Dronning Josefine ble mor til to konger (Karl 4 og Oscar 2). Med sin klokskap, skjønnhet og varme omsorg ble hun en folkekjær dronning, som øvet atskillig innflytelse bak kulissene.
Josefine var eldst i en søskenflokk på fem; en av søstrene ble gift med keiser Pedro 1 av Brasil. Hun hadde tysk og fransk herkomst; morfaren var kong Maximilian 1 Josef av Bayern, farfaren den franske adelsmannen, generalen og revolusjonshelten Aléxandre de Beauharnais (1760–94). Det var hennes gudfar Napoleon 1 som ønsket at hun skulle få navnet Josefine (etter sin farmor, som også var keiserens første gemalinne), og han gjorde henne til prinsesse av Bologna og senere til hertuginne av Galliera. For øvrig ble hun oppkalt etter morfaren, faren – og gudfaren.
Josefine var allsidig begavet og fikk en god utdannelse. Etter Napoleons fall flyttet familien fra Milano til Bayern, og i sin kulturbevisste familiekrets møtte hun bl.a. Goethe og Schelling. 1822 ble hun forlovet med kronprins Oscar. Karl Johan hadde speidet etter kandidater for et dynastisk ekteskap som kunne styrke det nye svensk-norske kongehusets legitimitet, og han fant Josefine ideell, også fordi hun hadde slektslinjer tilbake til Vasaætten i Sverige og Sverreætten i Norge. Den unge kronprins ble krenket over sin fars egenrådighet i et så personlig spørsmål, men falt for Josefines sjarm da de møttes. Hun var dypt troende katolikk, men ble garantert fri religionsutøvelse i Sverige-Norge, og hun hadde med seg sin egen hoffkapellan, den senere biskop J. L. Studach, da hun kom til Skandinavia sommeren 1823.
Kronprinsesse Josefine ble møtt med begeistring i sine nye fedreland, og hun utførte sine mange representative plikter stilbevisst og vennlig. Hun fungerte som megler i det tidvis spente forholdet mellom Karl Johan og sønnen. Da Oscar 1 kom på tronen 1844, ble Josefine hans eneste helt fortrolige rådgiver – en rolle hun fylte med diskresjon, uten anlegg for maktbegjær og intriger. Hun støttet opp om kongens reformarbeid og skal især ha influert på forarbeidet med en svensk lov om religionsfrihet (1860). Plikttroskap og sosial omsorg var for henne en konges ufravikelige rettesnor, som hun innprentet både sin mann og tronfølgeren.
Under den slesvig-holsteinske krig (1848) brukte Josefine sitt internasjonale kontaktnett for å presse frem en fredsløsning. Hun hadde nær kontakt med sin fetter Napoleon 3, var profransk og antirussisk av holdning under krisene i Europa og spilte en viktig, men diskret rolle i Oscar 1s hemmelige diplomati. Dronningens påtrykk kunne også spores i at det ble grunnlagt en katolsk menighet (S:ta Eugenia) i Stockholm 1837 og i Christiania (St. Olav) 1843, begge steder under Studachs ledelse – og med bl.a. Henrik Wergeland som hjelper for den første katolske prest i det nye Norge. Wergeland hyllet dronningen i flere dikt, bl.a. “Brasilie-farten” (1845):
…og det serafinske Navn
Hørte henrykt jeg hvormed
Herrens Moder
Kalde vil sin fromme Datter,
Naar Hun trykker første Gang
Hende i sin ømme Favn
Dronning Josefine ytet store gaver til de katolske kirkebyggene i både Christiania og Bergen, og hun var alltid generøs mot trosfeller. Hun hadde en åpen, tolerant holdning til andre kristne og bekymret seg over at 1. Vatikankonsil (1869) gjorde skillene større med dogmet om pavens ufeilbarhet i trosspørsmål.
