Ingeniør og industripioner. Foreldre: Ikke funnet i tilgjengelige kilder. Gift med Elizabeth Luckes; hennes leveår og foreldre er ikke kjent.

John Trenery personifiserer teknologioverføringen fra Storbritannia til Norge i tiden 1840–60. Han planla og ledet et av sin tids betydeligste mekaniske verksteder, Fabrikken ved Nidelven, importerte maskiner og rekrutterte ytterligere britisk ekspertise.

Trenery kom opprinnelig fra Cornwall, et distrikt med lange bergverkstradisjoner. På slutten av 1700-tallet vokste det frem en avansert mekanisk industri i Cornwall, men den mistet livskraften da gruvedriften gikk tilbake i første halvdel av 1800-tallet. Følgen var at det emigrerte bergfolk og teknikere fra Cornwall til gruvevirksomhet verden over, og de bidrog til spredningen av britisk produksjonsteknologi.

I 1830-årene var John Trenery i Alta som maskinmester ved det britiskeide Kåfjord Kobberverk. Det var landets nest største og kanskje mest moderne med nær 400 ansatte i begynnelsen av 1840-årene. Han hadde med sin kone, og de fikk to sønner mens de bodde i Alta.

Tre av Trondheims ledende forretningsmenn – Herman Garmann, Arild Huitfeldt og Christian Ludvig Schreiner – gikk 1843 sammen om å etablere et mekanisk verksted i byen. Garmann var en slags “utreder” for Kåfjord Kobberverk. Han forsynte verket med varer og fungerte som dets norske “bankforbindelse”. Nå fikk han Trenery til Trondheim som teknisk konsulent.

Trenery ble opptatt som partner i den nystiftede bedriften Fabrikken ved Nidelven. Her bygde han opp Norges mest velutstyrte sivile verkstedbedrift, et stort jernstøperi og en dampmølle. Den lokale etterspørselen etter verkstedtjenester var imidlertid ikke stor nok til å gjøre driften særlig lønnsom.

1849–50 konstruerte fabrikken maskinen til dampskipet Nidelven. Dette var den første skipsmaskinen og det første dampskipet som var bygd ved et sivilt norsk verksted. Skroget var av tre og ble bygd ved seilskipsverftet Trondhjems Skibsværft. Trenery hentet inn ekstra fagfolk fra Storbritannia. Han importerte også enkelte av de mest kompliserte maskindelene. Skipet kom likevel til å lide av en rekke barnesykdommer, noe Fabrikken imidlertid ikke var alene om; Akers mek. Verksted kom enda verre ut ved sitt første skipsprosjekt.

I 1850-årene økte etterspørselen etter Fabrikkens produkter, og den leverte bl.a. tre dampskip til Sverige. Dette var den første norske eksporten av moderne verkstedprodukter. I tillegg kom andre skipsoppdrag og leveranser til sagbruk og bergverk m.m. Slik fikk Fabrikken og Trenery stor betydning for den økonomiske og tekniske utviklingen i det nordafjelske Norge. Han rekrutterte arbeidere fra norske jernverk og fra marineverftet i Horten, men de fleste var smeder og lokale bygdehåndverkere. Gradvis lærte de å mestre den nye britiske jern- og dampteknologien. Takket være verkstedet kunne moderne britiske maskiner repareres og om nødvendig konstrueres lokalt.

Etter konjunkturfallet 1857 sviktet imidlertid ordreinngangen. Redningsplanken ble Trondhjem–Støren-banen, som ble bygd 1861–64. Under Huitfeldts og Trenerys ledelse begynte Fabrikken ved Nidelven å bygge et lokomotiv, til tross for at jernbaneledelsen i utgangspunktet uttrykkelig ønsket å kjøpe britiske lokomotiver. Det var ikke bygd lokomotiver i Norge tidligere. Oppgaven var teknisk krevende, og alle de skandinaviske verkstedene som forsøkte seg på dette omkring 1860, fikk store vansker. Fabrkiken ved Nidelven ble intet unntak. Da lokomotivet Thrønderen stod ferdig 1862, var pengene slutt og bedriften måtte refinansieres.

Trenery fortsatte som bedriftsleder, men lønnen ble skåret ned, og han mistet sin eierandel i bedriften. Han kom raskt i et motsetningsforhold til de nye eierne, som var forsiktige og ikke ønsket å satse på nye store verkstedoppdrag. Trenery ble syk sommeren 1863 og ble løst fra stillingen sin i oktober. Han ble bevilget en liten pensjon og fikk inntil videre beholde boligen. Han ville hjem til Storbritannia, men ble for syk til å klare reisen. Karakteristisk nok ble gravstøtten på Bakke kirkegård reist “af taknemlige arbeidere”, ikke av aksjonærene.

Utenom verksteddriften var Trenery en pasjonert blomsterelsker, og Adresseavisen berømmet blomstene hans. Han engasjerte seg også i innsamlingen av penger til restaureringen av Nidarosdomen omkring 1850. Familien beholdt kontakten med Trondheim også etter hans død. 1875 var sønnen Thomas bosatt i byen som en slags rådgivende ingeniør, og familien skaffet lærlingeplass til unge mekanikere og arbeidergutter som ville til Storbritannia for å få industriell erfaring. Blant dem var smeden Edvard Olsen, den senere grunnleggeren av Ørens mek. verksted.

  • O. Henmo: Trondhjems mekaniske Værksted, Trondheim 1918
  • O. Schmidt: Trondhjems mekaniske verksted 1843–1943, Trondheim 1945
  • P. T. Sandvik: Mekanisk industri i en europeisk periferi. Fabrikken ved Nidelven 1843–76, Oslo 1994