Politiker. Foreldre: Husmann Anders Nygaardsvold (1839–97) og Andrea Ratvold (1845–1929). Gift 6.6.1901 med Albine (“Bine”) Regine Brandslet (4.1.1878–29.8.1961), datter av husmann Peter Brandslet (1844–1925) og Kjersti Svian (1845–1929).

Johan Nygaardsvold var stortingsrepresentant fra 1916 og ble snart en av Arbeiderpartiets ledende parlamentarikere. Han dannet 1935 partiets første varige regjering og var statsminister frem til juni 1945, de siste fem år i eksil i London.

Nygaardsvold ble født på husmannsplassen Nygårdsvollen en halv mil utenfor tettstedet Hommelvik i Malvik. Plassen lå under storgården Karlslyst og var ryddet av Nygaardsvolds bestefar. Mot slutten av 1800-tallet vokste Hommelvik frem til å bli et betydelig industri- og transportsentrum. Som husmenn under Karlslyst hadde bestefaren og faren til Nygaardsvold pliktarbeid på gårdens sagbruk og teglverk nede i Hommelvik.

Mens moren og bestemoren var dypt religiøse, var deres ektemenn frilynte menn som fulgte aktivt med i politikk og samfunnsliv. Sammen med en bonde i nærheten abonnerte de på den radikale venstreavisen Verdens Gang, som ble lest høyt for hele familien i helgene. Fra 1883 var faren første og eneste husmann i Malvik herredsstyre, der han representerte Venstre. Alt som liten gutt ble Johan på denne måten godt kjent med norsk politikk, og han lærte å lese lenge før han begynte på skolen. På den todelte skolen begynte han rett i fjerde klasse og gikk i storskolen alle 7 årene. Læreren, som var ivrig Venstre-mann, fôret ham med historisk litteratur.

Nygaardsvolds oppvekst og ungdom falt sammen med en av de sterkeste brytningsperioder i moderne norsk historie og fant sted i omgivelser der alle de viktigste brytningene gjorde seg gjeldende. På teglverket og sagbruket under Karlslyst, der også Nygaardsvold begynte å arbeide ved siden av skolen i 12-årsalderen, hadde husmennene pliktarbeid med 12 timers dag, mens det var 10 timers dag på de nye og moderne trelastbedriftene. Alt som ung deltaker i tømmerfløting gikk Nygaardsvold i spissen for å få godseieren på Karlslyst til å senke arbeidsdagen til 11 timer.

I 1897 døde faren, og 18-årige Johan overtok som familieforsørger. Han flyttet husene på Nygårdsvollen ned til Hommelvik og slo seg ned der med familien. Så begynte han som fri lønnsarbeider på det moderniserte teglverket på Karlslyst, der han arbeidet side om side med sin kommende hustru. 1899 bygde eieren av Karlslyst, i spissen for et nytt industriaksjeselskap, også opp et nytt moderne sagbruk, som skulle baseres på lønnsarbeid og ikke pliktarbeid.

Den feberaktige og mangfoldige industrireisingen i Hommelvik kom på toppen av en langvarig økonomisk oppgang, men omkring 1900 ble høykonjunkturen brått avløst av en depresjon som høsten 1901 medførte stans også i bedriftene på Karlslyst. Dermed stod Nygaardsvold som nybakt ektemann og familiefar uten arbeid og inntekt. I likhet med mange av arbeidskameratene så han ingen annen utvei enn å reise til Amerika, der han hovedsaklig arbeidet på jernbaneanlegg sammen med svenske rallarer. De pengene han ikke sendte hjem til familien, gikk til innkjøp av klassisk engelsk og svenskspråklig litteratur.

1907 ble det endelig økonomisk mulig å reise hjem for å hente familien. Men mens eldstebroren var igjen i USA, døde yngstebroren 1908. Nygaardsvold syntes verken han kunne etterlate sin mor alene i Norge eller ta henne med tilbake. Nå hadde også konjunkturene bedret seg, og 1909 fikk han jobb på Hommelvik Bruk.

