Sjøoffiser og lensherre. Foreldre: Uekte sønn av godseier John Cunningham som fikk sin sønn naturalisert i 1596. Morens navn er ukjent. Gift 1) 9.3.1607 med Christin Wedderburn (død 1624); 2) 4.9.1625 på Bodøgård i Nordland med den danske adelskvinnen Ellen Clausdatter Hundermark (død oktober 1633).

John Cunningham var skotsk adelmann, dansk-norsk sjøkaptein og lensherre i Finnmark. Som sjøkaptein deltok han på flere ekspedisjoner til arktiske områder, bl.a. til Grønland; som lensherre i Finnmark styrte han landsdelen med fast, men faderlig hånd.

John Cunningham hadde en lang karriere innenfor den dansk-norske fyrstestaten i første halvdel av 1600-tallet. Hans virksomhet før han kom i kong Christian 4s tjeneste hviler langt på vei i historiens mørke. Ubekreftete opplysninger går ut på at han som ung gutt ble sendt i lære ved det danske hoff. Deretter skal han ha reist mye omkring i Europa og skaffet seg erfaringer til sjøs. Den skotske kongen Jakob 6 (fra 1603 Jakob 1 av England og Skottland) anbefalte Cunningham overfor sin svoger Christian 4. Fra 1603 finner vi Cunningham opptatt som sjøkaptein i den dansk-norske marinen. Her kom han de neste 15 årene til å spille en betydningsfull rolle som utøver av den dansk-norske kongens aktive maritime utenrikspolitikk.

Som øverste leder av en flåte på tre skip ble Cunningham 1605 sendt ut på et tokt til Grønland. Ekspedisjonen var vellykket og har i ettertid blitt omtalt som gjenoppdagelsen av Grønland. Året etter deltok han som skipskaptein på en ny ekspedisjon til øya. Formålet var å kartlegge kysten av Grønland, undersøke muligheten for handelsvirksomhet og lete etter forekomster av edelt metall. På den første ekspedisjonen brakte Cunningham “befolkningsprøver” tilbake til Danmark. Inuitene ble vist frem i København som eksotiske skapninger fra nordområdene.

I egenskap av orlogskaptein deltok Cunningham i en rekke ekspedisjoner til arktiske farvann. For å sette makt bak Christian 4s havdomenepolitikk rettet mot sjørøvere, fribyttere og andre som seilte ulovlig i kongens farvann, drog Cunningham på inspeksjonsreiser langs kysten av Norge, til Svalbard 1615 og til Nord-Norge, Færøyene og Island 1616. Under Kalmarkrigen 1611–13 spilte han en betydningsfull rolle på tokt mot svenskene i Østersjøen.

For sin fremragende innsats innen kystvakttjenesten og som kjenner av nordlige farvann fikk Cunningham 1619 Vardøhus og Finnmark i forlening. Her satt han som lensherre i hele 32 år. Uansett om vi omtaler innehaveren som lensherre, amtmann eller, som i dag, fylkesmann, er det ingen som har hatt stillingen over så lang tid i Finnmark. Det er få i hele Norge (og Danmark) som har vært kongens lokale tjenestemann så lenge. Innsatsen til Cunningham blir desto mer bemerkelsesverdig da hans periode som lensherre i det ytterste nord falt sammen med en tid med mange rapporter om direkte hungersnød blant allmuen. Konfliktene mellom handelsborgere fra Bergen og fiskeribefolkningen ble skjerpet utover i 1630-årene og fikk betydning for Cunninghams politikk. Balansegangen mellom hensynet til bergensborgernes handelsprivilegier og en befolkning som ikke fikk livsnødvendige forsyninger, var vanskelig.

