Forfatter.

Foreldre: Handelsbestyrer og fruktdyrker Kristoffer Fosse (1929–) og Wigdis Nanna Erland (1935–).

Gift med Anna Fosse fra 2011.

To tidligere ekteskap. Gift første gang 1980-92 med sykepleier Bjørg Sissel Solsvik (22.7.1959–). Gift andre gang 1993-2009 med Grethe Fatima Syēd (1.1.1968–).

Med sin rytmiske og formbevisste prosa markerer Jon Fosse seg som en fremtredende representant for den skriftorienterte modernismen som vant frem i norsk litteratur i 1980-årene. I artikler og essays drøfter han det litteraturteoretiske grunnlaget for sin skrivemåte. I 1990-årene fikk hans forfatterskap en religiøs dimensjon. Kort etter begynte Fosse å skrive for scenen, og ved årtusenskiftet fremstår han som en av vår fremste dramaforfattere.

Fosse vokste opp i Strandebarm i Hardanger. Oppvekstmiljøet var preget av pietistiske holdninger. Gjennom morens slekt fikk Fosse kjennskap til kvekerbevegelsen; bestefaren var kveker og pasifist, men også radikal sosialist. Selv tok Fosse avstand fra pietismen, begynte å spille i et rockeband og kalte seg ateist. Tidlig i 1980-årene taler han om Guds død som en forutsetning for den moderne litteraturen, også sin egen. Senere kaller han seg “vestlandsforfatter” og fremhever at hans diktning ikke bare er forankret i hjembygdens miljø og landskap, men at også den religiøse bakgrunnen spiller en viktig rolle. En religiøs dimensjon kommer samtidig tydeligere til uttrykk. Den knyttes direkte til selve skriften. I et intervju hevder han at han ser på sin egen skriving “som ei slags religionsutøving”.

Fosse tok examen artium 1979 og studerte deretter ved Universitetet i Bergen, der han ble cand.philol. 1989 med litteraturvitenskap hovedfag. Som student var han opptatt av litteraturteoretiske spørsmål. Dette kommer særlig til uttrykk i hans essays og artikler, som viser påvirkning fra bl.a. Adorno, Greimas og Barthes. Skjønnlitteraturen er derimot enkel og blottet for fremmedord. Tekstene er sterkt konsentrerte, og det lille som er av handling, foregår gjerne i et vestnorsk kystsamfunn. De er mer tilstandsbeskrivende enn narrative og preges av en særegen rytme, der de samme ordene og setningene gjentas. I flere programartikler insisterer Fosse på formens og skriftens forrang fremfor innholdet og hevder at god litteratur ikke kjennetegnes ved moral eller politikk. Sentralt i hans litteratursyn står begrepet “skrivaren”, som han bestemmer som “den som skriv, i den augneblinken han skriv, og slik han står fram gjennom skriftas materialitet”.

Debutromanen Raudt, svart (1983) handler om en ung mann som gjør opprør mot et pietistisk miljø. Fortellerteknisk er den preget av mange sprang i tid og skift i synsvinkel. Med Stengd gitar markerte Fosse seg for alvor som et spennende nytt navn, selv om kritikerne var noe avventende. Handlingen er lagt til én dag i livet til en ung alenemor som har låst seg ute fra leiligheten der hennes ett-årige sønn befinner seg. Ved hjelp av en flytende assosiasjonsteknikk speiler teksten den unge kvinnens avmakt. Etter denne fulgte Fosses dunkleste og mest komplekse roman, Blod. Steinen er, som handler om et (mulig) mord og er formet som en lang indre monolog.

Sitt kritikergjennombrudd fikk Fosse med Naustet (1989), som etter hvert også har nådd ut til et bredere publikum. I det ytre ligner den en banal trekanthistorie, men gjennom den intrikate måten dette motivet er knyttet til fortellerproblematikken på, løftes teksten opp på et høyt litterært nivå. Ved hjelp av innfløkte forskyvninger i tempus- og synsvinkelbruk åpner f.eks. teksten for den mulighet at jeg-fortelleren kan oppfattes som en annen enn jeg-personen. Identitetens uklare grenser er hovedtema i Flaskesamlaren, en av Fosses mest stillestående romaner, der en noe forhutlet hovedperson skifter identitet alt etter hvem han taler med. Som denne bærer også Bly og vatn minninger om Kafka og Becketts modernistiske romankunst.

