Faktaboks

Karl 3. Johan
Carl Xiv Johan Oppr. Jean-Baptiste Bernadotte
Født
26. januar 1763, Pau, Frankrike
Død
8. mars 1844, Stockholms slott, begr. i Riddarholmskyrkan
Virke
Norsk og svensk konge
Familie
Foreldre: Sakfører Henri Bernadotte (1711–80) og Jeanne Saint-Jean (1728–1809). Gift 16.8.1798 med Eugénie Bernardine Désirée Clary (1777–1860; se Desideria). Adoptivsønn av kong Karl 2 (1748–1818); far til kong Oscar 1 (1799–1859); farfars farfar (og mormors farfars far) til kronprinsesse Märtha (1901–54); morfars farfar til kong Haakon 7 (1872–1957).
Karl 3 Johan

Maleri 1810

Karl 3 Johan
Av /※.
Karl 3 Johan

Portrett fra 1798

Karl 3 Johan
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Karrieren til denne franske soldaten, som endte som monark i Sverige og Norge, ble både i samtiden og av ettertiden karakterisert som eventyrlig. Som den ledende politiker i dobbeltmonarkiet gjennom de første tre tiår av unionen styrte han sikkert og bestemt og lot Norge få beholde både sin særstilling og det alt vesentlige av Grunnloven fra 1814.

Den store franske revolusjon og napoleonskrigene førte sakførersønnen fra Sør-Frankrike helt til topps i det franske militære hierarki som en av keiser Napoleons marskalker og fyrster. Hans popularitet og rykte gjorde at Sverige og den barnløse Karl 13 (den senere Karl 2 av Norge) gjorde ham til sin tronarving. Han ble grunnlegger av Bernadotte-dynastiet og derved stamfar til alle de regjerende monarkene i Skandinavia i dag.

Jean-Baptiste Bernadotte vokste opp i Pau i provinsen Béarn ved foten av Pyreneene. Han hadde en eldre bror, som også het Jean til fornavn, og en søster som døde ugift i ung alder. Unggutten begynte i lære som kontorist hos en av farens kolleger i hjembyen, men som 17-åring vervet han seg som leiesoldat i regimentet Royal la Marine. Han var først stasjonert på Korsika og deretter i Grenoble, Marseille og Vest-Frankrike, og han gjorde seg snart bemerket som en lojal og modig underoffiser.

Etter revolusjonen 1789 ble det mulig for soldater av borgerstanden å bli offiserer, og under revolusjonskrigene mot Østerrike fra 1792 steg Bernadotte i gradene. 1793 var han oberst og regimentsjef, og 1794 ble han brigadegeneral etter slaget ved Fleurus i Flandern. Samme høst ble han utnevnt til divisjonsgeneral. 1795 og 1796 ledet han avdelinger i krigen, både langs Rhinen og innover i det sørlige Tyskland. 1797 ble han sendt i teten for den franske Rhin-armeen som forsterkning til general Napoleon Bonaparte i Italia-armeen. Han utmerket seg i trefningene i Gradisca i Nordøst-Italia og ble for en periode satt til å styre regionen som guvernør, med sete i Udine.

Etter freden i Campo Formio 1797 ble Bernadotte utnevnt til ambassadør i Wien, hos fienden general Bonaparte hadde slått. Et gateoppløp mot ambassaden i mars 1798, etter at den franske trikoloren var heist på bygningen, fikk Bernadotte til å dra i protest etter bare to måneder i stillingen. Etter ett års tjeneste ved armeen langs Rhinen ble han sommeren 1799 av Direktoriet utnevnt til krigsminister, en stilling han innehadde i tre måneder.

Sommeren 1798 giftet general Bernadotte seg med kjøpmannsdatteren Désirée Clary fra Marseille, og året etter fikk de sitt eneste barn, sønnen François-Joseph-Oscar (den senere Oscar 1). Désirée hadde vært forlovet med Napoleon Bonaparte en tid, og hennes eldre søster Julie var gift med Napoleons eldre bror, Joseph Bonaparte.

