens sluttfase og at sivilbefolkningen derved kunne lide overlast.

Karl A. Marthinsen beskrives som “…liten og mager, en vital, mørkhåret og mørkøyd mann, sjarmerende nesten til det demoniske”. Av noen er han blitt kalt Norges svar på Heinrich Himmler. Han var en hard og brutal negl, men aldri fri for sarkastisk humor. Han karakteriseres mer som politiker enn politimann. Det er tvilsomt om han var noen av delene. Politiutdannelse hadde han ikke, rent bortsett fra noen korte kurs i regi av nazimyndighetene. Som polititjenestemann lot han seg villig bruke av et totalitært system. Han satte alle demokratiske spilleregler til side for å samarbeide med de tyske okkupantene og de norske NS-myndigheter.

  • N. J. Ringdal: Mellom barken og veden. Politiet under okkupasjonen, 1987
  • d.s.: biografi i NKrL, 1995
  • E. Ulateig: Med rett til å drepe, 1996
  • A. Moland: Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945 1999