Forfatter. Foreldre: Prokurator, senere sorenskriver Mons Lie (1803–81) og Pauline Christine Tiller (1799–1877). Gift 26.5.1860 med sin kusine Thomasine Henriette Lie (26.12.1833–6.10.1907), datter av prokurator Michael Strøm Lie (1807–52) og Ingeborg Birgitte Møinichen (1801–62). Sønnesønns sønn av Mons Lie (1757–1827); farfar til Jonas Lie (1899–1945); svoger til Erika Nissen (1845–1903).

Jonas Lie regnes som en av “de fire store” i norsk litteratur ved siden av Ibsen, Bjørnson og Kielland. Han har betydd mye for utviklingen av romansjangeren i Norden.

Fra debuten med Digte 1866 til hans siste roman 1905 offentliggjorde Lie 20 romaner, to bind med fortellinger, to bind med eventyr, fire skuespill, et dramatisk dikt og to diktsamlinger. Etter hans død er ytterligere en samling eventyr (1908) og et skuespill (1983) blitt offentliggjort. Lies prosa hentet sitt stoff hovedsakelig fra norske miljøer. I 1870-årene dominerte fantastisk-romantiske sjø- og nordlandsfortellinger (som for eksempel Den Fremsynte, 1870), i 1880- og 1890-årene lå hovedvekten på familieromaner fra embetsmannslivet (Familjen paa Gilje, 1883), derav betegnelsen “hjemmenes dikter”. Det er vanlig å regne deler av 1880-årenes diktning som nært forbundet med det moderne gjennombrudds ideer, slik Georg Brandes hadde formidlet dem. Den typiske 1890-årenes diktningens mer kompliserte individualpsykologi gjenfinnes i verkene fra og med Onde Magter (1890). I den senere perioden av forfatterskapet gjorde Lie på ny bruk av overnaturlige og fantastiske motiver, som i Trold (1890/91) og Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! (1905).

I Arne Garborgs biografi om Jonas Lie, utgitt til forfatterens 60-årsdag 1893, beskrives han som en person med to naturer, genetisk forklart gjennom opphavet: en virkelighetsnær, gjennom farsslekten, og en fantastisk, gjennom moren. Garborgs sjarmerende, lett humoristiske todeling har vært gjentatt på ulike måter i mange større arbeider om forfatterskapet og har hatt til hensikt å understreke dets motstridende realistiske og fantastiske grunndrag: “[H]vad skulde der komme ud af en saadan Blanding uden hin eiendommelige Sammensætning af Virkelighedssans og Æventyrsind, som vi kjender under Navnet Jonas Lie, Havtaagens, Finnetroldommens – og Hverdagsvirkelighedens Digter?” (Garborg ).

Jonas Lie bodde i Tromsø fra han var fem til han var 11 år gammel. Faren var byfogd og senere konstituert amtmann. Barneårenes inntrykk av det nordnorske har ofte vært fremhevet som viktige for forfatterskapet, og det sies at Lie aldri mistet det nordlandske tonefallet i sitt muntlige språk. 1845 ble Mons Lie sorenskriver i Sunnhordland (med tilholdssted på Onarheim i Kvinnherad). Jonas ble sendt til Fredriksvern ved Stavern 1846 for å utdanne seg til sjøoffiser, men ble etter kort tid sendt hjem igjen, med den begrunnelse at han var for nærsynt. 1847 ble han elev ved Bergen katedralskole. Etter et langvarig sykefravær begynte han på Heltbergs studentfabrikk i Christiania. Han gikk sammen med bl.a. Vinje, Bjørnson og Ibsen. 1851 ble han student. Allerede 1853 forlovet han seg med Thomasine. Han valgte jus som embetsstudium etter å ha tenkt både på medisin og teologi, og ble cand.jur. 1857.