Bernadotte var innforstått med Napoleons statskupplaner etter at Bonaparte kom hjem fra felttoget i Egypt i oktober 1799, men han bifalt dem ikke og holdt seg utenfor forberedelsene. Etter statskuppet fikk han likevel en plass i Statsrådet, en av de tre forsamlingene den nye førstekonsulen opprettet. Kort tid etter, våren 1800, ble Bernadotte også utnevnt til sjefgeneral for Vestarmeen, stasjonert i Rennes i Bretagne. 1803 utnevnte Napoleon ham til sendemann i USA, men lange forberedelser, samt en ny tilspissing mellom Frankrike og Storbritannia, gjorde at Bernadotte aldri drog til Amerika, men i stedet meldte seg til ny krigstjeneste.

Da Napoleon våren 1804 utropte seg selv til keiser etter en folkeavstemning, utnevnte han Bernadotte som en av sine i alt 18 marskalker og gav ham stillingen som guvernør/kommandant over den franske besittelsen Hannover. Høsten 1805 ble Bernadotte kommandant for 1. armékorps i Napoleons nye Grande Armée, og han deltok i felttoget langs Donau (beleiringen av Ulm) og slaget ved Austerlitz 2. desember.

Etter østerrikernes kapitulasjon var Bernadotte i et halvt år kommandant i grevskapet Ansbach i Sør-Tyskland, før han på ny deltok i felttoget mot prøysserne høsten 1806 (slagene ved Jena og Auerstädt 14. oktober). Han utmerket seg særlig under forfølgelsen av de flyktende prøyssiske tropper, han inntok Halle i et heroisk stormløp og spilte en sentral rolle da feltmarskalk Blücher og de siste restene av den prøyssiske hær ble beleiret og slått i Lübeck. Der ble han også fangevokter for en avdeling svenske soldater som hadde deltatt i kampen på prøyssernes side. Denne kontakten skulle vise seg å bli viktig for Bernadottes rykte i Sverige: Den belevne og korrekte franske generalen imponerte sine svenske fanger, blant dem oberst, greve Gustav Mörner, som senere ble en innflytelsesrik politiker.

1806 ble marskalk Bernadotte utnevnt til fyrste av Ponte Corvo, et landområde i Italia mellom Roma og Napoli, som han aldri fikk besøkt personlig. Han hadde ansvaret for franskmennenes venstre flanke i felttoget i Polen vinteren 1807 og ledet en viktig trefning ved Mohrungen. Men hans tropper deltok ikke i slaget ved Eylau (februar 1807), og i mai samme år ble han selv såret i halsen under en trefning ved brohodet Spanden i Øst-Preussen.

Fra sommeren 1807 frem til våren 1809 var Bernadotte kommandant for de franskokkuperte Hansa-byene, med hovedkvarter i Hamburg. Naboriket i nord, Danmark-Norge, var Frankrikes allierte, og da det vinteren 1808 drog opp til krig mellom Danmark-Norge og Sverige, ledet Bernadotte spanske hjelpetropper inn i Danmark. Da troppene marsjerte inn i Rendsborg, dit den sinnssyke kong Christian 7 var blitt evakuert fra København, trodde kongen at det dreide seg om en fiendtlig invasjon, og han døde noen få dager senere. Under danmarksoppholdet, som kom til å vare i flere måneder, besøkte Bernadotte også København og møtte den nye danske kongen, Frederik 6, og tronarvingen, prins Christian Frederik.

Våren 1809 ble marskalk Bernadotte igjen tilkalt til nye franske felttog, og han deltok i spissen for 9. armékorps – en avdeling som i det alt vesentlige var satt sammen av sachsiske leiesoldater – i slaget ved Wagram nordøst for Wien 5.–6. juli. Etter en uoverensstemmelse med Napoleon drog Bernadotte tilbake til Paris, og i august samme år ble han beordret til Antwerpen for å forsvare det franske Flandern mot et britisk landgangsforsøk som mislyktes. Det skulle bli hans siste innsats som leder for franske styrker.

