Skipsfartsorganisasjonsmann og -historiker. Foreldre: Kjøpmann Gabriel Egeland (1862–93) og Ingeborg Konsmo (f. 1871). Gift 1) 1919 med Eva Barthea Puntervold Winther (20.5.1896–24.9.1969), datter av generalkonsul Peter Fredrik Winther (1859–1927) og Karen Puntervold (1864–1935); 2) 1975 med Else Endresen f. Gerner (29.6.1901–5.2.1978), datter av direktør Edvard Henrik Gerner (1873–1922) og Gina Brinchmann (1875–1965). Far til Erik Egeland (1921–96).

John O. Egeland var blant forgrunnsfigurene i moderne norsk rederinæring. I bortimot 40 år arbeidet han i Norges Rederforbund, som betrodd sekretær, assisterende direktør og stedfortredende direktør. Hans omfattende kunnskaper og rike erfaring fra denne tiden gav grunnlag for et maritimt forfatterskap av vesentlig kildehistorisk betydning for norsk skipsfart på 1900-tallet.

Egeland ble født i Sør-Afrika av norske foreldre. Bare to år gammel mistet han sin far, og moren flyttet med barna hjem til Norge, hvor John fikk storparten av sin oppvekst og skolegang. Etter examen artium ved Kristiania katedralskole 1910 og studentfageksamen ved Kristiania Handelsgymnasium 1912 arbeidet han innen bank og spedisjon, inntil han fikk ansettelse som sekretær i Norges Rederforbund 1916, midt under den første verdenskrig.

Norges Rederforbund var blitt stiftet 1909, og fikk på mange måter sin ilddåp med verdenskrigen, både organisatorisk og politisk. Forbundet kom til å spille en nøkkelrolle for å opprettholde Norges nøytralitetspolitikk med minst mulige skadevirkninger for landets eksport, import og oversjøiske interesser. Krigen medførte et enormt tonnasjebehov, bl.a. som erstatning for krigforliste skip. Siden stål og kull var mangelvare, satset en del norske redere på amerikanskbygde motorskonnerter med treskrog. Det oppstod etter hvert store uoverensstemmelser mellom amerikanske og norske interesser om disse fartøyene. Egeland, som da var sekretær for Rederforbundets nybygningsutvalg, drog i september 1918 til USA for å ivareta de norske treskipsredernes interesser, samtidig som han etablerte og ledet forbundets avdelingskontor i New York til 1919, da han vendte tilbake til Rederforbundets hovedkontor i Kristiania.

Egelands formidlings- og formuleringsevne kom nå til nytte som leder av Kontoret for økonomisk opplysning, etablert 1921, på initiativ av Rederforbundet, som et presse- og informasjonskontor for de store næringsorganisasjonene. Han var en klar og utvetydig talsmann for skipsfartens og næringslivets synsmåter under de vanskelige og konfliktfylte forholdene i norsk nærings- og arbeidsliv i mellomkrigstiden.

Etter utbruddet av den annen verdenskrig høsten 1939 fikk Norges Rederforbund fullmakt av regjeringen til å forhandle frem en tonnasjeavtale med Storbritannia, omtrent tilsvarende den som ble inngått under den første verdenskrig. Ifølge denne såkalte “Scheme”-avtalen skulle det nøytrale Norge sikres tilførsel av viktige varer mot befraktning av en viss mengde norsk tonnasje til Storbritannia. Forhandlingene ble ført i London i løpet av oktober og november 1939, og John O. Egeland var sekretær for den norske forhandlingsdelegasjonen.

Med Tysklands okkupasjon av Norge våren 1940 bortfalt grunnlaget for Scheme-avtalen. Behovet for å sikre befolkningen forsyninger ble ikke mindre, og i løpet av sommeren 1940 ble Nevnden for Oversjøisk Import og Eksport etablert, bl.a. etter initiativ fra Norges Rederforbund, og med Administrasjonsrådets velsignelse. Egeland ble sekretær for nemnda, som skulle finne veier til å bytte norske eksportprodukter med livsviktige varer som Norge ikke kunne skaffe seg fra tyskkontrollerte områder. Selv om tiltaket møtte betydelig velvilje i USA, ble planen stoppet av Storbritannia, som ikke ville tillate slike skipninger. Med den formelle innføringen av NS-styre i Norge 1942 ble nemnda erklært oppløst.

1946 ble Egeland utnevnt til assisterende direktør i Norges Rederforbund, og fra 1948 til han gikk av 1954 var han stedfortredende direktør. I skrift og tale var han stadig rederinæringens lojale og uredde talsmann, med skarpe utfall mot hva han anså som utidige og begrensende inngrep fra statens side. Med tillitsverv som styreformann i Studieselskapet Samfunn og Næringsliv og styremedlem i Morgenbladet og billedbladet NÅ, kom hans samfunnssyn klart til skue. Men hans interesser nådde lenger enn snevre næringsinteresser; han var bl.a. medlem i Foreningen Nordens hovedstyre.

Egeland beholdt sin fysiske og åndelige spenst lenge etter at han gikk av med pensjon i Rederforbundet. Rik erfaring, store kunnskaper, personlig engasjement og klar formuleringsevne resulterte i en litterær produksjon som vel skulle bli hans viktigste bidrag til ettertiden. I tre bøker, Gjennom brott og brann, Vi skal videre og Kongeveien (1968–73), gav han en sammenhengende oversikt over norsk skipsfart gjennom de første 70 år av 1900-tallet. Selv om fremstillingsformen er nøktern, er forfatterens standpunkt ikke til å ta feil av. Her er det rederinæringens syn som kommer til orde. Ikke desto mindre er stoffmengden så omfattende og detaljrik at bøkene blir et oppkomme av kildekunnskap for enhver som arbeider med nyere norsk skipsfartshistorie.

  • Gjennom brott og brann. Den storpolitiske kamp om handelsflåten under den annen verdenskrig, 1968
  • Vi skal videre. Norsk skipsfart etter den annen verdenskrig. Perioden 1945–1970, 1971
  • Kongeveien. Norsk skipsfart fra århundreskiftet til den annen verdenskrig, 1973
  • Leif Høegh – verket og mannen, 1975
  • Eventyr og virkelighet i skipsfartens tjeneste, 1984
  • Egelands egne bøker (se ovenfor)
  • HEH, div. utg.
  • J. Schreiner: Norsk skipsfart under krig og høykonjunktur 1914–1920, 1963
  • L. Høegh: I skipsfartens tjeneste, 1970