Integrasjonen av samene i den dansk-norske staten tok for alvor til i denne perioden. Kampen om privilegier til de rike lakseelvene i Tana og Alta var en del av dette bildet. Cunningham forvaltet selv disse rettighetene og kom således i konflikt med samenes sedvanerett da han fra 1629 begynte å forpakte bort sine rettigheter til danske, hollandske og norske handelsmenn. Rettsforfølgelse med strenge straffer ble tatt i bruk mot opprørske samer utover i 1630-årene. Dessuten hadde Cunningham til oppgave å passe på at hollendere og andre europeiske sjøfartsnasjoner ikke seilte gjennom kongens farvann uten gyldig pass. Både handelen med Nordøst-Russland og hvalfangsten i nord var inntektsbringende og hadde i første halvdel av 1600-tallet fått et betydelig omfang. Cunningham skulle også sørge for at svensker og russere etterlevde fredsbetingelsene fra Kalmarkrigen. Det betydde at de ikke skulle bevege seg inn på norsk område for å handle eller kreve skatt av nordmenn og kystsamer.

Cunningham ivaretok kongens politikk i de viktige, men usikre nordområdene på en handlekraftig og tilfredsstillende måte. Han begynte sitt virke i Finnmark med å bygge opp en lokal elite. Allerede 1620 fikk han ansatt den første sorenskriveren i Finnmark og sørget utover i perioden for å få sine menn inn i fogdembetet. Fiskeribefolkningen i de mange kystværene oppfattet den skotskættede lensherren med en blanding av frykt, respekt og tiltro. Blant allmuen gikk han for å være en lokal konge, noe tilnavnet Hans Konge tyder på. 1631 fortalte tingallmuen i Kjelvik at de under hungersnød året før fikk kornvarer av Cunningham. Dette var også en kritikk av bergensborgere som ikke klarte å oppfylle sine forsyningsforpliktelser. Cunninghams paternalisme og oppriktige omsorg for sine undersåtter brakte ham i et motsetningsforhold til handelsborgerne, men deres klager til kongen førte ikke frem.

I en beretning fra 1600-tallet heter det at Christian 4 hadde sendt Cunningham til Vardøhus for at han skulle bekjempe hekseplagen i regionen. Av rettsprotokollene fremgår det at han var til stede under behandlingen av enkelte av de mange og brutale hekseprosessene i Finnmark. 1638 falt Cunningham og brakk benet, etter sigende som følge av heksekunst. Begge kvinnene som hadde stått bak forbannelsen måtte på bålet. Under hans virke som lensherre kom 52 personer for retten anklaget for hekseri. De fleste av disse fikk dødsdom og ble brent.

Cunningham døde på gården Gerdrup på Sjælland i slutten av 1651, et halvt år etter at han hadde forlatt Finnmark. Gjennom sine mange etterkommere er han stamfar til en rekke kjente slekter i Norge, blant andre Ørbech, Munthe (Sogn), Bull (Tønsberg), Paus, Stoltenberg, Heiberg og Nagell.

  • Grönlands historiske Mindesmærker,bd. 3, København 1845
  • NRR, bd. 5, 6, 7, 8, 9 og 10, 1865–87
  • C. C. A. Gosch (ed.): Danish Arctic Expeditions,1605–20, book 1, London 1897
  • J. Olafsson: Oplevelser som bøsseskytter under Christian IV,i oversættelse ved S. Bløndal, nr. 1 i serien Memoirer og Breve,København 1905
  • H. A. K. T. Cappelen: “Det norske Cunningham-våpnet – en heraldisk Identifisering”, i Heraldisk Tidsskriftnr. 26, 1972
  • H. D. Lind: Kong Kristian den fjerde og hans mænd paa Bremerholm,København (1889) 1974
  • R. M. Meldrum (ed.): Letters of James I to Christian IV 1603–1625,Microfilm edition, London 1977
  • Th. Riis: Should Auld Acquaintance Be Forgot … Scottish-Danish relations c. 1450–1707,bd. 1–2, Odense 1988
  • O. Kjølseth: “Kong Hans og hans dramatiske løpebane”, i Slekt og Datanr. 4/1996
  • H. H. Lilienskiold: Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, redigert og bearbeidet av R. Hagen og P. E. Sparboe, i Ravnetrykknr. 18, Tromsø 1998
  • Lensregnskapene for Vardøhus, filmrull 520, SA Tromsø
  • Tingbok for Finnmarkbd. 1, 2 og 3 (1620–1633 og 1648–1654), SA Tromsø
  • R. Blix Hagen: "John Cunningham – en skotte i Finnmark 1619-1651", i Ottar 5-2012: 26-33. Fulltekst