Juni 1810 fikk Bernadotte en henvendelse fra en svensk offiser på gjennomreise i Paris, baron Carl Otto Mörner, om å stille seg til rådighet som kandidat ved det forestående svenske kronprinsvalget. Kong Gustav 4 Adolf var blitt avsatt ved et statskupp 1809, og hans onkel og etterfølger, Karl 13, hadde ingen arving: Den danske prins Christian August, som hadde vært formann i den interimistiske regjeringskommisjonen i Christiania fra 1807 og stattholder og øverstkommanderende for den norske hær fra våren 1809, var senere samme år blitt valgt til svensk tronfølger og tiltrådte januar 1810, men døde allerede i mai under en militærparade i Skåne.

Den svenske riksdagen, som holdt sitt møte i Örebro, valgte 21. august – etter flere avstemninger og stor forvirring i forsamlingen, men også som resultat av en målrettet påvirkningskampanje – marskalk Jean-Baptiste Bernadotte, fyrste av Ponte Corvo, til ny tronfølger i Sverige. Napoleon hadde gitt sin tillatelse til Bernadottes kandidatur, men betvilte hele tiden at han kunne bli valgt. Den franske keiseren forsøkte også å få ham til å love å aldri gå imot Frankrike, men Bernadotte nektet bestemt å gå med på en slik avtale. Den franske generalen ankom Sverige 20. oktober 1810; han antok navnet Karl Johan (egentlig Carl Johan) og konverterte samtidig til den lutherske lære, et krav fra hans nye fedreland. Han ble på kort tid svært populær i hele Sverige, både blant folket, i adelen og ved hoffet, og kongen adopterte ham som sin sønn.

Den nye kronprinsen gikk straks inn i rollen som den egentlige regent i Sverige; kongen var gammel og verken fysisk eller mentalt i stand til å lede landet. Forholdet til stormaktene, og særlig det økende konkurranseforholdet mellom de da allierte stormaktene Frankrike og Russland, ble den viktigste og vanskeligste politiske oppgaven for kronprinsen i perioden 1810–13. I Sverige var det mange som ønsket revansje for tapet av Finland til Russland 1809, og som derfor ønsket en tilknytning til Frankrike og Napoleon. Men svenskene ble fort skuffet over Napoleons mange krav (fastlandsblokaden) og ønsker om å kontrollere svensk utenrikspolitikk. Karl Johan forstod at han måtte knytte seg til Russland og Storbritannia, men han førte likevel en “dobbelt” politikk, ettersom utfallet av en ny mulig konflikt som tegnet seg i horisonten, var usikkert.

Karl Johan orienterte sin politikk mot en ny union med Norge, som kompensasjon for tapet av Finland. Han arbeidet for å få Russlands og de andre stormaktenes aksept for og hjelp til en slik ny union. Også overfor Napoleon antydet han en slik løsning i et samarbeid med Frankrike, men den franske keiseren avviste bestemt enhver plan som ville innebære å løse opp Danmark-Norge. Karl Johans “1812-politikk” var en avventende og forsiktig holdning til den nye konflikten som bygde seg opp mellom Napoleon og den russiske keiser Aleksander 1. Sverige forhandlet i hemmelighet med Russland om gjensidig assistanse, men kronprinsen stengte ikke helt døren for en ny allianse med Frankrike.

I Norge var det enkelte stormenn, særlig kjøpmenn og godseiere, som i lengre tid hadde talt mot danskestyret og som klart var på gli i retning av en mulig forening med Sverige. Blant de toneangivende i dette “partiet” var bl.a. Peder Anker og hans svigersønn, Herman Wedel Jarlsberg. De hadde støttet Christian Augusts kandidatur som svensk tronarving, og nå så de en ny mulighet i Karl Johan. Mot slutten av 1811 ble de svenske kontaktene med “svenskepartiet” i Norge oppgradert, med kronprins Karl Johans velsignelse. Offisielle utsendinger fra Stockholm, blant dem kronprinsens betrodde medarbeider general Biörnstierna, besøkte Christiania og hadde samtaler med velvillige norske politikere og embetsmenn. I de følgende par årene kom det flere slike delegasjoner til Norge, og alle hadde de instrukser med fra kronprinsen, etter hvert med uttrykkelige garantier til det norske folk om hvordan de ville få det i en union med Sverige: Her tales det klart om en føderasjon, om egen forvaltning, om et moderat skattenivå; Norge skal få et svensk lån på 2 millioner riksdaler, og kongen skal besøke landet hvert år og oppholde seg der i tre måneder.

