Offiser og bergverksmann. Foreldre: Oberstløytnant i hessisk tjeneste, senere generalmajor og kommandant på Akershus, oberberghauptmann Hans Brostrup von Schört (ca. 1630–1703; se NBL1, bd. 13), morens navn er ikke kjent. Gift, men hustruens navn og øvrige data er ikke kjent.

Innenfor norsk bergverkshistorie fremstår Johann Heinrich von Schört som den største av alle fantaster. Hans vyer var grensesprengende, og fiaskoen ble total.

Von Schört vokste opp i Tyskland som sønn av den senere oberberghauptmann i Norge, Hans Brostrup von Schört. Han satset først på en militær karriere i brandenburgsk tjeneste og deltok i flere kriger mot svenskene. Deretter tok han fatt på en bergverksutdannelse i Harz. Han fikk senere oppsyn med sin fars gruveparter nær Clausthal, men deltok også i flere europeiske kriger. 1709 begynte Den store nordiske krig, og von Schört gikk i dansk tjeneste. 1711 ble han oberstløytnant i artilleriet, og noen måneder senere ble han utnevnt til direktør ved Årdal kobberverk i Indre Sogn.

Dette kobberverket var etablert som følge av et malmfunn 1700. Kong Frederik 4 hadde overtatt verket 1708, fordi det var funnet en del små gullklumper blant kobbermalmen. Da von Schört ankom til Årdal, var imidlertid driften nesten helt stanset opp, fordi det ble stadig mindre malm i gruvene. I ettertid har det da også vist seg at malmen bare var en overflateforekomst.

Von Schört var likevel full av optimisme. I brev til København forklarte han at det var malm nok i fjellene til flere smeltehytter og at det, ved siden av kobber, kunne utvinnes betydelige mengder gull. Disse optimistiske meldinger førte til at kongen bevilget store pengesummer, og driften kom i gang igjen i stor stil. Men produksjonen ble lavere enn noen gang, og gullet glimret bare ved sitt fravær.

Von Schört var en teoretiker. Hans bedømmelse av situasjonen i Årdal var basert på utenlandsk litteratur og sammenligning med forholdene i utlandet – “lige som der, altsaa og her”, som hans underordnede i Årdal sammenfattet metoden. Dessuten var han inspirert av alkymisten Paracelsus. Mye av hans optimisme var basert på den gamle oppfatning at metaller og mineraler steg oppover i bergene og samlet seg på høye steder. Like i nærheten av Årdal ligger Hurrungane, et av Norges høyeste fjellpartier, og dermed var saken klar: Her var det “centrum metallicum” som malmforekomstene i Årdal hørte til. von Schört regnet med at fjellene var delt i lag som inneholdt kobolt, bly, tinn, kobber, sølv og gull!

Det var flere ganger på tale å forpakte bort verket, men optimistiske meldinger fra von Schört gjorde at kongen bestemte seg for å drive det videre. Man kan mistenke ham for bevisst å ha villedet og manipulert kongen. Han smurte ganske sikkert tykt på mange ganger, men det er lite trolig at han selv tvilte på sine egne grunnforestillinger.

De øvrige funksjonærer var med god grunn skeptiske til von Schörts oppfatninger, og de var heller ikke begeistret for hans lederstil, som var preget av hans militære bakgrunn. Når han påtalte at direktøren ikke fulgte reglementet, klaget en av dem, “blifver hand som avsindig truer strax med Sticken, Hugen og Skyden”.

En gang i 1720 ble den gamle artillerist syk, mens han holdt på å gjøre i stand noen fyrverkerisaker til sin kones fødselsdag, og han døde noen dager senere. Han greide aldri å fravriste fjellene deres skatter. Men den optimisme han hadde skapt, gjorde at kongen drev verket videre for egen regning, bokstavelig talt, helt til sin død 1730. Da var det til sammen produsert ca. 110 tonn kobber i Årdal, noe som var norsk bunnrekord.

  • F. E. Johannessen: Årdal kobberverk. En industribedrift i et førindustrielt samfunn, h.oppg. UiO, 1983
  • d.s.: “Årdal kobberverk. Et bergverk mellom himmel og hav”, i Årbok for Sogn 1988
  • d.s.: “Mykje skrik og lite gull”, i R. P. Amdam, D. Gjestland og A. Hompland (red.): Årdal. Verket og bygda 1947–1997, 1997