En mer humoristisk fortellerstemme kommer stedvis til uttrykk i To forteljingar, og i de 43 selvbiografiske skissene i Prosa frå ein oppvekst møter vi Fosse på det aller enkleste. Dobbeltromanen Melancholia I–II (1995–96) er et hovedverk i forfatterskapet, der Fosse tar utgangspunkt i vestlandsmaleren Lars Hertervigs tragiske skjebne. I den første romanen møter vi først Hertervig selv, i Düsseldorf og på Gaustad sykehus, så en forfatter som skal skrive en biografi om Hertervig. Romanen står fjernt fra den biografiske sjanger, men gir et intenst og nærgående portrett av en manisk-depressiv kunstner, preget av tvangstanker, der skriftens repeterende og monotone rytme speiler denne personens sinn. Den andre romanen forteller om en dag i livet til en fiktiv søster av Hertervig, senil og glemsom, men med minner om broren Lars, som på forunderlig vis kaster et forsonende skjær over et liv tømt for mening. Fosses seneste romaner er Morgon og kveld, som handler om fødsel og død, Det er Ales, en intens og suggererende korroman og sorg og savn, ogAndvake, en intens fortelling som er lagt et par hundre år tilbake i tid.

Parallelt med sitt prosaforfatterskap for voksne har også Fosse utgitt barnebøker og diktsamlinger. Han gav sitt besyv med til 1980-årenes fornyelse av barneboken med Uendeleg seint, Kant og Vått og svart, der særlig den midterste har betydelige kvaliteter. Bearbeidelse av angst er hovedtemaer, og bøkene ligner lærestykker, uten å være forkynnende. En mer humoristisk fortellerstemme slår gjennom i de tre “hunde-manuskripta” Nei å nei, Du å du og Fy å fy, som er beregnet for litt eldre barn.

Om sitt lyriske forfatterskap har Fosse sagt at diktene er skrevet sporadisk og usystematisk. Likevel gir samlingene et enhetlig preg, med bl.a. flere diktsykluser og billedkretser knyttet til “hav”, “steiner”, “engler” og “hunder”, og med motsetningspar som nærvær/fravær og bevegelse/stillstand. Debutsamlingen Engel med vatn i augene er skrevet i spenningsfeltet mellom borte og hjemme, der bevegelsen går begge veier. En tilsvarende dynamisk uro preger Hundens bevegelsar, der dikteren forsøker å gripe en mening som unnflyr ham, men som likevel kan fastholdes gjennom diktet selv.

Fosse setter ofte natur og menneske i forbindelse med hverandre og anvender besjelingsmetaforer. Slike er det mange av i Hund og engel, der dikterens forsøk på å oversette naturens og tingenes tause tale til skrift er et hovedtema. Den religiøse dimensjonen trer tydeligere frem i Nye dikt, bl.a. i form av en rekke allusjoner til de bibelske skrifter og i kraft av at mange av diktene er utformet som bønner eller anropelser.

I februar 1994 ble Fosses første teaterstykke, Og aldri skal vi skiljast, satt opp på Den Nationale Scene i Bergen. Det ble innledningen til en langvarig “dramatisk” raptus uten sidestykke i moderne norsk dramatikk. Siden debuten har Fosse skrevet et titalls stykker, hvorav flere er blitt spilt med stor suksess, også i utlandet, bl.a. i Danmark, Sverige, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Ungarn. I de dramatiske verkene møter vi også den insisterende og besvergende rytmen i form av replikker som blir gjentatt, ordrett eller med små variasjoner. Handlingen er skåret ned til benet, og det er gjerne “enkle”, ikke-intellektuelle personer som opptrer. Stykkene ligner kammerspill som tar opp eksistensielle grunnkonflikter – ensomhet, kjærlighet, sjalusi, fremmedfølelse – i en scenisk form som beveger seg på grensen mellom hyperrealisme og absurd teater, med minninger om Becketts og Pinters dramatikk.

