John Mourly Vold var professor i filosofi ved universitetet i Kristiania og Norges første akademiske psykolog. Filosofisk var han en overgangsskikkelse i forhold til det positivistiske oppgjøret med M. J. Monrad og den dominerende hegelianismen i norsk filosofi. Internasjonalt er han kjent for sine drømmestudier, som refereres av bl.a. Sigmund Freud og Stanley Rorschach.
Vold vokste opp i Trondheim og gikk på katedralskolen der. Etter examen artium 1868 studerte han teologi ved universitetet og ble cand.theol. 1873. Etter et kort vikariat som lærer ved Hamar Seminarium 1873 var han manuduktør i filosofi i Christiania frem til slutten av 1875. 1876–81 var han bestyrer for en ambulerende amtsskole i Smålenene. Han hadde studie- og forskningsopphold i bl.a. Göttingen 1878, Strasbourg 1883, København 1885, Greifswald 1887–88 og Oxford 1892. 1881 leverte han en besvarelse på en prisoppgave ved universitetet i Kristiania, Om Teleologiens Begreb, som innbrakte ham Kronprinsens gullmedalje. 1888 forsvarte han samme sted sin avhandling om Spinozas erkjennelsesteori for den filosofiske doktorgrad. Året etter ble han utnevnt til dosent og 1890 til professor i filosofi der, en stilling han innehadde til sin død.
Under oppholdet i Göttingen hadde Vold studert under filosofen Rudoph Hermann Lotze, som var en av de første til å undervise i eksperimentalpsykologi i Tyskland, og det er sannsynlig at hans interesse for dette gryende feltet ble vakt allerede her. Psykologi var imidlertid et kontroversielt og uetablert fagfelt på denne tiden, bl.a. av religiøse årsaker, og for å kunne utforske dette feltet uten fare for sin karriere burde man først ha den sikkerhet en professors rang kunne gi. Fra det øyeblikk han ble professor 1890, fokuserte Vold sine krefter på eksperimentalpsykologien, som på slutten av 1800-tallet var en produktiv og løfterik gren av filosofien. Han antok metodiske prinsipper fra psykofysikken for å utforske et filosofisk, psykologisk og empirisk grenseområde: drømmer. Hypnose var også et omdiskutert tema på denne tiden, og Vold deltok 1895 på en konferanse om hypnose i Nancy i Frankrike med et foredrag om sine drømmestudier.
Ved universitetet i Kristiania hadde hegelianismen vært den rådende retning i en mannsalder, men etter hvert som eksperimentelle, empiriske idealer gjorde seg mer gjeldende fra 1870-årene, ble den utfordret av positivisme i Comtes og Mills ånd. John Mourly Vold kalte seg selv en “brobygger” i filosofien, fordi han ønsket å forene den filosofiske bakgrunnen i tysk idealisme med de nye, mer empiriske retninger i filosofien. Et vesentlig problem for ham er å overskride skillet mellom tenkning og praktisk erkjennelse, mellom idealisme og realisme. Spinoza blir på grunn av sin konsekvente monisme en viktig filosof for Vold. I sin erkjennelsesteori avviser Vold Kants skille mellom vår erkjennelse og tingen-i-seg. Vold postulerer i stedet en universell bevissthet som Gud, mennesker, dyr, planter og anorganiske stoffer alle har del i.
Volds hovedverk er de to bind på nesten 900 sider om drømmen, Über den Traum, som utkom posthumt i Leipzig 1910–12. Det er en systematisk og eksperimentell studie som utforsker kvalitative sider ved drømmen i forhold til ytre stimuli. Vold fokuserte på hvordan drømmene kunne påvirkes ved at man endret stillingen på forsøkspersonens armer og ben under søvnen. Han påviste at lemmenes stilling ville kunne påvirke drømmen og forme deler av den; man drømte gjerne om situasjoner der kroppen – ens egen eller andres – antok den stilling man selv lå i. I et annet forsøk lot Vold forsøkspersonene se visse objekter rett før de sovnet, for å se om objektene ville påvirke drømmen. Det viste seg at det var objektenes farge mer enn form som påvirket drømmen. Som forsøkspersoner brukte han studenter, lærere og lærerinner fra Kristiania gjennom en årrekke.
Sigmund Freud, som var meget skeptisk til eksperimentell psykologi i tradisjonen fra Wundt, omtaler Volds eksperimenter som “det eneste verdifulle bidrag den eksakte vitenskap har gitt oss om drømmen” – en setning som sikkert hadde dobbelt bunn. Han nevner videre Vold som eksempel på en eksperimentalpsykolog som uavhengig av psykoanalysen, antakelig også ukjent med den, så drømmesymbolikkens seksuelle innhold. Det gjelder særlig drøftingen av såkalte “svevedrømmer”, som Vold hevder alltid er seksuelle i sin natur, noe Freud fulgte opp i sine egne studier. Den amerikanske psykologen Boris Sidis skrev 1912 en oversikt over psykologiske drømmestudier i Psychological Bulletin, hvor han er ytterst kritisk til psykoanalysen, men fremholder Volds arbeid som den beste vitenskapelige studien om drømmer til da.
Anathon Aall, en av positivismens første fanebærere i Norge og grunnleggeren av Norges første psykologiske institutt, omtaler Vold som den eneste av Monrads samtidige som bidrog til et positivt vitenskapelig fremskritt, nettopp gjennom eksperimentalstudiene. I 1960- og 1970-årenes positivismestrid var det imidlertid Volds argumentative filosofi som ble gjenstand for fornyet oppmerksomhet, på grunn av mellomposisjonen mellom en rendyrket positivisme og en metafysisk og dialektisk tenkning, og hans eksperimentalpsykologi ble ansett for å være mindre interessant. Om man vil bedømme ut fra internasjonale kriterier, er det imidlertid ikke tvil om at Aall hadde rett i at det var drømmestudiene som gav Vold oppmerksomhet som nybrottsmann.
John Mourly Vold var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1892, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1894.