Men Karl Johans norgesprosjekt ville bare være mulig dersom han kom ut på den vinnende siden i den fremtidige konflikten. Etter at Napoleon tvert avslo ethvert forslag fra Karl Johan og Sverige, ble alliansen med Russland – og etter hvert også med Storbritannia – stadfestet ved et møte mellom Karl Johan og den russiske keiser i Åbo august 1812. Karl Johan gav råd til Aleksander under det franske felttoget i Russland 1812, og han spådde Napoleons nederlag.

1813 gikk Karl Johan og Sverige aktivt inn på alliert side i det forestående felttoget mot franskmennene i Tyskland. Det var den svenske kronprinsen som foreslo den allierte strategien mellom partnerne – russere, prøyssere, østerrikere og briter – under et toppmøte i Trachenberg i Polen i juli. Karl Johan ledet selv den såkalte Nordarmeen, som bestod av russiske, prøyssiske og svenske avdelinger (ca. 30 000 svensker). Den var én av tre allierte armeer som gikk mot Napoleon i oktober samme år, og som endte med slaget ved Leipzig (“Folkenes slag”) 16.–19. oktober, der Napoleon led et sviende nederlag.

Karl Johan gikk deretter med sine styrker inn i de danskeide hertugdømmene Slesvig og Holstein, og etter en kort konfrontasjon gikk Napoleons danske allierte med på forhandlinger. På etterjulsvinteren sluttførte han sitt prosjekt om å innlemme Norge i en ny union med Sverige med undertegningen av Kiel-traktaten 14. januar 1814.

Våren 1814 var Karl Johan motstrebende med på de alliertes avsluttende kamphandlinger mot Napoleon, men han gikk ikke aktivt med egne tropper inn i Frankrike: Han var for en del franskmenn – og også en periode for den russiske keiser – en mulig kandidat til å lede et nytt regime i sitt gamle hjemland, og en innmarsj ville kunne ødelegge hans sjanser til å oppnå dette.

Etter at Riksforsamlingen på Eidsvoll i mai 1814 hadde vedtatt en ny grunnlov og valgt prins Christian Frederik til ny norsk konge, gikk svenske tropper i månedsskiftet juli/august inn i Hedmark og Østfold for å tvinge det norske opprøret i kne, etter at en stormaktskommisjon på fire medlemmer forgjeves hadde forsøkt å megle. Karl Johan ledet selv angrepet mot østfoldbyene Fredrikstad og Fredrikshald (Halden). Felttoget ble av kort varighet. Fredrikstad ble inntatt, mens Fredriksten festning motstod Karl Johans beleiring, og norske styrker under oberst Andreas Samuel Krebs tilføyde svenskene sviende nederlag i trefninger ved Lier og Matrand. Likevel aksepterte Christian Frederik etter to uker med kamphandlinger det svenske tilbudet om våpenhvile og gikk med på å overføre makten til det nye Stortinget og abdisere. Med konvensjonen i Moss aksepterte Sverige også store deler av Grunnloven og Norges uavhengighet i en union mellom de to rikene. 4. november 1814 valgte Stortinget Karl 13 til norsk konge (Karl 2). Fem dager senere kom kronprins Karl Johan, sammen med sin 15-årige sønn prins Oscar, på sitt første besøk til Christiania og talte til Stortinget.

