Jon Ola Norbom har hatt to atskilte og betydningsfulle karrierer: en ute i den store verden og en hjemme i Norge. Det var hans politiske interesse og engasjement som trakk ham hjem etter mange år som internasjonal tjenestemann, først som statssekretær i regjeringen Borten 1967–69 og så som finansminister i regjeringen Korvald 1972–73. Fra 1984 til 1992 var han departementsråd i Sosialdepartementet.
Norbom tok examen artium 1942 og studerte deretter sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, men fikk sine studier avbrutt under krigen og ble cand.oecon. 1949. Etter eksamen ble han ansatt som sekretær i Industridepartementet. 1952–53 studerte han ved Europa-colleget i Brugge. Som økonom var Norbom påvirket av Helge Seip, Wilhelm Thagaard og den svenske økonomiprofessor og Folkparti-leder Bertil Ohlin mer enn av Ragnar Frisch, som var den ledende sosialøkonomen ved Universitetet i Oslo i årene før og etter den annen verdenskrig. Norbom var imidlertid en økonom av sin tid, med sans for statens rolle i den økonomiske politikken. Mens han arbeidet i Industridepartementet, fungerte han også som økonomisk kommentator i Dagbladet, uten å markere noen klar alternativ linje til den økonomiske politikken som arbeiderpartiregjeringene fulgte.
Interessen for utenrikspolitikk og utenriksøkonomi førte Norbom ut av landet og inn i de store internasjonale samarbeidsorganisasjonene. 1954 ble han engasjert som forsker ved National Bureau of Economic Research i New York, og 1955–59 arbeidet han som statistiker i FN samme sted. Deretter drog han til Genève, der han var forsker i GATT og senere spesialrådgiver i samme organisasjon. Etter tiden som finansminister drog han tilbake til Genève og var direktør ved Det internasjonale handelssenteret i UNCTAD/GATT 1973–84.
To store reformer i norsk forvaltning er knyttet til Jon Ola Norboms navn. Som statssekretær under finansminister Ole Myrvoll fikk han ansvaret for innføringen av et nytt skattesystem. Han ble “momsens far”. Dette skattesystemet var så godt politisk og saklig forankret at det holdt i 25 år. Den andre reformen gjaldt organiseringen av den sentrale helseadministrasjonen, da Norbom foreslo at Helsedirektoratet skulle nedlegges. Denne saken skapte stort rabalder internt i departementet og særlig i Helsedirektoratet, der helsedirektør Torbjørn Mork var meget aktiv. Saken gav sosialminister Tove Veierød en stygg ripe i lakken, da forslaget ikke fikk tilslutning i Stortinget. Etter at Norbom gikk av som departementsråd 1992, ledet han også en utredning om trygde- og sosialoverføringssystemet vårt. Han advarte politikerne om at pensjonene kunne bli så tyngende i fremtiden at det ville binde altfor mye av statsbudsjettet.
Som finansminister var Norbom først og fremst opptatt av å skjære ned på utgiftene. Statsbudsjettet som han la frem høsten 1972, ble betegnet som et av de strammeste i etterkrigsperioden. Norge var et av de få land som ikke skrev ned sin valuta, selv om Norbom var under sterkt press for å gjøre det.
Som ungdomspolitiker og formann i Unge Venstre 1950–52 ble Norbom ansett for å være en radikaler. Hans politiske base var Oslo Venstre, der han samarbeidet med folk som Helge Seip og Helge Rognlien. Som sekretær i Industridepartementet ble han også fortrolig med konstellasjonene i norsk politikk i de to første etterkrigstiårene. Men som finansminister var han nok mer fagmann enn politiker, selv om han elsket det politiske spillet som ikke minst en mindretallsregjering som Korvald-regjeringen måtte delta i. Norbom var statsminister Lars Korvalds mest fortrolige rådgiver det året regjeringen satt. Han engasjerte seg også sterkt i de norske forhandlingene om handelsavtale med EF etter det norske nei i folkeavstemningen 1972.
Jon Ola Norbom var ingen mann for det moderne mediesamfunn. Han trivdes ikke på det offentlige livs balkonger. Derfor ble hans opphold i toppolitikken kortvarige. Hans stemme var tørr og knirkete, hans humor underfundig og akademisk. Han kom derfor på sin rette hylle da han ble departementsråd i Sosialdepartementet. Her utøvde han sin rolle som grå eminense med stil og kraft, og han forsvarte sin statsråd med myndighet når det stormet som verst.
Som pensjonist tilbragte Norbom vintrene i Florida sammen med sin amerikanskfødte hustru. Han nøt sitt otium også som turist, med de fjerneste reisemål på billetten.