Norsk og svensk konge. Foreldre: Kronprins Oscar (senere kong Oscar 1, 1799–1859) og kronprinsesse, senere dronning Josefine (1807–76). Gift 19.6.1850 i Stockholm med (Wilhelmina Fredrica Alexandra Anna) Louise av Nederland (5.8.1828–30.3.1871), datter av prins Fredrik av Nederland (1797–1881) og Louise av Preussen (1808–70). Bror av kong Oscar 2 (1829–1907) og prinsesse Eugénie (1830–89); morfar til kong Haakon 7 (1872–1957); mormors far til kronprinsesse Märtha (1901–54).

Karl 4 (konge fra 1859) ble en av de mest populære konger Norge og Sverige har hatt – impulsiv og varmhjertet, vakker og vinnende, romantisk av lynne og allsidig kunstnerisk begavet. Men som leder var han svak; nesten alle store saker han engasjerte seg i, endte med nederlag for kongen.

Karl var kronprinsparets førstefødte. I dåpen fikk han navn etter farfaren Karl Johan, grandonkelen Ludvig 1 av Bayern og morfaren Eugène de Beauharnais – og tittelen hertug av Skåne. I oppveksten var han omgitt av en foreldreomsorg som var uvanlig for kongebarn den gang, men helt etter morens grunnsyn. Han fikk en solid skolegang, med hovedvekt på humanistiske fag, og lærere som den berømte filosof Christopher Boström (“Sveriges Platon”) og nordmannen Otto Aubert (i norsk språk). Høsten 1844 studerte han i Uppsala og ble grepet av Erik Gustaf Geijers epokegjørende forelesninger om fosterlandets historie. Våren 1845 studerte han i Christiania under historikerne Rudolf Keysers og P. A. Munchs kateter. Samtidig ble han forberedt til sine militære oppgaver.

Karl var en habil rytter og utviklet en glødende interesse for militærspørsmål. Også det svarte godt til hans romantiske lynne. Historiestudiene gav ham et idealistisk syn på vikinghelter og Nordens stolte fortid, men den største helt i hans øyne var Karl 12. Prinsens kunstneriske virke kretset om de samme temaene – sagatiden i forfatterskapet, ville fjellandskaper i maleriene, alt i romantikkens ånd. Karl utviklet seg altså til en fullblods romantiker og et utpreget stemningsmenneske, som gjerne lot seg henføre, men manglet nøktern realitetssans, utholdenhet og målbevissthet.

Naturen hadde utrustet Karl gavmildt for å vinne mennesker. Han ble en usedvanlig vakker og velbygd mann, med en sjarm som var uimotståelig, især for kvinner. Han gav sjelden avkall på de gleder det kunne gi. Han elsket å briljere med sin skjønnhet, sin fysiske styrke og sine kunstneriske evner, og han opptrådte gjerne som lystig svirebror, uvøren og folkelig, ofte sjokkerende omsvøpsløst, men med doser av protestantiske selvanklager når festen var over. Moren, som han for øvrig hadde et meget spent forhold til, var forferdet over Karls ubesindighet og raske stemningsskifter, men så at det gjorde ham folkekjær: “Oscar gjør alt han kan for å bli populær, men lykkes allikevel ikke; Carl gjør alt han kan for å ødelegge sin popularitet, men greier det allikevel ikke.”

Et særlig nært vennskap knyttet prinsen med greve Henning Hamilton, som også var høyt begavet og drømte om å fornye adelens lederskap. De to var lenge uatskillelige, også i politikken, inntil Hamiltons avskjed som statsråd 1860.

Karl skrev dikt og heroiske fortellinger fra sagatiden, men han var en mindre talentfull dikter enn den yngre broren, prins Gustav (1827–52). Bedre lyktes han som landskapsmaler i høyromantisk stil. Han elsket å omgås kunstnere og gjorde alt han kunne for å støtte dem økonomisk og på annen måte. De store innkjøp han foretok av malerier til sine slott i Sverige, ble grunnstammen i det svenske Nationalmuseums viktige samling av eldre norsk kunst. Mange av tidens store poeter hyllet ham i dikt, bl.a. Wergeland og Welhaven, Ibsen, Bjørnson og Jonas Lie.

19. juni 1850 ble kronprins Karl gift med prinsesse Louise av Oranien. I Norge holdt J. S. Welhaven festtalen, og Andreas Munch hadde skrevet kantaten som ble fremført under universitetets feiring samme dag. Allerede i juli kom kronprinsparet til Christiania og oppholdt seg der i nesten halvannen måned, under store festligheter. Karl utviklet et varmt forhold til Norge gjennom en lang rekke reiser. Hans begeistring for norsk natur og kultur har fått varige uttrykk i hans kunst. Men sitt høydepunkt fikk tilknytningen til Norge i tiden som norsk visekonge (1856–57), hans første seriøse politiske oppdrag.

