Karl Erik Harrs kunstnerskap favner vidt, men har en sterk indre sammenheng. Man finner hans karakteristiske strek på alt fra menykart til altertavler. Det kommer stadig nye bøker fra hans hånd, og man møter ham i radio, fjernsyn og aviser som skribent, kåsør og polemiker. Hans kunst er bokstavelig talt tilgjengelig, også utenfor galleriene. Den har et figurativt og tradisjonsbevisst språk og rommer en insisterende understreking av at vi mennesker trenger tilhørighet både til naturen og fortiden.
Harr vokste opp i Kvæfjord utenfor Harstad. I barndomshjemmet var litteratur, billedkunst og musikk en del av dagliglivet. Det medvirket til at også hans to søsken Jan og Eva valgte å bli kunstnere. Karl Eriks anlegg for tegning viste seg tidlig, og allerede som 17-åring dekorerte han trappegangen på Harstad folkeskole. Etter examen artium og et semester på lærerskole kom Harr inn på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, men fant seg dårlig til rette i det modernistiske miljøet. Bedre ble det da han to år senere kom inn på Statens Kunstakademi, hvor han studerte under Aage Storstein og Reidar Aulie. Men det var særlig i billedhuggerklassen hos Per Palle Storm han fant gjenklang for sitt eget kunstneriske temperament.
Oppveksten i nordnorsk kultur og landskap preger hele Harrs kunst. Han vokste opp i en brytningstid, med statsstøttet fraflytting og industrireising. Protester kom til syne bl.a. i visebølgen. Mange av Harrs arbeider kan sees i lys av dette. Enkelte bilder kan nok virke nostalgiske, fordi Harr også fanger inn forfallets mystiske skjønnhet. Men de reiser samtidig radikale verdispørsmål. Harr fremholder det dyrebare ved Nord-Norge, også det som går tapt på veien mot en ny tid.
Harr gjør en betydelig innsats for å synliggjøre landsdelens historie og særpreg. Ofte retter han vår oppmerksomhet mot kulturhistoriske perler og legger for dagen rik kunnskap om tidligere tiders redskap, farkoster, byggeskikk m.m. Slik har han bidratt til å slå tilbake den “riv-skiten”-holdningen som herjet i 1960- og 1970-årene. Parallelt har han ivret for å få eldre nordnorske billedkunstnere frem fra glemselen, og Harr viser dermed at han står i en stolt tradisjon.
Karl Erik Harr er en kunstner som nærmer seg sine oppgaver gjennom håndverket, og tegningen later til å være basis for skapelsesprosessen. Også som grafiker viser han stor kunstnerisk og teknisk innsikt, oftest i litografier med én eller få dempede farger. Landskapsmaleren Harr står likevel i en særstilling, fordi han har reist, gått og rodd til de utallige stedene han avbilder. Dermed blir hans bilder av berg og båre, kneisende fjell eller eventyrlige skyformasjoner opplevde portretter av en natur som ofte fremtrer så ekstravagant vakker at de færreste våger å avbilde den som den er.
Harrs håndverksmessige kyndighet er en av grunnene til at han er betrodd en lang rekke utsmykkingsoppdrag. Han har bl.a. skapt monumentale bilder til Bergen rådhus og Den Nationale Scene i Bergen, med motiver fra henholdsvis Fiske og bergenshandel og kjente kulturpersonligheter i Bergens historie. I Oslo har han laget tilsvarende arbeider på Grand Hotel og Panasonic Imax kino. I barndomsbyen Harstad henger hans Eventyrsuiten i biblioteket. Kirker fra Værøy til Vadsø har altertavler fra hans hånd, der de bibelhistoriske figurene ofte er plassert i et nordnorsk miljø. Langs kysten seiler tre hurtigruteskip med hans dekorasjoner om bord. De reisende får dermed påminnelser om bl.a. jektefarten, lofotfisket og Trollfjordslaget. På Træna har han bidratt til reisingen av et kapell som inneholder 12 tavler med motiver fra Petter Dass' Nordlands Trompet. Listen vitner om en enestående produktivitet og arbeidsdisiplin.
Men Harr byr ikke bare på historieformidling og naturskjønnhet. Humor og fabuleringsevne kommer frem bl.a. i bildene av marmæle (et mytisk havvesen), trollkveite og nisser i hans egen samling av nordnorske sagn og eventyr, Der trollbåra bryt. Utrettelig leverer han dessuten vignetter, emblemer og plakater i sikker strek. Logoen til Nordnorsk Kjøkkenakademi er et fornøyelig eksempel, hvor Petter Dass har et grepa tak om en torsk på vei til grytene. Harr opptrer i slike sammenhenger som en raus og ujålete billedmaker med sikker sans for grafiske effekter.
Hans meddelelsestrang kommer også til uttrykk i artikler, prologer, kringkastingsprogrammer og bøker, alt fra krasse utfall mot modernismens monopolisering av det offisielle kunstliv til poetiske impresjoner fra fjæra nordpå. Hans levende interesse for båter og sjøfart har resultert i en innsiktsfull trilogi om Hurtigruten, jektefarten og nordlandsbåten.
I tillegg til å skrive selv har Harr dessuten rukket å illustrere et trettitalls bøker av andre forfattere. På listen finnes visebøker, eventyrsamlinger og filosofiske utgreiinger. Men den mest ruvende illustrasjonsinnsatsen er utvilsomt knyttet til utgivelser av Petter Dass og Knut Hamsun, der kunstneren varierer sitt uttrykk slik at han både kan fange det frodige hos barokkdikteren og varheten hos den overspente romantiker. Hans særskilte interesse for disse dikterne har også avfødt et dypt engasjement for Hamsun-dagene på Hamarøy, som han tok initiativet til 1982, og Petter Dass-dagene på Alstahaug. I slike sammenhenger er han både pådriver og praktisk bidragsyter.
Harr har siden debuten 1968 hatt et utall separatutstillinger i Norge, og ved en rekke anledninger har han representert Norge utenlands. I dag (2001) finnes tre faste utstillinger med Harrs kunst: Galleri Lofotens Hus i Henningsvær, Hamsungalleriet på Tranøy i Hamarøy og Grimdalstunet i Skafså i Telemark. Selv pendler han mellom Oslo og Kjerringøy.
Karl Erik Harr tar opp arven etter Kaare Espolin Johnson ved å skape kunst med umiskjennelig nordnorsk forankring, men med allmenngyldig appell. Det kom tydelig til syne ved utstillingen på Galleri F15 i Moss i anledning hans 60-årsdag. Selv dette populære museet opplever sjelden maken til publikumstilstrømming.