Faktaboks

John Crowe
John Rice Crowe
Død
10. januar 1877, Christiania
Levetid - kommentar
Fødselsdato ukjent, året antakelig 1795, i London
Virke
Britisk forretningsmann og konsul
Familie
Foreldre er ikke kjent. Gift i 1820-årene med Malene Marie Waad (7.12.1802–13.11.1843), datter av gjestgiver og bøkker Niels Christensen Waad og Gunild Knudsdatter.

John Crowe var britisk forretningsmann, industridrivende og konsul. Han drev kobbergruver i Finnmark, og er mest kjent som opphavsmannen til den britiske frykten for russisk ekspansjon vestover. Han medvirket til opprettelsen av den første jernbanen i Norge og den første norske dampskipsrute til Hull.

Crowe var født i London. Etter farens død ble han som ti-åring sendt til Russland, hvor hans onkel var admiral i den russiske marine. Under dennes kommando tjenestegjorde han i flere sjøslag mot tyrkerne. Etter onkelens død vendte han tilbake til London, hvor han blant annet arbeidet ved den russiske ambassade.

Omkring 1820 drog Crowe til Finnmark som forretningsmann. 1826 startet han sammen med en landsmann Crowe & Woodfall kobbergruver i Alta. Verket ble etter hvert Finnmarks største arbeidsplass. Crowe var også opphavsmannen bak Norges første jernbane da han 1845 sendte inn den konsesjonssøknad som førte til byggingen av banen mellom Christiania og Eidsvoll. Han satt i hovedstyret for Norsk Hovedjernbane til sin død.

1823 ble Crowe anerkjent som britisk visekonsul i Hammerfest, Tromsø og tilgrensende distrikter, men 1835 ble han avskjediget. Årsaken var at han hadde vært innblandet i “Bodø-saken”, en smuglerhistorie som i 1820-årene hadde endt med at norske myndigheter måtte betale erstatning til britiske kapitalister. Avskjedigelsen rokket ved bildet av Crowe som bygger av et “imperium i miniatyr” i Nord-Norge, og han drog til London for å redde sin ære. I et brev til utenriksminister Lord Palmerston viste han til at han hadde fått opprettet et britisk selskap med 700 ansatte. I en tilleggsrapport 1836 beskrev han de store muligheter som Finnmarks naturrikdommer innebar for imperiet, muligheter som imidlertid ville bli forspilt dersom Russland gjorde alvor av det han mente var dets plan: å skaffe seg isfrie havner på Norges bekostning. Han hevdet at Finnmark snart ville dele skjebne med Finland dersom britene ikke var på vakt. Han påpekte at Russland allerede hadde en konsul i Hammerfest, og han foreslo at også Storbritannia burde opprette et fullt konsulat i denne utsatte havnen.

Crowe var ikke alene om å advare mot russiske planer i nordområdene. Men hans rapport førte til at britenes og Palmerstons oppmerksomhet for alvor ble dreid mot faren for en russisk fremrykning i Nord-Norge. Og Crowe ble ikke bare lyttet til. Han ble gjeninnsatt i sin stilling, og fikk forfremmelse til konsul i hele Finnmark 1837. To år senere sendte det britiske utenriksdepartement ham til Nord-Russland for å undersøke om russerne virkelig forberedte en invasjon. Hans rapport til Palmerston var bekreftende, og nok en gang ble han belønnet med opprykk – i 1844 til generalkonsul i Norge med Christiania som tjenestested.

Under Krimkrigen fortsatte Crowe sin antirussiske skremselspropaganda overfor både Palmerston og kong Oscar 1. Han bidrog til avslutningen av Novembertraktaten av 1855 mellom de forente riker Norge og Sverige og vestmaktene. I denne traktaten forpliktet den norsk-svenske konge seg til ikke å avstå noen del av sine riker til Russland eller la Russland få besette norsk eller svensk land eller få beite- eller fiskerettigheter der. Storbritannia og Frankrike forpliktet seg til å støtte kongen mot russisk aggresjon. Traktaten markerer et brudd med Karl Johans nøytralitetspolitikk.

Novembertraktaten var ifølge historikeren Alf Kaartvedt den aktivistiske kong Oscars verk. På bakgrunn av dens forhistorie må Crowe sies å være “Novembertraktatens far”.

John Rice Crowe fikk ridderverdighet (knighthood) av dronning Victoria 1874, noe som gav ham rett til tittelen Sir. Han døde 1877.

Kilder og litteratur

  • E. Jansen: biografi i NBL1,bd. 3, 1926
  • P. Knaplund: “Nye opplysninger om Novembertraktatens forhistorie”, i HT,1927, s. 213f.
  • J. P. Nielsen: Altas historie,bd. 2 Det arktiske Italia 1826–1920,Alta 1995
  • A. Kaartvedt: “1814–1905. Unionen med Sverige”, i bd. 1 av Norsk utenrikspolitikks historie,1995

Portretter m.m.

  • Fotografi i Nielsen: Altas historie,1995