Politiker. Foreldre: Disponent Haakon Isaachsen Willoch (1896–1955) og Agnes Christine Saure (1895–1994). Gift 30.4.1954 i Oslo med Anne Marie Jørgensen (9.3.1929–), datter av orgelbygger Josef Hilmar Jørgensen (1892–1961) og lærer Annette Tolvine Wirstad (1894–1991). Dattersønns sønnesønns sønn av Peder Hansen (1746–1810); grandnevø (brorsønns sønn) av Olaf Isaachsen (1835–93); tremennings sønn av Sigurd Willoch (1903–91).

I flere tiår var Kåre Willoch Norges ledende konservative politiker. Som statsminister 1981–86 initierte han en politikk som på en rekke områder førte til varige forandringer av det norske samfunnet.

Willoch vokste opp i et middelklassehjem på Oslos vestkant. Etter examen artium på Ullern gymnas 1947 studerte han sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo og ble cand.oecon. 1953. I en tidlig yrkeskarriere var han sekretær i Norges Rederforbund 1951–52 og konsulent i Norges Industriforbund 1954–63. Men allerede fra 1952 var han medlem av Oslo bystyre (til 1959). 1954 ble han vararepresentant til Stortinget for Oslo. Det var et forvarsel om det store generasjonsskiftet som ved stortingsvalget 1957 satte sitt preg på hovedstadens Høyre-liste. To av partiets veteraner, C. J. Hambro og Herman Smitt Ingebretsen, trakk seg tilbake, og blant dem som ble valgt inn, var Kåre Willoch.

Han hadde meget tidlig vist usedvanlige evner som politiker, og i løpet av kort tid kom han til å sette preg på arbeidet og debattene i Stortinget. Samtidig gjorde han seg sterkt bemerket innad i Høyre, ikke minst da han i midten av 1950-årene gjorde et banebrytende arbeid i utviklingen av et program for selveierdemokrati. Dette kom til å få en meget sentral plass i Høyres økonomiske politikk. Kåre Willoch ble Høyres hovedtalsmann i økonomiske spørsmål og satt frem til 1963 som medlem av Stortingets finanskomité.

Willochs posisjon innad i Høyre var raskt stigende, noe som understrekes av at han 1963 ble tilbudt stillingen som partiets generalsekretær. Willoch aksepterte under forutsetning av at dette skulle være et korttidsengasjement frem til det avgjørende stortingsvalget 1965.

I John Lyngs kortvarige borgerlige samlingsregjering august–september 1963 ble Kåre Willoch leder av Departementet for handel og skipsfart. Han var den eneste av Lyng-regjeringens medlemmer som to år senere kom tilbake som sjef for det samme departement, denne gang med Per Borten som statsminister. I fem år var Willoch en av regjeringens mest toneangivende medlemmer. Han var allerede den gang Høyres sterke mann og preget partiets posisjoner i regjeringen. Med sin politiske kraft og løsningsorientering representerte han et tyngdepunkt i en regjering som mot slutten kom til å preges av indre motsetninger.

Økende uenighet om Europa-politikken førte til at statsminister Borten mars 1971 innleverte sin avskjedssøknad, men da hadde Willoch i nesten et år vært tilbake i Stortinget. Foranledningen var at han i april 1970 ble valgt til Høyres formann i skarp konkurranse med Erling Norvik og Lars T. Platou. Mulige politiske motsetninger mellom disse tre var underordnet forskjell i stil og formidlingsform. Willoch ble lenge identifisert som den skoleflinke økonom som mer utløste beundring enn begeistring. Hans stil lå fjernt fra den politiske retorikkens følelsesregister, noe en Erling Norvik behersket i langt høyere grad. Da Willoch 1974 trakk seg som partileder til fordel for Norvik, var et hovedargument at Høyre trengte en formann som helt og fullt kunne ta seg av partiorganisasjonen.

Kombinasjonen Kåre Willoch og Erling Norvik utgjorde et formidabelt tospann og ble et lykkekast for Høyre. Ingen var i tvil om at Willoch satt i det politiske førersetet. Med blendende intellekt, strategiske evner og vilje til å få gjennomslag for sine synspunkter var han Høyres reelle politiske leder, mens det langt på vei var Norviks fortjeneste at Høyre i årene før stortingsvalget 1981 nådde ut til nye velgergrupper. Willoch/Norvik-epoken er ett av de mest vellykkede eksemplene på delt lederskap i vår moderne politiske historie.

Mot slutten av 1970-årene fremstod det regjerende Arbeiderpartiet som et slitent parti, preget av interne konflikter og politisk stagnasjon. Høyre presenterte med stadig større kraft alternative politiske løsninger, oppmuntret av en internasjonal høyrebølge. Stortingsvalget 1981 ble en stor suksess for partiet, og Kåre Willoch dannet landets første rene Høyre-regjering siden 1928. 1983 gikk Kristelig Folkeparti og Senterpartiet inn i regjeringen; de tre partiene utgjorde stortingsflertallet i perioden.