Kronprinsen hadde riktignok engasjert seg i politikk allerede i 1840-årene, som ivrig tilhenger av kong Oscars pro-danske linje under krigen 1848; Karl håpet å få gjøre en innsats på dansk side i felten. Han var skandinavist og venn av den danske kongen Frederik 7, men var også blitt tent av forespeilinger om selv å bli dansk tronfølger, istedenfor den utpekte Christian av Glücksburg (den senere konge Christian 9). Slik kunne jo drømmen om et samlet Norden blir virkelighet! – I svensk politikk stilte han seg kritisk til liberalistene og satset på en konservatisme av den britiske politiker Benjamin Disraelis sosiale pregning. Bak kulissene prøvde han å danne sitt eget “parti” på det grunnlag, med Hamilton som ivrig medspiller.

Grunnloven gav kongen rett til å utnevne en stattholder i Christiania. Den siste av dem ble nordmannen Severin Løvenskiold, som tok avskjed 1855. For å vise velvilje mot Norge unnlot kongen å utpeke en ny, men gjorde isteden kronprinsen til norsk visekonge 7. februar 1856. Det utløste jubel både i Christiania og under Karls triumfferd langs norskekysten til Trondheim. Et “lydrikestempel” var fjernet, Norges likeverdighet i unionen synliggjort.

Også i Norge prøvde Karl seg som “partibygger” for å etablere sin egen plattform, mot både bondeopposisjonen på Stortinget og de overforsiktige byråkrater i regjeringen. Særlig tett knyttet han seg til Christian Birch-Reichenwald. Karl ivret for en revisjon av unionslovene, ny hærordning og jernbanebygging, men lyktes bare med det siste; et komitéarbeid om unionsforsvaret løp ut i sand og ble henlagt av Stortinget 1857.

Men oppholdet i Norge ble avbrutt da kong Oscar, som lenge hadde vært plaget av sykdom, ble for svak til selv å regjere, og Karl måtte overta som regent 25. september 1857. Ved farens død to år senere ble han selv konge. Det nye kongeparet ble kronet i Stockholm 3. mai 1860 og i Nidarosdomen i Trondheim 5. august samme år – den første norske dronningkroning siden 1299. (Det var sine opplevelser på reisen til denne kroningen Aasmund Olavsson Vinje beskrev i “Ferdaminni fraa Sumaren 1860”.)

Det første utslag av den nye kongens politikk var store regjeringsendringer i begge land. I Sverige ble Louis De Geer statsminister og vennen Hamilton den toneangivende statsråd; i Norge fikk Birch-Reichenwald den sentrale rolle. Det smakte av personlig kongemakt, men slik politikken utviklet seg, førte det tvert imot til styrket regjeringsmakt og konstitusjonalisme. Kongen lovte nå Birch-Reichenwald å oppheve stattholderordningen som “morgengave” til det norske folk, og han meddelte det underhånden til andre norske politikere. Visse sonderinger i Stockholm hadde gjort dem trygge på ryggstøtte. Ingen tenkte på å utnevne noen ny i stillingen, så dette var ren symbolpolitikk.

Men symbolpolitikk skulle få sprengvirkninger i den unionsstriden som nå var i emning. Straks Stortinget hadde vedtatt denne grunnlovsendringen, utløste det voldsomme reaksjoner i Sverige: Dette var ensidig norsk aksjon i et fellesspørsmål, og det krenket Sverige og “den högre ställning som Henne i unionen tillkommer”. Kongen ble tvunget til retrett, men valgte å gi sanksjonsnektelsen i norsk statsråd (4. april 1860), ikke i svensk-norsk, slik det ble forlangt i Sverige. Siden ble han presset til å erklære at nektelsen skyldtes motstand fra de svenske statsmyndigheter. Slik ble “stattholderstriden” en sprengkile i unionen.

Kongen og hans norske rådgivere hadde hatt planer om en omfattende revisjon av unionsvilkårene, på grunnlag av likeverdighet. Nå måtte det utsettes, den norske regjering ble sprengt, og Frederik Stang kom til makten. Det ble senere (1865) nedsatt en bred unionskomité, men da innstillingen fra denne omsider kom 1871, ble det slik motstand i Norge at Stortinget forkastet forslagene mot 17 stemmer.

Også i Sverige ble ringvirkningene store: Hamilton gikk av, og De Geer ble den suverene leder, ofte i opposisjon til kongens ønsker. De Geer foreslo 1863 en viktig representasjonsreform: Riksdagen, som inntil nå hadde vært en stenderforsamling, skulle bli et moderne tokammersystem med direkte valg. Kongen likte det dårlig, men han var ingen ideolog og bad om at opplegget ble utformet slik at det fremmet skandinavismen. Det hadde ikke De Geer sans for. Men kong Karl ble hyllet for den store reformen som var innført i hans navn.