Til de fremste stykkene hører, foruten debutarbeidet, Namnet og Barnet. Det siste er skrevet i dialog med Ibsen og hadde urpremiere under Ibsen-festivalen i Oslo høsten 1996. Noen av Fosses hverdagsdramaer har en mykere undertone som kaster et slør av poesi over de trivielle hverdagstragediene, tydeligst i det minimalistiske trekantdramaet Nokon kjem til å komme. Med Natta syng sine songar og Ein sommars dag bekrefter Fosse sin posisjon som vår ledende samtidsdramatiker. 2000 kom en bokutgave av skuespillene Besøk, Vinter og Ettermiddag.

De to essaysamlingene Frå telling via showing til writing (1989) og Gnostiske essay (1999) gir et godt innsyn i Fosses litterære utvikling. Den siste inneholder en rekke personlige betraktninger om bakgrunnen for hans diktning og vitner i tillegg om hans store interesse for billedkunst. 1987–92 var han deltidslærer ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland, og 1997 ble han ansatt som hovedkonsulent i Det norske Samlaget.

Jon Fosse har fått en lang rekke priser for sitt forfatterskap, bl.a. Gyldendalprisen 1999, Doblougprisen 1999, den østerrikske Nestroy-prisen 2000, Nordisk dramatikerpris 2000, Norsk kulturråds ærespris 2003, Hedda-prisens ærespris 2003, Svenska Akademiens nordiska pris 2007. 1998 ble han æresmedlem i Norsk Skuespillerforbund og 2000 i Det Norske Samlaget. Fosse ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 2005. Han er statsstipendiat fra 2001.

  • Raudt, svart, 1983
  • Stengd gitar, 1985
  • Blod. Steinen er, 1987
  • Naustet, 1989
  • Flaskesamlaren, 1991
  • Bly og vatn, 1992
  • Melancholia I–II, 1995–96
  • Morgon og kveld, 2000
  • Det er Ales, 2004
  • Andvake, 2007
  • Engel med vatn i augene, 1986
  • Hundens bevegelsar, 1990
  • Hund og engel, 1992
  • Nye dikt, 1997
  • Uendeleg seint, 1989
  • Kant, med ill. av R. Friberg, 1990 (2. utg. med ill. av A. Düzakin, 2005)
  • Dyrehagen Hardanger. Fortelling for barn, 1993
  • Vått og svart, 1994
  • Nei å nei, 1995
  • Du å du, 1996
  • Fy å fy, 1997
  • Og aldri skal vi skiljast, 1994
  • Namnet, 1995
  • Barnet, 1996 (utg. 1997)
  • Mor og barn, 1997
  • Sonen, 1997
  • Nokon kjem til å komme, 1996
  • Natta syng sine songar, 1997
  • Ein sommars dag, 1998
  • Draum om hausten, 1999
  • Besøk. Vinter. Ettermiddag, 2000
  • Vakkert, 2001
  • Dødsvariasjonar, 2002
  • Jenta i sofaen, 2003
  • Lilla / Suzannah. To skodespel, 2004
  • Dei døde hundane / Sa ka la. To skodespel, 2005
  • Svevn / Varmt. To skodespel, 2006
  • Rambuku / Skuggar. To skodespel, 2007
  • Eg er vinden, 2008
  • Frå telling via showing til writing, 1989
  • To forteljingar, 1993
  • Prosa frå ein oppvekst, 1994
  • Gitarmannen. Monolog, 1997
  • Eldre kortare prosa (med ill. av C. Wærenskjold), 1998
  • Gnostiske essay, 1999
  • Opplysninger fra Jon Fosse (2000)
  • A. B. van der Hagen: “Kan du bare skrive” (intervju med J. Fosse), i Dialoger. Samtaler med ti norske forfattere, 1993
  • L. J. Larsen: “Smerte, sorg og dristighet, Om Jon Fosses forfatterskap”, i Norsklæreren nr. 4/1995
  • R. N. Jakobsen: “Det namnlause. Litteratur og mystikk. Med utgangspunkt i dramatiske tekster av Jon Fosse”, i Norsk Litterær Årbok 1997
  • U. Langås: “Intet er hans stoff om Jon Fosses dramatikk”, i Edda nr. 3/1998