Kåre Willoch initierte nå en politikk som på en rekke områder førte til en varig omforming av det norske samfunnet. Blant annet ble kringkastingsmonopolet opphevet, lukningsvedtektene liberalisert og boligmarkedet deregulert. Et åpnere samfunn er Willoch-regjeringens ettermæle, samtidig som kritikerne mener regjeringen på enkelte områder gikk for fort frem i dereguleringspolitikken. Dette er omstridt, i motsetning til det faktum at Kåre Willoch gjennom fem år som statsminister fikk vist seg som en fremragende politisk leder.

Regjeringskonstellasjonen mistet sitt rene stortingsflertall ved valget 1985, og regjeringen ble året etter felt etter et kabinettspørsmål, der Fremskrittspartiet stemte sammen med Arbeiderpartiet mot et forslag om økning av bensinavgiften. Kort tid etter “abdiserte” Willoch til fordel for Rolf Presthus som Høyres statsministerkandidat. 1987 var han aktuell som generalsekretær i NATO, men tapte for Vest-Tysklands kandidat, Manfred Wörner. Kandidaturet illustrerer imidlertid Willochs sterke stilling som en meget respektert politiker også på den internasjonale arena. Han var formann i International Democrat Union (foreningen av konservative og kristelig-demokratiske partier) 1987–89.

1980-årenes offentlige politiske debatt i Norge ble i sterk grad preget av de to hovedmotstanderne Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland. De såkalte “Gro og Kåre”-debattene ble legendariske, om ikke alltid like opplysende, og bidrog til å skape større interesse for politikk.

1989 forlot Kåre Willoch Stortinget etter mer enn 30 år for å bli fylkesmann i Oslo og Akershus, en stilling han innehadde til han falt for aldersgrensen 1998. Nå inntraff et bemerkelsesverdig skifte i hans karriere: Ved siden av å være en usedvanlig markant fylkesmann etablerte Willoch seg meget snart som den viktigste av landets frie debattanter. Han ble en skattet deltaker i et utall fjernsynsdebatter, en meget aktiv artikkelforfatter i landets ledende aviser, og han gav ut flere bøker, bl.a. tre bind politiske memoarer. På en rekke områder, blant annet miljøpolitikk og Midtøsten, nyorienterte Willoch seg og ble en eminent kritiker av en politikk han fant for passiv. Fra begynnelsen av 1990-årene fremstod han som en markant talsmann for palestinernes rettigheter, et paradoks for dem som husket at han ledet den regjering som 1986 nektet PLOs utpekte diplomat å etablere et informasjonskontor i Norge.

Også som premissleverandør til samfunnsdebatten har Kåre Willoch gitt bidrag av uvurderlig betydning, lenge etter at han gikk ut av aktiv politikk. Som pensjonist har han dessuten vært direktør for Fridtjof Nansens institutt 1999–2001 og styreformann i NRK 1998–2000. Han ble høyt respektert og verdsatt også i kretser han som politiker stod fjernt, og han gav norsk mening til begrepet “elder statesman”. Willoch ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1996.

    Et utvalg

  • Prispolitikken i Norge (sm.m. L. B. Bachke), 1959
  • Minner og meninger, erindringer, 3 bd. 1988–2002 (bd. 1: Til slutten av sosialdemokratiets storhetstid – i 1965, 1988, bd. 2: Myter og virkelighet. Om begivenheter frem til våre dager med utgangspunkt i perioden 1965–1981, 2002, bd. 3: Statsminister, 1990)
  • Forsvarskommisjonen av 1990. Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 26. januar 1990, NOU 1992:12, 1992
  • Krisetid. Hvorfor meget går galt, og veien videre, 1992
  • En ny miljøpolitikk, 1996
  • Tanker i tiden om etikk, samfunn og kultur, 1999
  • Utfordringer, 2004
  • HEH, flere utg. 1959–94
  • C. J. Berg: Kåre Willoch, mannen og myten, 1978
  • d.s. og K. A. Bratli: Kåre Willoch, vår nye statsminister, 1981
  • K. Hanssen: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • B. Nævdal: Dager efter dette. Et politisk portrett av Kåre Willoch, 1987
  • J. W. I. Holst: Som barn av Isaach smed. Slekten Isaachsen-Willoch gjennom fire hundre år, 1988
  • B. Brænde m.fl.: Politikk og ansvar. Debattskrift til Kåre Willoch 3. oktober 1993, 1993
  • Maleri av Even Richardson, 1988; Statsministerens kontor, Oslo