Fra midten av 1970-årene markerte Jon Michelet seg både som en sentral samfunnsdebattant og som forfatter av en lang rekke kriminal- og spenningsromaner.
Michelet drog til sjøs etter å ha tatt examen artium ved Ullern gymnas 1962, og han ble etter hvert styrmann. 1968 gikk han i land og begynte på Journalistskolen. Deretter ble han journalist i Nordlys i Tromsø, og han var også med i et forsøk på å redde Hamar Stiftstidende fra nedleggelse. Journalistikken hans har fra første stund vært preget av engasjement og klare standpunkter. Mens han bodde i Tromsø, engasjerte han seg i m-l-bevegelsen og var en svært aktiv deltaker i politisk, journalistisk og litterær debatt. Etter hvert flyttet han tilbake til Oslo, der han en stund arbeidet på brygga. 1975 var han leder for m-l-bevegelsens forlag Oktober og hadde fast spalte i Klassekampen, som han siden har vært tilknyttet mer eller mindre fast. Han var redaktør for avisen 1997–2002, og bidrog i denne perioden til å endre avisens karakter fra å være et organ for AKP–m-l til å bli en åpen avis for hele venstresiden. Hans politiske engasjement har også fått uttrykk gjennom praktisk politisk arbeid i fylkestinget i Østfold, der han representerte Rød Valgallianse 1987–1995.
Som forfatter debuterte han 1975 med den politiske kriminalromanen Den drukner ei som henges skal, og han fulgte opp samme år med spionromanen Mellom barken og veden, med undertittelen “En roman om supermaktspionasje i Norge”. Dette perspektivet hadde bakgrunn i AKPs syn på forholdet mellom de to stormaktene og den trusselen de utgjorde for Norge. Denne politiske analysen preger også Michelets første virkelig store litterære suksess, Orions belte, en spenningsroman fra Svalbard som ble gjenstand for en svært vellykket filmatisering 1985, og Angrepet på Longyearbyen.
1976 gav Michelet ut Jernkorset, en spenningsroman som trakk linjene mellom gammel og ny nazisme, som ble svært omdiskutert og som det ble reist injuriesak mot. Han viste seg tidlig som en forfatter med et bredt register, noe den historiske seilskuteroman Tiger Bay er et godt eksempel på. Erfaringene fra tiden som sjømann får også uttrykk i skuespillet Matros Tore Solem og hans skip – oppført 1980 på Det Norske Teatret som Bonanza superskip – som han skrev sammen med Gunnar Bull Gundersen.
Som kriminalforfatter forbindes Michelet først og fremst med de såkalte Thygesen-bøkene, en serie romaner med den forhenværende politimannen Vilhelm Thygesen som hovedperson og antihelt. De viser inspirasjon fra den politiske politiromanen, som bl.a. det svenske forfatterparet Sjöwall/Wahlöö hadde suksess med i 1970-årene. Han viderefører også trekk fra den hardkokte amerikanske kriminalromanen. Men fremfor alt er det kombinasjonen av en fremragende skildring av nederlag, krise, drikk og engasjement hos hovedpersonen, virkelighetsnær og fargerik miljøskildring og, ikke minst, spennende intriger som har gjort disse bøkene til helt sentrale verk i nyere norsk kriminallitteratur. Som praktisk talt alt Michelet har skrevet, er de dessuten preget av journalistisk driv og formuleringsevne. Serien begynte 1980 med Hvit som snø, som Michelet fikk Rivertonprisen for, og omfatter Den gule djevelens by, Panamaskipet, Mannen på motorsykkelen, Thygesens terrorist og Den frosne kvinnen, som innbrakte Rivertonpris nummer to.
Michelet reiste mye, ikke bare som sjømann, og hans reiser og engasjement i den tredje verden, først og fremst Latin-Amerika og Afrika, har fått uttrykk i flere av bøkene hans. Han bodde noen år i Zambia i begynnelsen av 1980-årene, noe som danner bakgrunn for ungdomsboken Vår afrikanske eksplosjon. De latinamerikanske erfaringene har fått nedslag i den prisbelønnede og omdiskuterte Terra Roxa, en politisk spenningsroman fra Brasil med en kvinnelig norsk misjonær som hovedperson. Brasil er også utgangspunkt for den trilogien av ungdomsromaner som er utgitt under samletittelen Den flygende brasilianer. Og det brasilianske landslaget er Michelets favoritter i den unike serien på fem bøker om VM i fotball som han har skrevet sammen med Dag Solstad (1982–98).
Michelet var aldri redd for å stå frem med sine meninger, og det er ikke vanskelig å være uenig med ham. Han var glad i debatt og var en svært hyppig deltaker i offentlige diskusjoner i alle medier, med klart profilerte standpunkter som gjør at han egnet seg godt i debattprogrammer i fjernsyn. I dette mediet fungerte han også som programleder for et spørreprogram. Ellers utga han politiske og litterære debattbøker, Leve republikken og Brevet til Fløgstad.
I et intervju ble Jon Michelet en gang spurt om hvordan han ble forfatter, og svaret er typisk for hans bakgrunn og hans holdning til litteraturen og livet: “Jeg var 18 år da jeg dro til sjøs, og moren min ville at jeg skulle sende lange brev hjem fra de store havnene. Da måtte jeg lære meg å dikte. Det er ikke alt du kan skrive hjem om når du er 18 år og sjømann.”