Riksråd. Foreldre: Ridder og syslemann Havtore Jonsson (ca.1275–1319 el. 1320) og Agnes Håkonsdatter (nevnt 1302–12). Gift med Birgitta Knutsdatter (nevnt første gang 1322, død før 1395), datter av ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson (nevnt 1304–39) og Cecilia Röriksdatter (nevnt 1320–34). Dattersønn av kong Håkon 5 Magnusson (1270–1319); bror av Sigurd Havtoresson (ca. 1315–ca. 1390); søskenbarn av Herdis Torvaldsdatter (ca. 1310–1363).

Som sønner av Håkon 5s uekte datter Agnes og ridderen Havtore Jonsson av Sudrheimsætten (Sørumsætten), var Jon Havtoresson og broren Sigurd i sin tid Norges mest høyættede menn nest etter kongen. Brødrenes ættebakgrunn gav dem en sentral rolle i norsk politikk og forvaltning under Magnus 7 og Håkon 6, men Jon var mindre i forgrunnen enn Sigurd. At ingen av brødrene ble drottsete, kan sammen med andre opplysninger indikere at forholdet mellom Sudrheimsætten og kongehuset ikke var uten friksjoner. I motsetning til mange av sine standsfeller etterlot Jon seg flere voksne barn, og sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

Sudrheimsætten var trolig etterkommere av Bård Guttormsson på Rein – muligens også Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at Havtore Jonsson ektet Agnes. Både Havtore og faren, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5s menn. Ætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg. Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav ham tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet fru Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn fru Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

Jon hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson.

Jon trer frem i kildene sammen med Sigurd blant opprørsmennene 1332–33. I motsetning til broren var han derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen 1338–39. Som riksråd 1343–79 fremstår han som lojal overfor kongemakten. Han mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. Jon og Orm Øysteinsson var de norske som på kong Magnus' side medbeseglet voldgiftsbrevet 1357 for hertug Albrekt av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik i Sverige. 1370 var han en av Håkon 6s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5s forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6s svenske felttog 1371. 1350 kan han ha vært kongens øverste representant i Jemtland. Jon døde etter kona, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo. Gjennom sønnen Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

  • DN, bd. 1 nr. 132 og 640, bd. 2 nr. 835–836, bd. 4 nr. 549–550 og 649, bd. 21 nr 133
  • Diplomatarium Suecanum, bd. 6 nr. 4564
  • Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879
  • Isl.Ann., s. 154, 207, 348 og 398
  • RN, bd. 4–7
  • NFH, 2. hovedavd., 1862–63, s. 155 note 1
  • Närkes medeltida urkunder nr. 209, utg. av K. G. Grandinson, Stockholm 1935
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • H. Sollied: “Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten”, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402
  • N. Ahnlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948, s. 243
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587
  • G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992
  • G. I. Leistad: “Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid”, i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346
  • H. Gillingstam: “Roos”, i SBL, bd. 30, hf. 148, Stockholm 1999, s. 348–354

    Segl

  • Dokumenter med avtrykk av Jons ulike segl finnes i RA, Oslo. Seglene er beskrevet og gjengitt i H. J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske sigiller fra middelalderen, 1899/1950, nr. 320, 451, 753 og 854