Karl Knutsson Bonde var konge av Norge 1449–50 og av Sverige (Karl 8) 1448–57, 1464–65 og 1467–70. Hans mislykkede kamp for å bli regjerende norsk konge kaster lys over sentrale trekk i datidens norske og nordiske politikk. Karls svenske regjering inspirerte politikken til de følgende riksforstanderne og Gustav Vasa på vei mot en sentralstyrt og stockholmsdominert svensk fyrstestat.
Karl var født inn i den svenske høyadelen og skal i sin ungdom ha lært språk og krigskunst på kontinentet. I bevarte samtidskilder nevnes han første gang 1422. Som barn arvet han sin far; 1429 arvet han etter moren setegården Fågelvik i Småland med et stort tilhørende gods av gårdskompleks og enkeltgårder i andre deler av Øst-Sverige, totalt minst et par hundre. Samtidig forvaltet han sin første hustrus mødregods på flere hundre gårder spredt over Sør-Sverige, Skåne og Halland. Rundt 1430 var Karl blant Sveriges mest høyættede, velutdannede og godsrike verdslige stormenn.
Som marsk fra 1435 og deretter rikshøvedsmann stod Karl i spissen for stormennene som tok over det svenske opprøret Engelbrekt Engelbrektsson hadde reist 1434 på bredere sosial basis. Målet deres var å gjenreise et styre som sikret aristokratiets politiske, økonomiske og militære lederposisjon. Karl slo derfor ned bondereisningene 1436–37 som videreførte Engelbrekts linje. 1438 ble han riksforstander og brøt definitivt med unionskongen Erik av Pommern. Men hans maktkonsentrasjon økte spenningen til grupper av svenske stormenn, bl.a. slektene Vasa og Oxenstierna, som kom til å støtte Erik.
Karl fratrådte som riksforstander da Christoffer av Bayern ble svensk konge 1441. Selv om kongen slo ham til ridder og utnevnte ham til drots (kongens stedfortreder), var Christoffer lydhør overfor Karls svenske motstandere. Karl måtte snart fratre som drots, og hans store finske forleninger ble noe redusert. Fra Viborg slott førte han likevel en aktiv svensk politikk i den østlige Østersjøen.
Da Christoffer døde barnløs 1448, ble Karl valgt til svensk konge. Frykt for at Erik på ny skulle bli unionskonge, Karls troppestyrker og løfter om forleninger, økonomiske garantier, ridderslag og sikring av nordgrensen mot russerne må ha ført til valget. Karl spilte også på svensk misnøye med det danskdominerte unionsmonarkiet og argumenterte for valg av en innenlandsk konge. At Christian 1 ble dansk konge 1448, ødela Karls drøm om å bli den nye nordiske unionskongen. Målet hans ble i stedet å etablere en svensk-norsk personalunion. Men da Christian ville gjenreise treriksunionen, ble han Karls rival både i Norge og Sverige.
I Norge ble Sigurd Jonsson, kong Erik og orknøyjarlen William Sinclair nevnt som mulige kongsemner, men de reelle kandidatene ble Karl og Christian. Karl ser ut til å ha stått sterkt blant allmuen og en stor del av aristokratiet, mens flere riksrådsmedlemmer støttet Christian. Bak Christian stod lojale støttespillere for en dansk-norsk union som den danskfødte biskop Jens av Oslo og holsteinskættede Hartvig Krummedike. Sigurd Jonsson kan ha ment at Christian etter konstitusjonell sedvane var nærmere tronen enn Karl. For Karls tilhengere, bl.a. erkebiskop Aslak Bolt og ridderen Erik Sæmundsson, representerte Christian et unionsalternativ de fryktet ville gi dansk dominans. De argumenterte mot å ta en “dansk og tysk” konge, og søkte i stedet støtte i en norsk-svensk union, der de må ha forventet et mer jevnbyrdig forhold mellom rikene.