Før Nygaardsvold reiste til USA, hadde han vært ledende i stedets ungdomslag, Vikingen, der han blant annet hadde tatt Garborgs standpunkt i språkstriden med Bjørnson. Det var et tidens tegn at samtidig som Nygaardsvold 1901 foreslo at ungdomslaget skulle legges ned på grunn av sviktende interesse, ble han valgt til sekretær og kasserer i en nystartet fagforening, som bestod av de samme arbeiderungdommene som hadde preget Vikingen.

Med arbeidsløsheten og utvandringen fra høsten 1901 gikk de første spirene til en moderne arbeiderbevegelse i Hommelvik dukken. Først etter 1905 ble tråden tatt opp igjen, og nye fagforeninger og en politisk forening tilknyttet Arbeiderpartiet ble dannet. Nygaardsvold ble snart ledende i denne bevegelsen, som i Hommelvik fikk ord på seg for å tilhøre tranmælittene. Selv distanserte imidlertid Nygaardsvold seg fra det som kan kalles Tranmæls syndikalisme, spesielt fra tesen om at den faglige kampen var viktigere enn den politiske på veien mot sosialismen.

1915 sørget Nygaardsvolds lokale partifeller for at han, mot sin vilje, ble Arbeiderpartiets stortingskandidat fra Strinda krets. Trass i at han nektet å drive valgkamp, gikk han videre fra første valgomgang og erobret kretsmandatet fra Venstre i andre omgang. Foran valget 1918 brukte han sin rett til å nekte ny nominasjon etter én periode. Men foran andre valgomgang stilte han til slutt etter et voldsomt press opp på ny og reddet mandatet.

Etter dette nektet ikke Nygaardsvold lenger å la seg renominere, selv om han mistrivdes inntil det sykelige på Stortinget og lengtet hjem til familie og venner i Hommelvik. Han kunne ikke slå seg til ro med bare å snakke uten å få utrette noe håndgripelig i et storting der Arbeiderpartiet var uten innflytelse og dessuten hadde som politikk å demonstrere sin avmakt ved å nøye seg med å proklamere revolusjon fremfor reform. Trass i mistrivselen ble Nygaardsvold i løpet av få år en av de ledende i Arbeiderpartiets stortingsgruppe.

Ved valget 1927 ble Arbeiderpartiet største parti på Stortinget og bestemte seg for å ta imot regjeringsoppdraget. Da Tranmæl foreslo Nygaardsvold som statsminister, gav Nygaardsvold klar beskjed om at hvis dette ble vedtatt, ville han straks reise hjem til Hommelvik og aldri komme tilbake. Dermed ble Chr. Hornsrud statsminister for en regjering som bare fikk sitte i 18 dager før den ble styrtet, dels på grunn av en provoserende regjeringserklæring som var utformet i kretsen rundt Tranmæl. Ved siden av å se på den eldre og mer erfarne Hornsrud som bedre egnet som statsminister, var Nygaardsvold uvillig til å spille hovedrollen i det skuespillet som han ante regjeringsdannelsen ville bli. Bare landbruksministerposten lot han seg presse til å ta.

Etter nederlag ved valget 1930 la Arbeiderpartiet om kursen i retning av et program som ikke begrenset seg til å ville revolusjonere samfunnet, men tok sikte på også å bekjempe den økonomiske krisen og arbeidsledigheten innen kapitalismens og det parlamentariske demokratiets rammer. Nå ble Nygaardsvold partiets frontfigur for de nye slagordene “Flertallet og regjeringsmakten til Arbeiderpartiet” og “Hele folket i arbeid”, som gav 40 prosents oppslutning ved valget 1933, men ikke flertall.