Etter eksamen hadde Lie en stilling som kopist i Revisjonsdepartementet i noen måneder. Han skrev utenrikspolitiske artikler i Illustreret Nyhedsblad og skal ha fått tilbud om redaktørstillingen i Christiania-Posten. Men han ønsket ikke å være forpliktet til jevnlige avisskriverier og slo seg ned som sakfører på Kongsvinger, visstnok til skuffelse for Thomasine, som alltid hadde regnet med at Jonas skulle bli dikter. Drømmen var å ha en god forretning som samtidig ikke var mer krevende enn at han kunne ha tid og krefter til å skrive. 1861 overtok han Illustreret Nyhedsblad, som han drev til våren 1864. Lie selv skrev politiske artikler der, bl.a. om den norsk-svenske strid om stattholdersaken og om den dansk-tyske konflikt og skandinavismen. Flere av hans artikler om Norges politiske stilling i Norden vakte oppmerksomhet i utlandet, og han fikk henvendelser om å skrive artikler i utenlandske aviser om norsk politikk. Johan Sverdrup rådet – i brev til Bjørnson – Jonas Lie til å bli politiker, bl.a. på grunn av hans forbindelser innen forretningslivet.

1866 gav han ut samlingen Digte, som vakte liten oppmerksomhet. Dikteren unnskyldte seg også i forordet over at han ikke hadde kunnet “ofre kallet sin udelte kraft”, men bare hadde kunnet gi litteraturen en og annen gjesterolle.

1868 gikk Jonas Lie fallitt, etter voldsomme skogspekulasjoner. Han pådrog seg en gjeld som Arne Garborg 1893 anslo til å være på flere hundre tusen kroner: “Overfor sin Forretningsgjæld befriede han sit Sind i en stor, en fantastisk Beslutning. Han vilde – ikke figurligt, ikke aandelig talt, men bogstaveligt – betale den ved at digte.” Nesten hele resten av livet arbeidet han for å nedbetale denne gjelden. Detaljene rundt dette er imidlertid aldri blitt ordentlig kjent.

Etter fallitten flyttet Lie og familien til Christiania, hvor han livnærte seg en tid med journalistvirksomhet, leilighetsdiktning og undervisning, blant annet på Heltbergs studentfabrikk. Den virkelige debuten fant sted 1870, da Lie var 37 år gammel, med Den Fremsynte eller Billeder fra Nordland. Han leste manuset høyt for Bjørnson 31. oktober 1870. Samme kveld skrev Bjørnson til sin forlegger Hegel i København: “Om Jonas Lies fortælling kun dette: Kast den i trykkeriet straks, skynd på af alle kræfter, få den op til Nordlandene før jul og over hele Skandinavien; den vil lyse som en hvid måge i den grå vinterluft.” Den korte produksjonstiden var en forlagsmessig bedrift. Boken ble et stort gjennombrudd, ikke minst hos publikum, og kom i tre opplag i løpet av et halvår.

Lie fikk stipend, reiste 1871 med familien til Roma og ble der i tre år. I denne perioden sendte han ut Fortællinger og Skildringer fra Norge (1872), Tremasteren 'Fremtiden' eller Liv nordpaa (1872) og Lodsen og hans Hustru (1874). Disse bøkene inngår tydelig i Lies litterære program fra denne tiden: å gi poetiske bilder av norsk folkeliv fra ulike landsdeler. Lie er klar over at hans bøker, estetisk sett, i Danmark kun kan kalles petitesser, men for forfatteren selv er det viktig å gi poetiske utskjæringer av den norske virkelighet. Når dette er gjort og publikum oppdratt, kan man i Norge produsere annen litteratur, av den type man finner i “de i Kulturen mange hundrede Aar ældre Lande udenfor Norge”.

Allerede 1874 ble Jonas Lie tilkjent diktergasje av et enstemmig Storting. Han ble også tildelt det første eksemplar av kong Oscar 2s belønningsmedalje i gull, som påskjønnelse for kantaten til kroningen i Trondheim 1873, og han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden for litterær fortjeneste, noe som ikke bidrog til å gjøre ham populær i den frisinnede presse. Lie ble i denne perioden fremstilt som kongens yndling. Forholdet ble problematisk for dikteren. Kongen tilbød 1878 å betale Lies gjeldsbyrde, noe Lie avslo. Kort etter brøt han opp fra Norge på ny. Han bosatte seg først i Stuttgart, senere i Dresden, med sommeropphold i Berchtesgaden. Fra 1882 og sammenhengende helt frem til 1906 bodde Jonas Lie i Paris.