I et brev fra Båhus februar 1449 gikk 7 av “Norges rikes råd og menn” inn for Karl som norsk konge. At Christian ved sitt valg i Norge juli 1449 utstedte den første norske håndfesting, der han lovet en sentral posisjon for riksrådet og fritt kongevalg i fall han døde barnløs, var trolig en viktig grunn til at noen av de 7 gikk over til ham. Men enkelte stormenn agiterte fortsatt for Karl blant allmuen. Karl rykket inn med tropper på Østlandet oktober 1449 og ble hyllet av geistlige, adel og bønder, og han ble valgt og kronet som konge i Nidarosdomen i Trondheim november s.å. Ved kroningen slo han 8 eller 9 nordmenn til riddere og utnevnte ridderne Aslak Turesson og Einar Fluga til “høvdinger” (riksforstandere?). Erik Sæmundsson titulerte seg riksforstander sønnafjells desember s.å. Ved kroningen utstedte Karl en håndfesting som lignet Christians, men som klarere presiserte valgriket, manglet unntak fra innfødtes enerett til riksrådsplass og forleninger, og sikret kirkens stilling ytterligere gjennom å anerkjenne sættargjerden fra 1277. Både innholdet og den norske språkdrakten indikerer at erkebiskop Aslak Bolt var hovedmannen bak utformingen. Karl mislyktes imidlertid 1450 i å få militær kontroll sønnafjells, og han måtte derfor gå med på at spørsmålet om Norge skulle tas opp på et dansk-svensk forhandlingsmøte i Halmstad mai 1450, opprinnelig berammet for å løse konflikten om Gotland.
Ettersom ledende svenske stormenn ønsket fred med Danmark, anerkjente de svenske forhandlerne i Halmstad Christian som norsk konge. Avtalen fjernet det maktpolitiske grunnlaget for Karls svensk-norske union, og han ratifiserte den etter press fra det svenske riksrådet. Karl nektet likevel å oppgi tittelen “Norges konge”, og flere norske stormenn holdt fast ved Karl og drog til Sverige.
Karls krav på Norge skjerpet det spente forholdet mellom Sverige og Danmark/Norge, og det brøt ut krig 1452–53 og 1455–57. Konfliktene tærte hardt på Karls svenske kongedømme. Hele befolkningen ble pålagt store byrder til krigføring og en nødvendig styrking av kroninntektene, og opposisjonen vokste. 1457 måtte Karl flykte til Danzig, en hansaby han hadde støttet i kampen mot Den tyske orden. Christian 1 ble valgt til svensk konge, og de norske landflyktige forlikte seg med Christian og vendte hjem, der flere gjeninntrådte i riksrådet.
Christians svenske politikk fremprovoserte et stormannsopprør 1464. Allmuen krevde gjeninnsettelse av Karl, noe opprørslederne imøtekom – trolig av taktiske grunner. Karl resignerte imidlertid overfor den fortsatte motstanden fra slektsgruppen Oxenstierna/Vasa og abdiserte allerede januar 1465; til gjengjeld fikk han forleninger i Finland. Opposisjonen mot den politiske dominansen til Oxenstierna/Vasa-grupperingen vokste imidlertid, og flere menn med bånd til Karl, som svigersønnen Ivar Axelsson Thott, sluttet seg til.
Ivar og brødrene hans hadde økonomiske interesser både i Danmark og Sverige, men deres svenske maktambisjoner førte til brudd med Christian. Axelssønnene aksepterte derfor at Karl på nytt ble konge november 1467, og de hadde stor innflytelse frem til Karls død 1470. Det var sikkert i tråd med Karls ønske at søstersønnen Sten Sture d.e. overtok riksstyret etter hans død. På dødsleiet hadde Karl ektet sin frille Kristina Abrahamsdotter, og han søkte ved testament å sikre deres unge sønn Karl farsarven. Men den ble delt mellom de to øvrige gjenlevende barna, døtrene Kristina og Magdalena, fra henholdsvis første og annet ekteskap.