Josef Larsson var formann i LOs største forbund Jern og Metall 1934–58 og en av norsk fagbevegelses mest markante ledere og personligheter på 1900-tallet.
Larssons far arbeidet på det store sagbruket i Skåre ved Karlstad, og også Josef måtte tidlig ut i arbeid på bruket. Han gikk senere i mekanikerlære i Karlstad, ble fagorganisert og medlem av det sosialdemokratiske ungdomsforbundet. 1914 drog han til Kristiania og arbeidet i verkstedindustrien der og i Trondheim. Samtidig var han aktiv i ungdomsforbundet og i avholdslosjen. Han fikk tidlig tillit hos arbeidskameratene og ble flere steder valgt til klubbformann. I Kristiania ble han også valgt inn i ungdomsforbundets distriktsstyre. 1925 ble han sekretær i Mekanikernes forening og nestformann i Oslo faglige samorganisasjon.
Larsson tilhørte en opposisjonsgruppe innen Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund som kritiserte ledelsen for en for moderat linje og for uansvarlig pengebruk. Larsson ledet granskningsutvalget, og da ledelsen gikk av 1931, ble han valgt til ny forbundssekretær. Tre år senere etterfulgte han Konrad Nordahl som forbundets formann.
Under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–45 tilhørte Larsson det mindretall i LO-sekretariatet som fra våren 1941 ville ha en klarere antitysk linje og heller risikere nazifisering av fagbevegelsen enn å fortsette den rådende tilpasningslinjen. Han nektet å gi etter for tysk press og påbud fra LOs leder om å stanse planlagte demonstrasjonsstreiker 1. mai på medlemsbedrifter i Oslo-området, streiker som førte til tyske arrestasjoner. “Skal forbundet vårt gå ned, så skal det skje med flagget til topps,” var Larssons syn. Under de omfattende streikene i metallindustrien i september 1941, kjent som “melkestreiken”, prøvde Larsson å få disse stoppet. Men tyskerne arresterte også Larsson, og han var blant dem standretten dømte til døden. Han ble senere benådet til livsvarig fengsel og tilbrakte resten av krigen i fengsler i Tyskland.
Etter frigjøringen fortsatte Larsson som formann og kastet seg med stor entusiasme inn i det moderniseringsarbeid i industrien fagbevegelsen gikk inn for. Samtidig krevde han medbestemmelse og del i produktivitetsgevinsten for sine medlemmer. På begge områder opplevde han arbeidsgiverne som negative, og 1950 krevde han og forbundet forgjeves en lov som ville gi de ansatte og fagbevegelsen økt innflytelse over produksjonsutvalgene på bedriftene. LO-sekretariatet var imot, og regjeringen Gerhardsen ville ikke ta noen kamp med arbeidsgiverne i denne saken.
Larsson var hele tiden aktivt medlem av Arbeiderpartiet. Under partistridighetene i 1920-årene fulgte han trofast Tranmæl-fløyen, og på samlingskongressen 1927 ble han valgt inn i sentralstyret i det forente partiet. Han ble ikke gjenvalgt 1930 på grunn av den interne striden i fagforbundet. I motsetning til sine etterfølgere som forbundsformann ble han heller ikke senere valgt inn i sentralstyret, noe han opplevde som en tilsidesettelse. Trolig hang det sammen med hans avvikende syn som motstander av norsk medlemskap i NATO.
Josef Larsson gikk av som formann i Jern og Metall 1958. Han var en fagforbundsleder av den gamle skolen: fargerik, uortodoks, dominerende og viljesterk inntil det sta, men også kunnskapsrik og sjarmerende. “En hard negl i forhandlinger,” skrev hans etterfølger Tor Aspengren. Han styrte sitt forbund med fast hånd og var kjent for sin meget forsiktige bruk av forbundets økonomiske midler. Innen LOs ledelse var han i mangt en solospiller, og kjemien mellom ham og LO-leder Konrad Nordahl var ikke den beste. Det samme gjaldt forholdet til ledelsen i det nærstående Støperiarbeiderforbundet. Først to år etter at Larsson var gått av, ble det mulig å gjennomføre den lenge diskuterte sammenslutningen av de to forbundene. Slik ble hans noe egenrådige arbeidsstil også en hemsko for videreutvikling på enkelte felter.