Sivilingeniør, forsker og forskningsadministrator. Foreldre: Herredskasserer Knut Moe (1896–1975) og poståpner Maria Mo (1903–59). Gift 1952 med Astrid Sigrun Christiansen (26.7.1929–), datter av agent Søren Agermann Christiansen (1893–1966) og hustru Aslaug Målfrid (1895–1967).

Johannes Moe var professor i skipsteknikk og rektor ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim og senere administrerende direktør i forskningsinstitusjonen SINTEF.

Moe vokste opp i Modalen i Nordhordland. Etter examen artium i Bergen 1947 begynte han å studere ved NTH og ble 1952 uteksaminert som sivilingeniør fra bygningsavdelingen med “innstilling til kongen”. Han tok lisensiatgraden ved NTH 1957 og fikk dr.techn.-graden 1961.

Etter litt praksis i næringslivet og noen år med forskningsopphold i USA ble Moe 1962 utnevnt til professor i skipsbygging ved NTH, en stilling han hadde frem til 1976. Allerede tidlig i 1970-årene stod han som rådsformann (1972–79) sentralt i oppbyggingen av det nye Norges Fiskeriforskningsråd. Han kom også tidlig med i utbyggingen av undervisning og forskning innenfor petroleumsvirksomheten ved NTH og fikk tidlig direkte kontakt med virksomheten i Nordsjøen. Allerede 1970 kunne han trekke på sin kompetanse som “betongprofessor” – hans beregninger utført på et hotellrom en søndagskveld i Oslo ledet bl.a. til at Ekofisk-plattformen måtte rekonstrueres. Han fikk også oppleve det som gikk galt i Nordsjøen på nært hold, som medlem av flere offentlige kommisjoner, bl.a. etter Bravo-ulykken og i forbindelse med de økonomiske overskridelsene som fulgte utbyggingen i flere år.

Både som rektor ved NTH 1972–76 og senere var Moe en sentral aktør i den ofte tilspissede konflikten om universitetsintegrasjon i Trondheim. Han var tilhenger av tanken om ett universitet i Trondheim, men han ønsket “å bygge videre på de bestående organisasjonsforhold med sikte på en gradvis utvikling av et større fellesskap”. De som ønsket å gå fortere frem, vant imidlertid, og 1996 ble Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) etablert.

1976 forlot Moe rektorstolen ved NTH for å påta seg oppgaven som administrerende direktør i SINTEF – Stiftelsen for industriell og teknisk forskning – etter den legendariske gründeren Karl Stenstadvold. Det ble 13 år som leder for landets største oppdragsinstitutt i en periode preget av omstilling og ekspansjon til nye felter – først og fremst olje og gass, men også medisinsk teknikk, polarforskning og romforskning m.m. Dette ledet også til forandringer i det delikate forholdet til NTH, og Moe konstaterer at SINTEFs oppgaver ikke lenger primært er å være et redskap for å fremme NTHs interesser: “Vi var også blitt et viktig selvstendig nærings- og samfunnspolitisk redskap, sideordnet NTH.” Men denne omstillingen var ikke lett.

Moe har vært sterkt engasjert i spørsmål knyttet til forskningsorganisasjon og forskningspolitikk. Ved siden av deltakelse i en rekke styrer og råd engasjerte han seg også som skribent og debattant. Her var han sjelden preget av vasne kompromisser; han forklarte snarere sitt syn både skriftlig og muntlig for både statsråd og forskningsråd, og han meldte seg prompte ut av sin egen profesjonsforening NIF da foreningen ikke fulgte opp noe han mente var en viktig sak. Selvbiografien På tidens skanser (1999) er interessant og meget åpenhjertig. Moe så med uro på et næringsliv som ble gradvis mer preget av jappetid og “utålmodig kapital”, mens arbeidet i Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA), som han vitaliserte i sin tid som president (1993–99), gledet ham langt mer. I den senere del av sin karriere deltok han også i en rekke styrer og rådsforsamlinger i næringslivet. Sine siste yrkesaktive år tilbrakte han som rådgiver i Statoil 1990–93.

Johannes Moe er medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) fra 1963, av NTVA fra 1962 (æresmedlem 1999) og av National Academy of Engineering i USA fra 1977. Han mottok Gunnerus-medaljen fra DKNVS 1988 og NIFs gullmedalje 1990. Moe ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1976 og var ordenens visekansler 1991–96.

  • Se også bibliografi i Teknologi for et bedre samfunn (se nedenfor, avsnittet Kilder), 1996, s. 117–128

    Et utvalg

  • Stability of Rib-reinforced Cylindrical Shells under Lateral Pressure, lic.avh. NTH, Trondheim 1956
  • Shearing Strength of Reinforced Concrete Slabs and Footings under Concentrated Loads, dr.avh. NTH, 1961
  • red.: Optimization and Automated Design of Structures (sm.m. K. M. Gisvold), Trondheim 1971
  • Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel. Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979, 2 deler, 1980
  • Nye veger må finnes. Seks debattinnlegg om industripolitikk, forskning og utdanning, Trondheim 1982 (først trykt i Aftenp. 1982)
  • red. Fra Kardemomme by til Cyberspace. Arbeidslivets utfordringer og muligheter i informasjonssamfunnet. Essaysamling utgitt til Norges tekniske vitenskapsakademis 40 års jubileum, Trondheim 1995
  • På tidens skanser, selvbiografi, Trondheim 1999
  • Moes selvbiografi (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • HEH, flere utg.
  • T. Moan (red.): Teknologi for et bedre samfunn. Festskrift til Johannes Moe i anledning hans 70-årsdag, Trondheim 1996
  • Tegning (karikatur) av Finn Graff; gjengitt i Forskningspolitikk nr. 2/1990