Februar 1818 døde Karl 2, og en tidligere fransk revolusjonsgeneral kunne dermed bestige tronen i to av de eldste monarkiene i Europa. Karl Johan ble kronet til konge i sine to riker ved to separate seremonier, først i Storkyrkan i Stockholm (11. mai) og dernest i Nidarosdomen 7. september. Før kroningen i Trondheim gjennomførte kongen og den nye kronprinsen, Oscar, en kroningsferd gjennom Hedemarken og Østerdalen. På Jacob Munchs maleri av kroningshøytideligheten sitter en noe idealisert og ungdommelig utseende monark – han var tross alt 55 år gammel – innhyllet i purpur og hermelin. (I forgrunnen står kronprinsen, men den nye dronningen glimrer med sitt fravær; Desideria holdt seg i Paris og slo seg først ned i Stockholm for godt fra 1823.) Kongen hadde selv bekostet Norges nye riksregalier – krone, rikseple, septer og sverd (med klingen fra det verge han bar i slaget ved Leipzig 1813); noe slikt hadde ikke landet hatt på flere hundre år. Regaliene var Karl Johans gave til den norske stat, som senere bekostet regalier for dronningen og arvefyrsten, men det ble aldri noe av en norsk kroningsseremoni for Desideria.

En rekke vanskelige saker, særlig i samarbeidet med det norske Stortinget, utløste stadige konflikter mellom Karl Johan og hans nye folk. Han var imidlertid populær ute blant folket i Norge, og ikke minst blant bøndene, som ofte så med skepsis på embetsstandens politikk. Karl Johan avla jevnlig besøk i Norge, både som kronprins og som konge.

Den økonomiske politikken bød på store utfordringer for den sydlandske monarken. Etter krigen forhandlet han, først med stormaktene og senere med det norske Stortinget, om Norges del av krigsgjelden, som han lyktes i å få satt kraftig ned. Han måtte derimot gi seg overfor Stortinget når det gjaldt spørsmålet om absolutt veto, avskaffelse av adelen og i flere andre viktige økonomiske og konstitusjonelle spørsmål.

Vetoretten var det sentrale punktet. Stortinget hadde trumfet igjennom at kongen bare skulle ha utsettende vetorett i lovspørsmål, og den fikk sin første store test i forbindelse med opphevelsen av adelens privilegier. Grunnloven av 1814, som Karl Johan hadde latt Norge beholde nesten uendret da landet gikk inn i unionen med Sverige, slo fast at ingen arvelige len eller privilegier skulle kunne opprettes i Norge i fremtiden, og det tok ikke lang tid før det ble fremmet forslag om opphevelse av privilegiene også for de adelige som allerede fantes i landet. Mot kongens veto ble forslaget vedtatt på tre etter hverandre følgende stortingssamlinger, og loven trådte i kraft 1821. (Ettersom Grunnloven også slår fast at lover ikke kan gis tilbakevirkende kraft, kom det imidlertid til å gå mer enn 75 år før den fikk full effekt: Den siste nordmann som hadde lov til å bruke sin norske adelstittel, baron Harald Wedel Jarlsberg, døde 1897.)

Også det norske ønsket om å markere Eidsvollsgrunnloven og 17. mai førte til konflikter, og spenningen mellom konge og Storting ble ikke mindre av at nordmennene støtt og stadig insisterte på å “blande seg” i saker som kongen mente tilhørte hans kongelige maktsfære, som f.eks. hvilken tittel han skulle bruke i sine to riker. I Sverige var han Carl XIV Johan, mens det i Norge ble fremmet forslag om at han skulle tituleres som Karl 3! Stortinget vedtok også et eget norsk flagg 1821, men i den saken ble det inngått en del kompromisser, bl.a. av hensyn til norsk skipsfart i sjørøvertruede farvann, og samme år som Karl Johan døde, ble det innført unionsmerke i begge lands flagg.