Siden skrev De Geer: “Alt som skjedde av noen betydning under hans regjering, skjedde mot hans vilje.” Men kongen satte ingen motkraft inn mot de mange reformene som nå fulgte. Han hadde store evner til å bite i seg nederlag og forsmedelser. Kanskje viste det at han ikke hadde noe dypt engasjement i sakene – bortsett fra militærspørsmål og utenrikspolitikk, som tradisjonelt var kongens domene. Men også her led han stadig nederlag.

Sommeren 1863 gjenopptok kong Karl farens skandinaviske politikk og tilbød Danmark en forsvarsallianse mot den tyske trussel. Det nære vennskap med Frederik 7 og håpet om en nordisk forbundsstat spilte en viktig rolle for ham. Men verken den svenske eller den norske regjering ville godta en så risikabel politikk, og gjennom nært samspill og noteveksling til berørte stater ble kongens linje avsverget. Kongen ble rystet av denne “unnfallenhet” og av Danmarks nederlag 1864. Han stod på linje med den stemningsbølgen som kom etter sviket mot “en broder i nød”. Men langtidsvirkningen var at også utenrikspolitikken ble presset ut av kongens personlige maktsfære og satt under regjeringens kontroll. Det eneste konkrete resultat av Karls skandinaviske politikk var at datteren Louise 1869 ble gift med den danske kronprins Frederik. De ble foreldre til to konger – Christian 10 og vår egen Haakon 7.

I Norge kom andre nederlag. Kongen hadde ivret for en ny hærordning, som bl.a. gjorde det lettere å forene norske styrker med svenske, og han skrev sine Militære strøtanker (1864) for å påvirke opinionen. Men Stortinget forkastet forslagene 1863 og 1866, og statsråd Harald Storm Wergeland måtte gå av 1868 – den første seier for parlamentarisme i Norge, hevdet historikeren Halvdan Koht. Mot sin vilje ble altså kong Karl en banebryter for styrket regjeringsmakt og parlamentarisk innflytelse – og for spenning i unionsforholdet. Men de mange nederlagene svekket ikke hans enorme popularitet i befolkningen.

Karl 4 fikk etter hvert skrantende helse. Han led av tarmtuberkulose og døde avkreftet i Malmö 18. september 1872. Den eneste sønn han hadde i ekteskap, døde ett år gammel 1854, så kongeverdigheten gikk nå til hans bror Oscar (2). Blant den avdøde kongens etterlatte papirer lå en instruks om at det ikke skulle holdes noen tale i begravelsen, og bare en enkel minnestein skulle reises på graven, siden han ikke hadde utrettet noe stort i verden. Men det ble ikke fulgt opp. Det var landesorg ved hans død. Folkets kjærlighet hadde han beholdt.

    Trykt materiale (et utvalg)

  • Fosterbröderne. Saga, Stockholm 1848
  • Heidi, Gylfes Dotter, Stockholm 1852
  • En Vikingasaga, Stockholm 1855
  • En samling dikter af C, Stockholm 1863 (norsk utg. Trondheim 1864)
  • Militära tankar i sammandrag, Stockholm 1863 (norsk utg. Militære strøtanker, 1864)
  • P(ro) m(emoria) angående armeens vapenöfningar, Stockholm 1867
  • Tankar om nutidens taktiska rörelser (under pseud. C), Stockholm 1867

    Bildende kunst

  • En rekke malerier i svenske og norske museer og samlinger; hans Landskap fra Trøndelagen henger i residensen til den svenske ambassaden i Oslo

    Etterlatte papirer

  • Karl 4s personlige arkiv finnes hovedsakelig i Bernadotteska familjearkivet, Stockholm
  • J. Almén: Ätten Bernadotte, Stockholm 1896
  • H. Koht: biografi i i NBL1, bd. 7, 1936
  • S. Eriksson: Carl XV, Stockholm 1954
  • Å. Holmberg: biografi i SBL, bd. 20, 1973–75
  • A.-L. Seip: Nasjonen bygges, bd. 8 i ANH, 1997
  • Maleri (rytterbilde, helfigur) av C. F. Kiörboe, 1860; Svenska porträttarkivet, Gripsholm slott
  • Maleri (knestykke) av Ole Peter Hansen Balling, ca. 1875; Mariemuseet, Horten
  • Maleri (brystbilde, etter fotografi) av P. N. Arbo, 1877; Det kgl. Slott, Oslo
  • Maleri (brystbilde, kopi av Arbos bilde) av Benedicte Scheel, 1881; DKNVS, Trondheim