I flere brev fra 1870- og 1880-årene understreket Lie viktigheten av å konsentrere seg helt og fullt om diktningen, siden han var kommet så sent inn i den. Og han gikk ikke av veien for å oppfordre vennen Bjørnson til å gå ut av de politiske strider for å få fred til å dikte. Men samtidig ble han selv trukket inn i tidens debatt. Han påtok seg å skrive en kantate til avdukingen av Wergelandsstatuen i Kristiania 1881. Dette ble utlagt som at han hadde latt seg bruke til å holde Bjørnson ute. Dagbladet kalte ham høyrepoet og spottet hans mange leilighetssanger. Lie tok kraftig til motmæle og presenterte, i en artikkel i Dagbladet, politiske synspunkter som gikk på tvers av datidens skillelinjer mellom høyre og venstre. Da Nyt Tidsskrift ble startet høsten 1881 – til fremme av den frie diskusjon – svarte Lie ja til å stå som medarbeider, noe som falt høyresiden i norsk politikk tungt for brystet. Ville han innynde seg hos Venstre for å oppnå økt diktergasje? I sitt svar i Morgenbladet understreket Lie at “om aandelige Ting maatte Meningerne og Diskussionen være fri”.

Verken det dramatiske diktet Faustina Strozzi (1875), med stoff fra den italienske frihetskamp, romanene Thomas Ross (1878) og Adam Schrader (1879) eller skuespillet Grabows Kat (1880) var særlig vellykkede. Utover i 1870-årene het det etter hvert i kritikkene at Lie ikke dugde til annet enn nordlandsskildringer og sjøfortellinger. I denne perioden var han inne på tanken på å gi opp forfatterskapet, men gav seg selv enda fem år. De handlingsmettede, folkelivspregede romanene Rutland (1880) og Gaa paa! (1882) gjenopprettet publikums og kritikeres tiltro til dikteren. I Gaa paa! merker man for første gang anvendelsen av den nye tidens ideer i diktingen om og for Norge, selv om stoffet tilsynelatende er den gamle, velkjente sjømannsskildringen.

Den sosiale romanen Livsslaven (1883), med handling fra Kristianias østkant, ble oppfattet som naturalistisk diktning. I en artikkel i Nyt Tidsskrift samme år ble Lie innlemmet i de modernes rekker: “Livsslaven viste det nyes fullstændige gjennembrud. Alle forstod efter denne, at Jonas Lie nu kjæmpede i de samme fremskridtets rækker, som Bjørnson, Ibsen og Alexander Kielland.” Samme år kom også Familjen paa Gilje. Et Interieur fra Firtiaarene. Boken fikk en velvillig mottakelse, bare Alexander Kielland fant at Lie ikke hadde hatt mot nok i fremstillingen av de forstumpede embetsmenn, men nøyd seg med å lage “en nydelig roman om ingenting”. Familjen paa Gilje er et hovedverk i norsk romandiktning. Fra utgivelsesåret frem til våre dager har man på ny og på ny berømmet romanens menneskeskildring og det kulturhistoriske miljøbildet.

Fra da av var Jonas Lie “hjemme”, og bøker ble utgitt med stor regelmessighet til jul nesten hvert eneste år fremover. 1884 kom En Malstrøm, en forretningsroman hvor man kan kjenne igjen trekk fra spekulasjonsfeberen rundt fallitten. Kommandørens Døttre (1886), fra embetsmannsmiljø, plasserer seg i den kjønnspolitiske debatt allerede gjennom navnelikheten med Camilla Colletts Amtmandens Døttre. Kommandørens Døttre har vært regnet som Lies mest naturalistiske verk: “Her har miljøtegningen et sterkere ekthetspreg enn i Livsslaven. Det menneskelige forfall som demonstreres, er sosialt uangripelig, men det knuser noen menneskeskjebner. Og her slår miljøet inn, her er det en demoraliserende samfunnspest.” (Ingard Hauge).