Kongens forsøk på å hevde sin makt overfor nordmennene, gav seg til tider dramatiske utslag. Da adelsloven ble vedtatt 1821 og Stortinget samme år behandlet krigsgjeldsoppgjøret, gikk Karl Johan til det skritt å true med at han ville oppheve Grunnloven og få i stand en helt ny forfatning. Han gikk til og med så langt at han henviste til Kieltraktatens bestemmelser og hevdet at de kunne gjøres gjeldende på nytt. Mai 1821 sendte han svenske tropper til en militærmanøver sammen med norske styrker på Etterstad rett utenfor Christiania. I enkelte kretser ble det oppfattet som at kongen hadde til hensikt å begå statskupp, og Stortinget gav til slutt etter for Karl Johans krav om at Norge alene skulle stå for krigsgjelden, mens kongen på sin side gav etter i adelssaken og sanksjonerte loven.

1824 kom det til ny strid mellom Karl Johan og Stortinget. Til stortingssamlingen 1821 hadde kongen gjennom sin norske regjering fremmet en rekke forslag til endringer i Grunnloven. Det gjaldt bl.a. absolutt veto, rett til å oppløse Stortinget, rett til å avsette embetsmenn og rett til å bestemme Stortingets sakliste. Men Stortinget gikk imot på alle punkter, og kongen unnlot senere å fremme de fleste av forslagene om igjen.

På Stortinget 1827 kom regjeringen under sterk kritikk for sin håndtering av økonomien og budsjettene. Enkelte statsråder hadde satt i verk tiltak som ikke hadde vært vedtatt i Stortinget, mens enkelte stortingsvedtak ikke var gjennomført i det hele tatt. Det var uregelmessigheter i pensjonsutbetalingene, og regjeringen hadde uten Stortingets godkjennelse brukt av et overskudd i statskassen til å kjøpe inn Norges to første dampskip, Constitutionen og Prinds Carl. Det var finansministeren, Jonas Collett, som fikk unngjelde: Stortinget tok i bruk sitt sterkeste våpen – riksrett. Karl Johan ble rasende. Men det var lite han kunne gjøre, særlig når ikke bare Stortinget, men også hans egen norske regjering ønsket riksrettssaken, for en gang for alle å få fastslått hvem som hadde det konstitusjonelle ansvaret. Collett ble frikjent på flere av tiltalepunktene, men selv om dommen ble mild, var kongen likevel opprørt.

I årene etter 1814 vokste den norske nasjonalfølelsen merkbart, og det gav seg bl.a. utslag i spontane feiringer av 17. mai. Allerede 1824 hadde det dukket opp forslag om en offisiell markering av tiårsjubileet for Eidsvollsgrunnloven. Stortinget våget den gang ikke å gi sin støtte til markeringen av nasjonaldagen, men mange, selv blant stortingsmennene, ønsket likevel å feire privat. Kongen fikk rapporter om feiringene fra sin svenske stattholder i Christiania og uttalte sin misnøye med at nordmennene feiret 17. mai-grunnloven; for ham var det bare den reviderte grunnloven av 4. november 1814 som gjaldt. Men han foretok seg ikke noe, før etter at det 4. november 1827 hadde oppstått pipekonsert under fremføringen av et svensk stykke på svensken J. P. Strömbergs teater i Christiania (byens eneste). Året etter kom kongen selv til Christiania og holdt en refsende tale til Stortinget, og han innsatte sin gamle medarbeider og krigskamerat, greve B. B. von Platen, som ny stattholder.

Von Platen ble den siste i rekken av svenske stattholdere i Norge, og det falt i hans lodd å rapportere til kongen om “Torgslaget” i Christiania 17. mai 1829, da et improvisert folketog (som bl.a. drog ned på havnen for å gi sin symbolske hyllest til dampskipet Constitutionen, som hadde ankommet byen samme dag) endte med tumulter på Stortorvet, der politi og militære mannskaper ble satt inn for å spre folkemengden. Ingen ble drept, ei heller alvorlig skadet, men mange fikk et brutalt møte med øvrigheten; den unge teologistudenten Henrik Wergeland fikk bl.a. et sabelrapp over skulderen på sin nye studentuniform, som han hadde iført seg for anledningen. (Wergeland hadde gjennom årene et ambivalent forhold til Karl Johan, som han både beundret og kritiserte, men som han heller ikke unnslo seg for å ta imot lån og pengegaver fra.)