I Sverige ble det nye kongeparet kronet 18. september 1844. Stortinget bevilget midler til å forberede en norsk kroning, som ifølge Grunnloven skulle skje i Nidarosdomen, men den var i så elendig forfatning at akten ble foreslått utsatt til 1847. Imens gikk trondheimsbiskopen Hans Riddervold ut med sterke protester mot at også dronningen skulle krones – han hevdet det var i strid med både Grunnloven (som ikke gav en dronning noen myndighet) og luthersk tradisjon, og at det ville svekke betydningen av kongens kroning. Det egentlige motiv var trolig at han ikke ville krone en katolsk dronning. Kongen spurte om han ikke kunne godta at en annen biskop presiderte, men biskopen betakket seg. Det endte med at Oscar 1 gav avkall på en norsk kroning.
Dronningen holdt seg unna striden, men har sikkert følt seg krenket. Det kom i tillegg til ekteskapsproblemer (folk visste at kongen bedrog henne) og et anspent forhold til sønnen Karl etter hvert som han ble voksen. Hun bekymret seg sterkt over hans ubetenksomme heftighet og uryddige privatliv, og hun fikk en hoffdame han stod i forhold til (Sigrid Sparre), fjernet fra hoffet, noe Karl aldri tilgav moren. Det var nok også en “takk for sist” at han som konge anla en antikatolsk politikk for å styrke sin popularitet, bl.a. med landsforvisning av seks familier fordi de var blitt katolikker (1858). Josefine tok seg svært nær av det.
“Kommer jeg aldri til å få noe fedreland?” skrev hun under familiekrisene i 1830-årene. Hun følte seg rotløs, men “vi er alle flyktninger her på jorden… Himmelen – det er de landflyktiges fedreland”. Troen var den sikre grunn som gav henne styrke til å bære skjebnen med verdighet og tilkjempet ro. Det ble lagt merke til. Forfatterinnen Frederika Bremer, som stod kongehuset nær, skrev at “av de to kongelige ektefeller er det uten tvil hun som har den kraftfulle karakter”.
Måten Josefine tok problemene i familien på, førte til voksende sympati og beundring for henne i befolkningen. Det gjorde også inntrykk at hun viste enestående omsorg under alvorlig sykdom hos de nærmeste. Hun ble rammet av smertelige dødsfall, især yndlingssønnen prins Gustav (1827–52), som døde av tyfus under kongefamiliens besøk i Christiania 1852, og ektemannen, som fikk et pinefullt sykeleie før han døde 1859. Josefine elsket ham høyt til tross for alle brister og vek ikke fra hans side.
Under sønnen Karl 4 førte enkedronningen en mer tilbaketrukken tilværelse og kunne vie seg desto mer til fromhetslivet og sin utrettelige innsats for fattige og nødlidende.
Dronning Josefine besøkte Norge 10 ganger og fikk mange venner her. 1874, til 50-årsjubileet for hennes første norgesreise, ble det samlet inn en folkegave som etter hennes ønske ble Enkedronning Josephines legat for kvindelig uddannelse, og i Stavanger opprettet hun Josephines stiftelse. Utallige var de veldedige institusjoner og foreninger som hun stiftet og/eller ledet. Mye av hennes tid gikk med til sosial virksomhet, og store deler av hennes inntekter ble gitt til slike formål – og som almisser til nødlidende som bad henne om hjelp. Underhånden solgte hun en rekke verdifulle smykker for å kunne gi hjelpen større omfang. Ingen annen fyrstinne i samtidens Europa gjorde så mye for de fattige, heter det i en bok om henne.
Forholdet til sønnen Karl 4 ble noe bedre i de siste årene før han døde sønneløs 1872 og hans bror kom på tronen som Oscar 2. Oscar stod sin mor nærmere. Hun var ikke med til hans kroning i Nidarosdomen 1873, men 50-årsjubileet for hennes ankomst til Sverige ble feiret i Stockholm samme år med en grandios folkefest, som rørte henne dypt. Året etter fikk hun oppleve hvor høyt hun var verdsatt også ute i Europa, under en lang reise til hjemtraktene i Italia og til Roma, der både pave Pius 9 og kong Viktor Emanuel mottok henne med store æresbevisninger.