To år etter lyktes det endelig Arbeiderpartiet, særlig gjennom Nygaardsvolds målbevisste innsats, å få Bondepartiet med på å styrte Mowinckels venstreregjering og deretter støtte en mindretallsregjering under Nygaardsvold på grunnlag av et kriseforlik som bl.a. innfridde bøndenes krav om økte priser på landbruksvarer. Forliket ble gjentatt året etter og ble så avløst av forlik med Venstre. De borgerlige ville neppe ha godtatt noen annen Arbeiderparti-statsminister enn Nygaardsvold, som var høyt respektert for sin sterke personlige integritet på tvers av alle politiske motsetninger. Utviklingen styrket derfor Nygaardsvolds og stortingsgruppens stilling innen partiet, på bekostning av det utenomparlamentariske partiapparatet på Youngstorget.

Gjennom en aktiv tiltakspolitikk lyktes det Nygaardsvold-regjeringen å utnytte de bedrede internasjonale konjunkturene til å senke arbeidsledigheten og skape nytt pågangsmot og ny tro på fremtiden i befolkningen. Den nye regjeringen økte krisebevilgningene til sysselsettingstiltak, gav økt støtte til kommunene og prøvde å styrke industrien. Særlig betydningsfull var innsatsen overfor primærnæringene. Gjennom nedskriving av gjeld og tilgang til billige nye lån ble den negative tendensen blant bøndene snudd. En ny lånekasse for fiskere gav kreditt til mindre fiskefartøyer, og sjarkene som ble finansiert av denne ordningen ble kalt “Nygaardsvold-båter”.

De viktigste fremskrittene gjorde regjeringen likevel innen sosialpolitikken, der statens utgifter til sosiale formål ble mer enn doblet. Blant de tiltak som ble gjennomført, var arbeidsløshetstrygd, alderstrygd, en utvidelse av syketrygden, lovfesting av 8 timers arbeidsdag og 9 dagers ferie. Også innenfor skolepolitikken kom det omfattende reformer. Nygaardsvold fikk selv mye av æren for Arbeiderpartiets valgresultat 1936, som gav partiet 70 mandater på Stortinget og gjorde at reformpolitikken kunne fortsette. Men regjeringen var stadig i midretall og var avskåret fra å gjennomføre mer vidtgående samfunnsendringer.

Bare svært motvillig måtte den innbitte antimilitaristen Nygaardsvold etter hvert gi etter for krav om økte militærbevilgninger så vel fra borgerlig hold som fra nye opprustningstilhengere i eget parti. Men da krigen nærmet seg, ble også han mindre motvillig. Det var Sovjetunionen alle fryktet og rettet alle forsvarsforberedelser mot. Men det var Hitler-Tyskland som angrep Norge 9. april 1940 og knuste Nygaardsvolds håp om å holde landet nøytralt og utenfor krigen.

Om morgenen 9. april avviste regjeringen et ultimatum fra den tyske sendemann om å samarbeide med okkupasjonsmakten. Samme dag drog kongen, kronprinsen, regjeringen og Stortinget til Hamar for å holde stortingsmøte. Pga. den tyske fremrykkingen ble møtet flyttet til Elverum, der regjeringen fikk fullmakt av Stortinget til å ivareta rikets interesser inntil Stortinget igjen kunne samles. Regjeringen ble utvidet med tre konsultative statsråder utenfor Arbeiderpartiet. Dagen etter, 10. april, avslo kongen og regjeringen et tysk krav om å utnevne Quisling til statsminister. Konge og regjering var deretter på en dramatisk flukt nordover mens krigen raste i Norge. De flyktet nordover til Tromsø, og da de allierte besluttet å gi opp krigen i Norge, takket konge og regjering ja til tilbudet om å ta opphold i Storbritannia for å fortsette kampen for landets frihet og selvstendighet derfra. 7. juni 1940 forlot Nygaardsvold Tromsø sammen med kongen.