Et Samliv (1887) er konsentrert om det hverdagslige i et gjennomsnittsekteskap – fra forelskelsens første rus på åpningssidene til sluttreplikken, etter sølvbryllupsfesten: “Vi har det – elendig!”. Maisa Jons (1888), en sypikefortelling, ble av de ledende kritikere, som Georg Brandes, regnet som ubetydelig. Brandes og andre hadde imidlertid merket seg det skiftet som hadde funnet sted hos Lie: “Vi have i vore Dage med deres stærke aandelige Brydninger oplevet det Snurrige, at en Forfatter som Jonas Lie, hvis første Række Skrifter, for saa vidst de ikke vare direkte konservative, iagttog en streng, stundom lidt ængstelig Neutralitet, i en modnere Alder antog Tendens og skadede en fortræffeligt anlagt Fortælling Livsslaven ved en i Slutningsordene alt for tydeligt udformet, næsten agitatorisk Anklage mod det abstrakte Samfund.”

Romanen Onde Magter (1890), om vennskap mellom to småbymatadorer, er blitt ulikt vurdert hva kvalitet angår, men helt siden utgivelsen har både beundrere og kritikere villet se forbindelser mellom romanens tematikk og relasjonen Lie/Bjørnson. De to dikterne så hverandre daglig gjennom størstedelen av 1880-årene i Paris. Det kom til brudd mellom dem, vesentlig på grunn av deres ulike syn i sedelighetsdebatten. Lie hadde – som en av de ytterst få ledende kulturpersonligheter – protestert mot beslagleggelsen av Hans Jægers roman Fra Kristiania-Bohêmen og senere av Christian Krohgs Albertine. Protesten grunngav han med at diskusjonen om seksualproblemene var en nødvendig følge av demokratiets, individualismens og kvinnesakens fremvekst. Det offentliges forsøk på å kneble diskusjonen gjennom beslagleggelse opprørte ham. De fleste fremstillinger peker på at Bjørnson var kjølig stemt over at Lie hadde omgang med personer som ble regnet som Bjørnsons fiender, blant annet fra bohèmekretsen. Jonas og Thomasines hjem i Paris var for øvrig i alle år et samlingssted for nordiske kunstnere. Bjørnson og Lie ble forsonet i Lies siste leveår. Bjørnson selv (i privatbrev til Peter Nansen 1908) la skylden på Thomasine: “[…] det er ondt, vi ikke fik leve lit sammen, æfterat hun er død, som så længe og så uretskaffent holdt os skilte”.

Oppdagelsen av de “onde makter” kan sies å føre over i eventyrsamlingene Trold I og II. Lie skrev i privatbrev før 2. samling av Trold kom ut: “Det er den Urgrund af elementære Syn, der har gjæret og yret i mig fra Ungdommen af, som maa frem. Det har jeg nu fundet en Slags form for, og jeg vil i Tidens Løb kunde putte mangehaande Skabninger did.”

Flere av romanene fra 1890-årene er kjennetegnet av voldsomme ytre handlinger. Moren i Niobe (1893) sprenger seg selv og sine voksne barn i luften. I Naar Sol gaar ned (1895) begår ektemannen giftdrap på sin hustru. Med romanen Dyre Rein. En historie fra Oldefars Hus (1896) er Lie tilbake i det brede kulturhistoriske miljøbilde, samtidig som tittelpersonens kompliserte psykologi er et bidrag til utforskningen av det trolske. Faste Forland (1899), en forretningsroman med selvbiografiske motiver, og Ulfvungerne. Et Blad af Lidenskabernes Bog (1903) er mindre viktige. Heller ikke skuespillene Lystige Koner (1894), Lindelin (1897) eller Wulffie & Comp. (1900) kan sies å ha særlig betydning i Lies produksjon.

Helt på slutten av sitt forfatterskap gav Lie ut to bøker som eksperimenterer dristig med romanformen. Naar Jernteppet falder. Af Livets Komedie (1901) er en kollektivroman og har blant annet vært sammenlignet med den amerikanske mellomkrigsromanen. Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! (1905) gjør bruk av innmonterte, eventyraktige skisser i en ellers realistisk fortelling om menns misunnelse og hat over kollegers karriere.

Gyldendal i København tilbød seg å kjøpe rettighetene til Jonas Lies samlede verker. Erik Lie anslo verdien til 200 000 kroner, noe som gjorde det mulig for ekteparet å flytte hjem til Norge. I mellomtiden var Lie blitt tildelt storkors av St. Olavs Orden. Villaen Elisefryd ved Fredriksvern (nåværende Stavern) ble bygd, og Lie flyttet inn våren 1906. I oktober 1907 døde imidlertid Thomasine. Jonas Lie følte seg hjelpeløs uten henne og flakket om på besøk til sine barn, og under et slikt besøk døde han på en svigerdatters eiendom, Fleskum ved Sandvika, bare 9 måneder etter sin kone. Han ble bisatt i Trefoldighetskirken i Kristiania, og kisten ble deretter sendt til Fredriksvern.

