Dansk-norsk dronning. Foreldre: Hertug Ferdinand Albert 2 av Braunschweig-Wolfenbüttel (1680–1735) og Antoinette Amalie av Braunschweig-Wolfenbüttel (1696–1762). Gift 8.7.1752 på Frederiksborg slott med kong Frederik 5 (1723–66). Farmor til kong Christian Frederik (1786–1848); farmors morfars mor til kong Haakon 7 (1872–1957).

Dronning Juliane Marie fremstår i det dansk-norske unionsmoarkiets historie som erketypen på “den onde stemor”, men dette ettermælet er til dels urettferdig, da en del av hendingene hun er kritisert for, kan tolkes som en nødvendig oppryddingsaksjon.

Hertuginne Juliane Marie var strengt oppdratt ved et hoff preget av fromhet og plikttroskap. Hun ble 1752 gift med enkemannen Frederik 5, som på det tidspunktet var sterkt alkoholisert, og ble stemor til hans fire mindreårige barn. Selv fikk hun bare ett barn, sønnen Frederik, som hun forgjeves forsøkte å få manøvrert frem i sentrale posisjoner.

Som dronning spilte Juliane Marie liten politisk rolle. Noe av hennes tenkning var kanskje preget av at hun var svigerinne av kong Frederik 2 av Preussen og at hun var påvirket av denne store strategen på flere måter. Hennes forgjenger, dronning Louise, hadde vært uhyre populær, men Juliane Marie hadde verken personlighet eller gemytt til å oppnå det samme. Det er sannsynlig at hun var sterkt kritisk til en rekke av mannens rådgivere, kanskje spesielt A. G. Moltke, som forsøkte å dekke over kongens alkoholmisbruk og også skjermet dronningen mot innsyn i dette forholdet.

Etter at hun blev enke 1766, levde Juliane Marie tilbaketrukket. Hun stod på dårlig fot med stesønnen, kong Christian 7, men hadde 1768 tilsynelatende et godt forhold til dronningene Caroline Mathilde og Sofie Magdalene.

Forholdene endret seg fort etter hvert som kongen ble stadig mer sinnssyk og livlegen J. F. Struensee ble den egentlige makthaveren. I denne perioden ble Juliane Marie og hennes sønn satt på sidelinjen og til dels behandlet på en fornærmelig måte av Struensee og dronning Caroline Mathilde. Dette var grunnen til at Juliane Marie la de to for hat.

Det var også kjent at hun mente at sønnen burde være regent i stedet for den sinnssyke kongen, og hun nølte derfor ikke med å gripe inn da sjansen bød seg. Det er imidlertid ikke bevist at hun selv tok initiativet til statskuppet mot Struensee 17. januar 1772. Hennes rådgiver Ove Høegh-Guldberg var antakelig initiativtakeren, men han kjente enkedronningens mening, og han fikk henne til å utstede de ordrene som var nødvendige for at statskuppet kunne gjennomføres. Dessuten hjalp hun de sammensvorne med å sikre seg Christian 7, som fungerte som en underskriftsmaskin og signerte alt som ble lagt foran ham.

Juliane Marie drev frem prosessene mot Struensee, kongens oppasser Enevold greve Brandt og dronning Caroline Mathilde, og hun var antakelig fornøyd med dødsdommene over de to førstnevnte. Hun hatet og fryktet imidlertid den avsatte dronningen, og denne følelsen holdt hun fast ved til sistnevntes død tre år senere.

Enkedronningen legitimerte sine handlinger i forbindelse med statskuppet ved å la kongen og kronprinsen underskrive takkebrev til henne for at hennes inngripen hadde reddet dem. Stikk i strid med Kongelovens bestemmelser deltok hun i møter i statsrådet, men Guldberg fikk henne til å slutte å møte. Det er imidlertid ingen tvil om at Juliane Marie hadde stor innflytelse på kabinettsstyret, og hun ble følgelig gjenstand for stor oppmerksomhet og smiger.

Dronningen utviste stor maktglede, som da hun 1780 fikk utenriksminister A. P. Bernstorff avsatt. Dette var en populær avgjørelse i Preussen, men hovedårsaken var at Bernstorff hadde kritiserte kabinettsstyret sterkt. Stemningen i borgerskapet var mot tysk innflytelse og dronningen spilte på dette og ble populær. Hun evnet imidlertid ikke å forutse kronprinsens kupp 1784, som innebar at hun ble utelukket fra regjeringsmakten for godt. Hennes første reaksjon var raseri, hvoretter hun trakk seg tilbake med stor bitterhet.

Juliane Marie omtales som fåmælt og tilbakeholdende, og hun led i likhet med mange av sin slekt av en lett stamming. At hun likevel valgte å gripe inn i statsaffærer og andre kompliserte situasjoner skyldtes nok en sterk selvfølelse, kombinert med betydelig maktvilje. Privat var hun en dårlig økonom, og dette var nok noe av forklaringen på at hun i det lengste valgte å holde felles hoff med stesønnesønnen kronprins Frederik; det ble det imidlertid slutt på etter hans statskupp 1784. Samme år fikk hun medhold i at hennes apanasje skulle løpe i et år etter hennes død for å dekke eventuell gjeld. Denne bestemmelsen utnyttet hun til å ta opp et stort lån i statskassen.

Juliane Marie hadde kun ett barn, sønnen arveprins Frederik (1753–1805), som hun nok tilla større evner enn han egentlig hadde. Hun prøvde å utvikle sønnen ved å gi ham gode lærere, som Sneedorf og Høegh-Guldberg. Arveprins Frederik var offisielt far til den senere konge Christian 8.

  • E. Jørgensen og J. Skovgaard: Danske Dronninger, København 1909–10
  • biografi i H. Lande og Å. Gran: Norges konger og dronninger i tusen år, 1945
  • S. Cedergreen Bech: biografi i DBL3, bd. 7, København 1981
  • G. Jensen: biografi i S. Heiberg (red.): Danmarks dronninger i tusind år, København 2000, s. 75–78
  • Maleri (halvfigur) av Carl Gustaf Pilo, ca. 1755; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark; gjengitt i Lande og Gran 1945 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 231
  • Maleri (miniatyr, sm.m. sønnen prins Frederik) av Joseph Brecheisen, 2. halvdel av 1750-årene; gjengitt i Heiberg 2000 (se ovenfor), s. 76
  • Maleri (helfigur, med portrett av sønnen) av Johan Georg Ziesenis, ca. 1766; sst
  • Byste (marmor) av Luigi di Guiseppa Grossi, ca. 1780; sst