Von Platen døde 1829, og for ikke å provosere nordmennene, unnlot Karl Johan å utnevne noen ny svensk stattholder. Embetet ble stående ubesatt til 1836, samme år som den siste store konfrontasjonen mellom kongen og Stortinget fant sted. Etter at stortingssamlingen det året hadde vart i noen måneder, bestemte Karl Johan seg for å oppløse tinget – en uhørt handling sett med norske øyne. Kongen mente han var i sin rett, ettersom Stortinget hadde sittet sammen den foreskrevne minimumsperiode på tre måneder. En tilskyndende grunn til Karl Johans dårlige humør var at 17. mai-feiringen var blitt stadig mer innarbeidet utover i 1830-årene, og 1836 varslet Stortinget om at det ville bli innført en offisiell feiring. Striden tilspisset seg da de vedtok å reise riksrettstiltale mot kongens norske statsminister, Severin Løvenskiold, som hadde kontrasignert kongens beslutning om å oppløse Stortinget. Løvenskiold ble til slutt bare idømt en bot på 1000 spesidaler, og han fortsatte som statsminister.

Styrkeforholdet mellom Karl Johan og Stortinget ble heller ikke synderlig forskjøvet. Kongens frustrasjoner og ofte irrasjonelle utspill fortsatte, men han skulle aldri igjen komme til å sette sakene slik på spissen. Samme år utnevnte han sin gamle forbundsfelle fra årene rundt 1814, Herman Wedel Jarlsberg, til stattholder i Norge. Det var et klokt trekk, som bidrog til å jevne ut motsetningene mellom Stortinget og den aldrende kongen; Wedel Jarlsberg hadde selv vært både statsråd og stortingspresident, og han visste godt hvor lite som skulle til for at striden skulle blusse opp igjen.

I utenrikspolitikken orienterte Karl Johan Sverige-Norge mot et tettere samarbeid med både Storbritannia og Russland. Også i Sverige møtte han ofte sterk motstand fra en økende liberal opposisjon, som vendte seg mot kongens personlige og ofte enerådende politikk og mot hans medarbeidere. Karl Johan var svært opptatt av så vel forsvarspolitikk som industri og landbruk. Han satte i gang store arbeider (Göta kanal) og var personlig involvert i utviklingen av bergverk og reformer i landbruket.

Kongen ble med årene sterkt opptatt av å bevare den norske grunnloven, selv om han det siste tiåret av sin regjeringstid i økende grad fremstod som en konservativ konstitusjonell monark. Etter at stridighetene med Stortinget løste seg utover i 1830-årene, ble han stadig mer populær og folkekjær. Han lærte seg aldri svensk eller norsk, annet enn noen få ord og kommanderinger, men han sørget for å omgi seg med medarbeidere som måtte kunne fransk, og som oversatte alle dokumenter og saker for ham.

Kong Karl Johan døde 8. mars 1844, 81 år gammel, svekket av hjerneslag og med koldbrann i foten etter skader han pådrog seg ved et fall noen måneder tidligere. Han ble gravlagt i de svenske kongenes gravkirke, Riddarholmskyrkan i Stockholm.

Karl Johan satte mange spor etter seg i Norge. Han hadde i løpet av sin regjeringstid bidratt med betydelige pengegaver (i alt mer enn 86 000 spesidaler) av egen kasse – både til enkeltpersoner og til en rekke vitenskapelige, kulturelle, kristelige og sosiale institusjoner (barneasyler, arbeidsstiftelser o.l.), hvorav flere fikk tillatelse til å bære kongens navn. Den nye orlogsbasen som 1818 ble vedtatt bygd i Horten, og marineetablissementet som etter hvert vokste frem der, fikk navnet Karljohansvern. I Christiania hadde kongen personlig bestemt plasseringen og satt i gang byggingen av det nye slottet; det stod først ferdig etter hans død (1848). Gaten opp mot slottet, Slottsveien, ble 1852 gitt navnet Karl Johans gate, og 1875 ble Brynjulf Bergsliens rytterstatue av kongen avduket foran slottet.