Thomasines betydning for forfatterskapet har ofte vært diskutert. Bjørnson uttalte seg kritisk om henne: “Jonas Lie var bestæmt til at [...] skrive skjønne digt i rike farver. Det fik hans hustru forpurret […]. Romaner med æpler på ovnen var hendes ideal og han ble stemt ned til det.” I en artikkel fra 1893, Min Hustru, forteller Lie at hun var hans medarbeider gjennom hvert kapittel på de fleste av hans verk. “Hun kunde visseligen gjerne, uden at der skede noget uberettiget Tiltag havt sit Navn som medarbeider paa Tittelbladet.” I alle år brukte ekteparet å være i Berchtesgaden om sommeren. Det var her romanene ble skrevet. Ekteparet samtalte hver morgen om det som skulle skrives. De fleste manuskripter ble senere renskrevet av Thomasine. Hun må ha vært helt nødvendig for gjennomføringen av hvert enkelt romanprosjekt, men det er vanskelig å finne belegg for at hun kan ha hatt noen direkte selvstendig kunstnerisk rolle i samarbeidet.

I avisinnlegg og privat korrespondanse kan man følge Lies estetiske utvikling inntil han fant frem til sin egnede romanform i 1880-årene, en form som han så utforsket og videreutviklet gjennom resten av forfatterskapet. Lie ville “være fri for at Tendentsens nøgne Ribben” skulle stikke ut av boken. Dette innebar et meget bevisst kunstnerisk arbeid, der fortelleren ble usynliggjort til fordel for personenes handlinger og tale, mest mulig direkte gjengitt. På sitt beste, som i Kommandørens Døttre, skrev han tendensromaner uten uttalt tendens.

Den danske forfatteren Herman Bang forfektet mange av de samme synspunkter som Jonas Lie i 1880-årene, og han viste forståelse for det særegne i Lies romanteknikk. For eksempel fremholdt Bang at det ikke nyttet at en roman var full av diskusjoner om kvinnespørsmålet. “Bogen maa […] handle om Kvindespørgsmaalet. Digteren maa have set Kvindespørgsmaalet i Livet og saa give os tilbage, hvad han har set.” Bang angrep problemdiktingen. “Man klistrede Problemer udenpaa, ligesom vi klistrer Guldstas på Juletræet.” Dette til forskjell fra Jonas Lies dikting: “[Lie] lod med en Gang en Menneskeskjæbne træde ind i Diskussionen om Problemerne.”

Tidlig på 1900-tallet ble Lies romaner beskrevet av Hans Brix på en måte som fremdeles kan sies å ha gyldighet: “Jonas Lie aabner Døren for sine Læsere, forestiller et Par af de nærmeststaaende for os; og er i det samme af Syne. […] Ordene [kan til at begynde med] synes meningsløse eller kun halvt forstaaelige, saaledes føles det jo naar man kommer fremmed mellem Folk der er sammenlevede og har deres eget i smaat og stort at enes eller strides om.”

Lie ble kritisert for ikke å skildre “styggheten direkte”. I en artikkel i Dagbladet 1883 gav han et berømt svar på denne kritikken: “Vil man skildre en osende Lanterne, der er ifærd med at gaa ud, kan man vistnok gjøre det ved at male det smudsige Glas, den afskyelige Lugt, den i Skardets Kul hensygnende Væge, Soden, der udbreder sig, det hede Messing, kort hele Registret. Men sæt blot Manden til, som han staar over den inde i Ruffet, halvstridende med Søvnen efter en tung Vagt med den svarte Oljeos ind i Ansigtet og harskt langt ned i Halsen, – og jeg tror, den utgaaende Lanterne sætter et anderledes kraftigt Indtryk! Det første var den direkte Vej, der udtømmer sig detaljemæssigt beskrivende; men som et Hele maler det dog ikke den osende Stygheds Sum op med nær den Magt, som Kunsten formaar ad den indirekte Methode. Et eneste heldigt Reflexlys indsparer Snese Sider Detalj.”

