Faktaboks

Jostein Nyhamar
Født
23. september 1922, Nedre Eiker, Buskerud
Død
30. juli 1993, Bærum, Akershus
Virke
Journalist og redaktør
Familie
Foreldre: Forsorgsforstander Edvard Nyhamar (1893–1984) og Ales Høiland (1892–1991). Gift mars 1944 i Uppsala, Sverige med Hildur (“Tullan”) Kristine Ericsson (22.11.1915–19.7.1994), datter av verksmester Efraim Ericsson (1884–1961) og Caroline (“Carla”) Forsberg (1890–1970).
Jostein Nyhamar
Jostein Nyhamar
Av /NTB Scanpix ※.

Jostein Nyhamar var en av etterkrigstidens mest markante kulturpersonligheter, en glimrende skribent og en aktiv debattant på venstresiden i Arbeiderpartiet. Han bidrog til å gjøre ukebladet Aktuell til et sentralt samfunnskritisk organ i de nær 30 år det eksisterte.

Nyhamar ble født i Nedre Eiker og vokste opp i Åsnes i Solør. Faren var fattigforstander, og strømmen av arbeidsledige som kom for å få matlapper, gjorde inntrykk: “Jeg tror dette toget av matlapphentere, sammen med det alminnelige bildet av fattigdommen i den vesle grenda, er noe som senere har vært med å bestemme mitt politiske ståsted og samfunnsengasjement,” skriver han i boken om sitt liv, Med rødt blekk. Det lille biblioteket i Åsnes, der han var flittig gjest, var også avgjørende for yrkesvalget. Jostein bestemte seg tidlig for at han ville skrive, “flette sammen ord”.

Av økonomiske grunner tok han middelskoleeksamen på ett år 1938, og året etter tok han examen artium ved Grimeland “studentfabrikk” i Oslo. Som landets yngste student begynte han på filologistudiet. Ikke lenge etter den tyske okkupasjonen av Norge måtte han flykte til Sverige. Fra l944 var han i London, knyttet til den norske regjeringens informasjonskontor, senere til det britiske utenriksdepartement. 1945 var han liaison-offiser ved det allierte hovedkvarters pressekontor i Oslo og deretter ansatt ved USAs ambassades informasjonstjeneste.

Fra 1946 ble ukebladet Aktuell Nyhamars arbeidsplass i 28 år. Det var et journalistisk ukeblad med basis i arbeiderbevegelsen, men ikke noe partipolitisk organ. Nyhamar satte straks sitt preg på bladet med sine samfunnsengasjerte reportasjer; han oppsøkte kommuner med høy arbeidsledighet, fattige finnmarkinger, uteliggere, barn i fengsel, skoletapere – reportasjer som ble et viktig innslag i samfunnsdebatten.

Nyhamar var hele sitt liv knyttet til arbeiderbevegelsen, men i mange saker stod han på Arbeiderpartiets venstre fløy og i opposisjon til partiets offisielle linje. Han var motstander av EF, av USAs krigføring i Vietnam, for en atomvåpenfri sone i Norden og motstander av NATO. Dette gav han uttrykk for både i lederspaltene i Aktuell etter at han ble redaktør 1959 og, ikke minst, i engasjerte debatter i partilag og fagforeninger, noe som ikke ble sett på med blide øyne i LOs eller Arbeiderpartiets ledelse. Da Aktuell måtte gå inn 1974 etter at det var innført merverdiavgift på bladet, ble det mer enn antydet at den største aksjonæren ikke sørget synderlig over å bli kvitt “den radikale rabulisten”. Han ble heller ikke redaktør av Hamar Arbeiderblad eller forlagssjef i Tiden, stillinger han søkte.

Nyhamar ble redaktør av z|Forbrukerrapporten, der han arbeidet frem til pensjonsalderen. I presse og radio fortsatte han å gi uttrykk for sine klare meninger: om Alta-utbyggingen, om kirkens holdninger, om opprustning og atomvåpen. Utvalgte radiokåserier, mange av dem små mesterverk, kom ut i bokform, Kjerringer mot strømmen. Han gav også ut en solid tobinds biografi om Einar Gerhardsen og sjette bind av Arbeiderbevegelsens historie i Norge.

I alle de år Nyhamar var politisk aktiv, var det kulturen som opptok ham mest. “Kunst og kultur er politikkens hverdagsvitaminer,” sa han, og de skulle ikke være forbeholdt en liten gruppe som var privilegert gjennom penger og oppvekstmiljø. Han fikk da også en rekke verv innen kulturlivet. Nyhamar ble den første leder av Statens bibliotekråd, et verv han satte stor pris på, og han var stolt over å ha vært med på å vinne kampen for at bibliotektjenester fortsatt skulle være gratis.

Nyhamar fikk attesten “arbeiderbevegelsens gullpenn”. Han var alltid klar og sterk i sin argumentasjon, uten å gripe til billig retorikk. “Kjerringa mot strømmen” fikk hans hyllest: “Enhver bevegelse har bruk for sine kjerringer. Alle trenger de spørsmålstegnenes korrektiv, den skeptiske holdning til det vedtatte. Og fremfor alt trenger de, for sin egen sunnhets skyld, den aktive levende autoritetstvil – den som ikke godtar noe som sant bare fordi det kommer fra autoriteters munn.”

Jostein Nyhamar var selv en av kjerringene mot strømmen, og han var en av dem som ble lyttet til.

Verker

  • Operasjon vanvidd (sm.m. H. Bruun-Olsen), 1957
  • Politikk for fremtiden, 1967
  • Demokratisk sosialisme, 1976
  • Kjerringer mot strømmen og andre tanker, 1981
  • Einar Gerhardsen, 2 bd., 1982–83
  • Nye utfordringer (1965–1990), bd. 6 av Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1990
  • Med rødt blekk (selvbiografi), 1992

Kilder og litteratur

  • Portrett av signaturen L. H. (L. Hellberg) i Aftenp. 29.5.1976
  • portrett av B. Gabrielsen i Arb.bl. 28.11.1978
  • J. Nyhamar: Med rødt blekk, 1992
  • B. Bjørnsen: nekrolog i Aftenp. 17.8.1993
  • diverse reportasjer og artikler i Aktuell

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Tegning av Finn Graff i Arb.bl. 28.11.1970
  • Tegning av Gösta Hammarlund i Dagbl. 6.7.1974

    Fotografiske portretter

  • 2 portretter av Ø. Gloppestad i Vårt Land 24.9.1981