Verker

  • Bibliografi over Karl Johans egne verker finnes i H. Wieselgren: En kunglig familjs bibliografi, Stockholm 1867, s. 5–21

    Trykt materiale (et utvalg)

  • Compte rendu par le Général Bernadotte, ex-ministre de la Guerre, de l'Administration de ce département, depuis le 15 Messidor an 7, jusqu'au 29 Fructidor suivant, présenté aux consuls de la République le 1.er Germinal ... an 8, Paris 1800 (ny utg. Stockholm 1824)
  • Réflexions d'un Suédois adressées aux Norvégiens, felttrykkeriet ved Fredrikshald 1814
  • Discours de S.a.r. le prince royal, pour la clôture de l'assemblée nationale Norvégienne, le 26 novembre 1814, 1814
  • Recueil de lettres, proclamations et discours de Son altesse royale Charles Jean prince royal [i bd. 2: Sa majesté Charles XIV Jean, roi], 2 bd., Stockholm 1817–22 (forkortet norsk utg. Samling af Breve, Proclamationer og Taler af Carl Johan, Kronprinds og senere Konge til Sverig og Norge, Kristiansand 1840)
  • Recueil des ordres de mouvement, proclamations et bulletins de S.a.r. le prince royal de Suède, commandant en chef l'armée combinée du Nord de l'Allemagne en 1813 et 1814, Stockholm 1838 (svensk utg. 1841)

    Etterlatte papirer

  • Karl Johans brevsamling finnes i Bernadotteska familjearkivet, Stockholm

Kilder og litteratur

  • B. Sarrans: Histoire de Bernadotte – Charles XIV Jean, 2 bd., Paris 1843
  • C. Schefer: Bernadotte Roi, Paris 1899
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • T. T. Höjer: Carl XIV Johan, 3 bd., Stockholm 1939–60
  • Y. Hauge: Carl Johan, 3 bd., 1940–42
  • J. Weibull: Carl Johan och Norge 1810–1814. Unionsplanerna och deras förverkligande, Oslo/Lund 1957
  • G. Girod De L'Ain: Bernadotte – Chef de Guerre et Chef d'Etat, Paris 1968
  • S. Åstrand: biografi i SBL, bd. 20, 1973–75
  • K. Fant: Stamfadern, Stockholm 1994
  • L. Lagerqvist: Sveriges regenter, Stockholm 1996
  • K. J. Skarstein: Jean Bernadotte in battle. French military leadership 1794–1807. A monographic study, h.oppg. UiB, 1998
  • K. A. Wig: Karl Johan, konge og eventyrer, 1998
  • A. R. Herthelius og K. Arstad (red.): Carl XIV Johan. Jean Baptiste Bernadotte. Fra menig soldat til konge av Norge og Sverige, utstillingskatalog Forsvarsmuseet, 1998
  • E. Bjørnskau: Carl XIV Johan. En franskmann på Nordens trone, 1999

Portretter m.m.

  • Tegning (helfigur) av Hilaire Le Dru, 1790-årene
  • Akvatint (etter ovenstående tegning) av P. M. Alix, 1810; gjengitt i Bjørnskau 1999 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 56
  • Maleri (brystbilde) av François Gérard, 1810; mange versjoner
  • Maleri (gruppeportrett, kroningsbilde) av Jacob Munch, 1822; Det kgl. Slott, Oslo
  • Monokromtrykk (helfigur, til hest) av Adolf Ulrik Schultzencrantz, 1823; Musée Bernadotte, Pau, Frankrike
  • Maleri (brystbilde) av Louis-Félix Amiel, 1835; Musée du Château, Versailles, Frankrike
  • Maleri (helfigur) av Émile Maseré, 1843; Nationalmuseum, Stockholm
  • Rytterstatue (bronse) av Brynjulf Bergslien, 1875; Slottsplassen, Oslo