Mikrobiolog. Foreldre: Lektor Harald Kornelius Goksøyr (1883–1958) og lærer Aslaug Nilsen (1897–1983). Gift 1) 1952 med Eva-Liisa Laitinen (25.10.1923–), datter av Vilho Laitinen (1896–1960) og Anna Helena Akkanen (1898–1988), ekteskapet oppløst 1971; 2) 1974 med rådgiver Åse Gran Pedersen (15.1.1941–29.9.1995), datter av statsmeteorolog Finn Pedersen (1913–78) og Synnøve Gran (1913–91).

Jostein Goksøyr var en nestor i norsk mikrobiologisk forskning. Han gjorde en viktig innsats for oppbyggingen av biologien ved Universitetet i Bergen og var i en årrekke med på å utforme norsk forskningspolitikk.

Goksøyr ble født på Karmøy, men familien flyttet ganske snart østover da faren fikk stilling som lektor ved Eidsvoll offentlige landsgymnas. Her tok Goksøyr examen artium 1941. I forbindelse med læreraksjonen 1942 ble faren sendt til Kirkenes, og året etter flyktet familien til Sverige. Goksøyr tok eksamen i botanikk ved høyskolen i Göteborg.

Etter krigen fortsatte Goksøyr med realfagsstudier ved Universitetet i Oslo. 1950 avla han botanisk mag.scient.-eksamen på en avhandling om sopp. Han ble rekruttert til Sentralinstituttet for industriell forskning, hvor han fikk lederansvar for en forskergruppe i anvendt mikrobiologi. Samtidig arbeidet han med doktorgraden og var i praksis sin egen veileder. Avhandlingen dreide seg om giftstoffet dithiokarbamyl og dets virkning på ulike sopparter og ble forsvart for dr.philos.-graden 1955.

Året etter tiltrådte Goksøyr som dosent ved det unge Universitetet i Bergen. Den gang hørte mikrobiologien til planteverdenen, og arbeidsplassen ble Botanisk laboratorium. Goksøyrs forskning var orientert mot praktiske problemstillinger der mikroorganismene ble undersøkt med biokjemiske og fysiologiske metoder. Han ble snart en pådriver for å få anerkjent mikrobiologi som eget fag. 1966 ble han utnevnt til professor i generell mikrobiologi. Samtidig opprettet man et eget institutt for faget. Her ble mikrobiell økologi, altså studiet av mikroorganismer i vann, sjø, sedimenter og jord, et satsingsfelt. Goksøyr søkte bevisst å unngå et skille mellom anvendt forskning og grunnforskning, og ved flere store forskningsprosjekter ved instituttet gikk eksperimentelle laboratoriestudier og feltarbeid hånd i hånd.

Jordbunnens mikrobiologi ble etter hvert Jostein Goksøyrs spesialområde. Gruppen hans studerte jordmikrobenes aktiviteter i ulike økosystemer. Arvestoffet fra jordbakterier viste at artsmangfoldet i jordbunnen måtte være betydelig større enn tidligere dyrkningseksperimenter hadde vist. Videre var Goksøyr tidlig ute med å undersøke miljøvirkninger av fiskeoppdrett.

Det kanskje mest fremtidsrettede arbeid fra Goksøyrs hånd er likevel en liten artikkel han 1967 fikk trykt i det prestisjetunge tidsskriftet Nature. Etter at han begynte å undervise i mikrobiologi i Bergen, funderte han lenge på hvordan plante- og dyreceller hadde oppstått. Den rådende oppfatning var at dette hadde skjedd ved at en bakterie gradvis hadde utviklet seg til en mer avansert livsform. Goksøyr mente at forklaringen like gjerne kunne være at to eller flere ulike bakterier hadde smeltet sammen innenfor samme cellemembran. Andre forskere satte siden frem samme hypotese uavhengig av ham. I dag er teorien allment akseptert.

Jostein Goksøyr var i flere tiår med på å forme norsk forskningspolitikk gjennom deltakelse i mange styrer, utvalg og komiteer oppnevnt av forskningsråd og universiteter. Norsk biologi var fra gammelt av beskrivende og naturhistorisk vinklet. Goksøyr ville satse på de eksperimentelle studiene og helst studier hvor avanserte analytiske metoder og ideer kunne kobles med lokale praktiske interesser. Han innså tidlig biokjemiens og molekylærbiologiens betydning og stimulerte oppbyggingen av disse fagene ved Universitetet i Bergen.

Også forskningsformidling lå Goksøyrs hjerte nært. Han understreket alltid nødvendigheten av å bringe vitenskapens resultater ut til folk flest, noe han viste i praksis som formann i Universitetets Kontaktutvalg for populærvitenskapelig virksomhet i 1960-årene og som redaktør for tidsskriftet Naturen 1978–84. Kombinasjonen vitenskapsmann, forskningspolitiker og popularisator gjorde derfor Jostein Goksøyr til et naturlig valg som leder av det langvarige arbeidet med å skrive Universitetet i Bergens historie til 50-årsjubileet 1996.

Goksøyr var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1970 og Kungliga Vitenskaps-Societeten (Uppsala) fra 1987. 1996 fikk han en hederspris fra Meltzerfondet for sitt mangeårige virke ved Universitetet i Bergen, og 2000 ble han utnevnt til æresmedlem i Norsk forening for mikrobiologi.

    Et utvalg

  • The Effects of Some Dithiocarbamyl Compounds on the Metabolism of Fungi, dr.avh. UiO, 1955
  • medarb. Universitetet i Bergens historie, bd. 2, 1996
  • Kroppen vår. Funksjoner og røkt. Helselære for ungdomsskolen, 1966
  • N. Roll-Hansen m.fl. (red.): Universitetet i Bergens historie,bd. 1 og 2, 1996
  • HEH 1994
  • samtaler med Jostein Goksøyr og sønnen Anders Goksøyr aug. 2000
  • Maleri av Bjørn Tvedt, 1989; Institutt for mikrobiologi, UiB