Ridder og riksråd. Foreldre: Væpner og riksråd Svale Jonsson (nevnt 1397–1434) og Sigrid Gunnarsdatter (Kane) (omtalt 1412). Gift antakelig etter 1450 med Gudrun Olavsdatter (ca. 1415–mellom 1476 og 1486), datter av ridder og riksråd Olav Håkonsson (omtalt 1399–1456) og Ingebjørg Jonsdatter (omtalt 1400–09).

Jon Smør var en av hovedmennene bak reaktiviseringen av det norske riksrådet mot slutten av Christian 1s regjeringstid for å sikre rådet en sentral posisjon i riksstyret. Som riksråd og senere riksforstander ledet han an i rådets besluttsomme politikk for å trygge Norges politiske interesser under interregnet mellom Christians død 1481 og Halmstadrecessen 1483.

Jon var sønn av væpneren og riksråden Svale Jonsson, som etter en stamtavle fra 1500-tallet skal ha vært sønn av en ridder Jon Smør Hallvardsson, muligens den Jon Hallvardsson som var kongens ombudsmann i Bergen 1375. Jon Smørs mor, Sigrid, var datter av væpneren og riksråden Gunnar Toraldsson Kane. Jon var gift med Gudrun, datter av ridderen og riksråden Olav Håkonsson. (I artikkelen om Jon Smør i NBL1 er det oppgitt feil foreldre på Gudrun.) Ingen eventuelle barn overlevde Jon.

Vi vet at Jon hadde godsinteresser i Gausdal, noe som kan henge sammen med at hans farmor og oldefar eide Djupvik (Gjøvik) på Toten. Muligens satt han med Smørsgården på Stranden i Bergen. Jon trer første gang frem i kildene i Skara 1458, da han som ridder og riksråd lovte å hylle Christian 1s eldste sønn som norsk konge etter Christians død. Ridderrang og riksrådsplassering kan indikere at Jon var blant de landflyktige tilhengerne av Karl Knutsson som hadde forsont seg med Christian 1 og vendt tilbake. Som norsk riksråd deltok han i kong Christians felttog for å vinne Sverige 1471. 1474 ble han oppnevnt som en av Christian 1s voldgiftsdommere til et kommende forhandlingsmøte i Kalmar, men deltok ikke. To år senere medbeseglet han som norsk riksråd kong Christians løftesbrev til svenskene i forbindelse med avgjørende unionsforhandlinger samme sted.

Jon var trolig en av drivkreftene bak den mer aggressive norske riksrådspolitikken som kan registreres fra midten av 1470-årene, særlig overfor hanseatene. Politikken var ikke minst fremprovosert av Christian 1s norske regjering og var et brudd med riksrådets tidligere mer samarbeidspregede linje overfor kongemakten under Sigurd Jonssons ledelse. Som høvedsmann og fehirde på kongsgården i Bergen stod Jon sentralt i rådets arbeid for å få kongen til å føre en politikk der interessen til den norske kronen skulle være det sentrale, ikke hva som tjente unionsmonarken best.

Den oppsamlede norske politiske misnøyen med unionsmonarkiet kom for fullt til overflaten da Christian døde 1481. Riksrådet søkte å sikre best mulige garantier for Norges politiske selvstendighet i en eventuell ny personalunion med nabolandene under Christians sønn, Hans. Jon deltok på riksrådsmøtet i Bergen august–september 1481, der rådet utnevnte en islandsk væpner, som samtidig ble rådsmedlem, til hirdstjore over Island. Rådet tok også initiativ til å frata hamburgerne retten til handel på Island, som Christian hadde gitt uten rådets samtykke og som truet Bergens monopol som stapel (omsetningssted) for islandshandelen. Rådet kritiserte i begge sakene kong Christians styringsmetoder som norsk konge. Senere var Jon med på riksrådmøtet på Jersøy utenfor Tønsberg juli–august 1482 og opptrådte med tittel av riksforstander da rådet innledet beleiringen av den danske høvedsmannen på Båhus i slutten av august samme år. Jon ble høvedsmann da festningen kom på norske hender senere samme år og avsluttet dermed tiårsperioden på kongsgården i Bergen.

Jon Smør deltok i unionsforhandlingene i Halmstad januar 1483 som munnet ut i kong Hans' håndfesting, Halmstadrecessen. Håndfestingen var i tråd med det norske riksrådets uttrykte politiske mål: en strengt avgrenset personalunion der hvert enkelt lands riksråd var tildelt en sentral plass i riksstyringen, makten til unionsmonarken var sterkt avgrenset og med sterke garantier for indre selvstyre. Rådet ønsket åpenbart at riksstyret skulle fungere som et innenlandsk kongedømme så langt det var mulig innen en personalunion.

Jon Smør opptrådte ennå i mars 1483 som høvedsmann på Båhus og titulerte seg samtidig Norges drottsete, trolig et resultat av Halmstadrecessens mål om å styrke det innenlandske riksstyret, eventuelt fordi kong Hans ennå ikke var kronet i Norge. Før september 1483 skal imidlertid Jon ha druknet sammen med ridderen og riksråden Einar Fluga ved Jersøy, og bare Einars lik skal ha flytt i land.

  • DNbd. 1 nr. 900 og 932, bd. 2 nr. 886, bd. 3 nr. 603, 842 og 945, bd. 5 nr. 918, bd. 6 nr. 380, 531 og 590, bd. 7 nr. 481, bd. 16 nr. 42
  • Biskop Jens Nilssøns Visitasbøger og reiseoptegnelser 1574–1597, utg. ved Y. Nielsen, 1885
  • NgL, bd. 4, 1885, rk. 2, bd. 2 og 3, 1934/1981
  • Sveriges Traktater med främmande magter, bd. 3, utg. av O. S. Rydberg, Stockholm 1895
  • F. Bruns: Die lübecker Bergenfahrer und ihre Chronistik, Berlin 1900
  • Hansisches Urkundenbuch, bd. 10, Leipzig 1907
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • L. Hamre: Norsk historie 1450–1513, 1971
  • G. I. Leistad: “Om ættene Rømer og Smør samt en seiglivet gjenganger i norsk middelaldergenealogi”, i NST, bd. 30, 1985–86, s. 123–130
  • d.s.: “Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid”, i Asker og Bærum historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346
  • Dokumenter med avtrykk av Jon Smørs segl finnes i RA, som også har gode tegninger av seglet