Dette peker mot impresjonismen i diktekunsten, som Lie dyrket frem gjennom første halvdel av 1880-årene. Den litterære impresjonismen er primært et stilistisk og formelt anliggende. Lie kalte det “den indirekte metode”, Bang “den fremstillede roman”. Det er imidlertid uenighet om hvilke av Lies romaner som kan karakteriseres som impresjonistiske. Den impresjonistiske skrivemåte prøver å unngå logisk bearbeiding av inntrykkene, i den hensikt å gjengi sansningene mest mulig direkte for derved å “komme virkeligheten nærmere”. Årsak og virkning tilsløres, leseren må aktivere en sterkere analytisk virksomhet enn i fortellende prosa med en tydeligere fortellerstemme. Dersom formen rendyrkes, representerer den en oppløsning av selve den episke form. Således øyner man forbindelseslinjer fra Jonas Lies iherdige utvikling av den impresjonistiske skrivemåte frem til de anti-episke romaneksperimenter i 1900-tallets europeiske litteratur.

    Romaner og fortellinger

  • Den Fremsynte eller Billeder fra Nordland, 1870
  • Fortællinger og Skildringer fra Norge, 1872
  • Tremasteren 'Fremtiden' eller Liv nordpaa, 1872
  • Lodsen og hans Hustru, 1874
  • Antonio Banniera, 1875
  • Thomas Ross, 1878
  • Adam Schrader, 1879
  • Rutland, 1880
  • Gaa paa!, 1882
  • Livsslaven, 1883
  • Familjen paa Gilje. Et Interieur fra Firtiaarene, 1883
  • En Malstrøm, 1884
  • Otte Fortællinger, 1885
  • Kommandørens Døttre, 1886
  • Et Samliv, 1887
  • Maisa Jons, 1888
  • Onde Magter, 1890
  • Trold, 1891–92
  • Niobe, 1893
  • Naar Sol gaar ned, 1895
  • Dyre Rein. En historie fra Oldefars Hus, 1896
  • Faste Forland, 1899
  • Naar Jernteppet falder. Af Livets Komedie, 1901
  • Ulfvungerne. Et Blad af Lidenskabernes Bog, 1903
  • Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!, 1905
  • Eventyr, 1909
  • Samlede Digterverker, bind I– X, “Standardutgave, indledning av Valborg Erichsen, oplysninger og varianter ved Paula Bergh”, Kristiania og København, 1920–21

    Skuespill

  • Faustina Strozzi (dramatisk dikt), 1875
  • Udmeldt af Klubben (utgitt posthumt 1983), 1876
  • Grabows Kat, 1880
  • Lystige Koner, 1894
  • Lindelin, 1897
  • Wulffie & Comp., 1900

    Diktsamlinger

  • Digte, 1866
  • Digte, 1889
  • A. Garborg: Jonas Lie. En Udviklingshistorie, 1893
  • E. Lie: Jonas Lie. En livsskildring, 1933
  • H. Jæger: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • B. O. Bergström: Jonas Lies väg till Gilje, Stockholm 1949
  • I. Hauge: Jonas Lies diktning. Tematikk og fortellekunst, 1970
  • P. Aaslestad: Dømt til kunst. Jonas Lies romaner 1884–1905, 1992
  • (De fleste sitater i artikkelen følger Aaslestad 1992)

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (Jonas og Thomasine Lie) av Eyolf Soot, 1889; NG
  • Pastellmaleri (Jonas og Thomasine Lie) av Christian Meyer Ross, Roma 1892; NG
  • Tegning av Christian Krohg, 1893; BKM
  • Maleri av Peter Severin Krøyer, 1902; Norske Selskab, Oslo
  • Maleri av Gustaf Bernhard Österman, Paris 1903; Göteborgs Museum
  • Maleri (Jonas Lie med familie ved stranden) av Edvard Munch, Åsgårdstrand 1904; Munch-museet, Oslo
  • Portrettbyste av Gustav Vigeland, 1904; NG
  • Byste av Walter Runeberg, u.å.; Aulestad, Gausdal
  • Relieff (bronse, Jonas og Thomasine Lie) av Jo Visdal, u.å.; Stavanger kirkegård