I Oslo ble 15. april det såkalte Administrasjonsrådet dannet, under ledelse av Høyesterett og i forståelse med tyskerne. Det skulle stå for styret av den sivile forvaltning i de okkuperte delene av Norge. I samråd med regjeringen hadde kongen svart negativt på en anmodning fra høyesterettsjustitiarius Paal Berg om å støtte Administrasjonsrådet ved å oppfordre befolkningen i de besatte områdene til å vise lydighet overfor de tyske myndighetene. I begynnelsen av juni begynte de gjenværende stortingsrepresentantene og ledende kretser i og omkring Administrasjonsrådet å forhandle med okkupasjonsmyndighetene om å opprette en ny regjering i form av et norsk riksråd. Men tyskerne satte som forutsetning at kongen og regjeringen i London ble avsatt. Kravet ble behandlet i Høyesterett, som konkluderte med at det ville være konstitusjonelt ulovlig å innfri. Paal Berg unnlot imidlertid å gjøre vedtaket kjent for de gjenværende medlemmene av Stortingets presidentskap, som endte med å bøye seg for det tyske kravet og anmode konge og regjering i London om å tre tilbake. I svaret 8. juli fastslo kongen i en tale, utformet av regjeringen og lest opp over London radio, at så lenge Norge var okkupert, utøvde regjering og konge sine funksjoner i eksil. Talen var en sterk inspirasjon til å styrke motstandskampen i det okkuperte Norge, en motstand som vokste ytterligere da Reichskommissar Terboven 25. september 1940 utnevnte en kommissarisk regjering.

Nå begynte også den norske eliten i og omkring det oppløste Administrasjonsrådet å danne en motstandsgruppe, Kretsen, som senere skulle bli kjernen i Hjemmefrontens Ledelse (HL). Kretsen var en allianse av borgerlige grupperinger og grupperinger innen arbeiderbevegelsen, som på hver sin side hadde stått utenfor det parlamentariske liv og inntatt utenom- og dels antiparlamentariske holdninger.

I London fikk statsminister Nygaardsvold rapporter om hvilke planer som ble lagt i disse grupperingene – rapporter som han 1945 tok med seg til Hommelvik og som først i senere år er blitt offentlig kjent. Sommeren 1940 fikk han vite at Einar Gerhardsen, som var blitt formann i Arbeiderpartiet i Oscar Torps fravær, var positiv til at partiet førte forhandlinger med den tyskvennlige lederen av Fedrelandslaget, Victor Mogens, om å danne en såkalt Norsk Front og en regjering av Arbeiderpartiet og Fedrelandslaget under den tyske okkupasjonsmakten. Forsommeren 1941 mottok han rapport om at de tre ledende i Kretsen – Paal Berg, Gunnar Jahn og Einar Gerhardsen – gikk inn for at det sittende Stortinget, valgt 1936, ikke skulle kalles sammen igjen etter frigjøringen, og at Nygaardsvold-regjeringen da måtte avløses av en samlingsregjering som skulle styre inntil det var foretatt visse konstitusjonelle endringer og det skulle avholdes valg. De tre gikk bl.a. inn for at antallet partier som etter krigen skulle få stille til valg, skulle begrenses til to eller høyst tre, og at det skulle opprettes en statsstøttet hovedorganisasjon på hvert hovedområde av samfunnslivet.

I et notat fra Kretsen til regjeringen i London i september 1941, som var forfattet av bl.a. Paal Berg, oppgav Kretsen presidentskapets opptreden under riksrådsforhandlingene i juni–september 1940 som grunn til at Stortinget av 1936 hadde satt seg selv utenfor. Siden Nygaardsvolds regjering var utgått av Stortinget av 1936, mente Kretsen at den måtte stille sine plasser til disposisjon så snart kongen var vendt hjem. Verken Nygaardsvold, regjeringen eller kongen kunne gå med på dette konstitusjonelt ulovlige opplegget i sin helhet. Men fordi Nygaardsvold var usikker på stemningen i Norge, og fordi han var villig til å ofre svært mye for å opprettholde den nasjonale enheten i motstandskampen, gav han i en radiotale fra London 25. desember 1942 etter for noe av presset ved å erklære at regjeringen ville søke avskjed straks konge og regjering var vendt hjem. Også innad i London-regjeringen inntok Nygaardsvold en nesten selvutslettende holdning for å hindre den i å revne. Særlig i forhold til de borgerlige statsrådene som regjeringen var utvidet med, dempet han sin egen politiske profil for å holde regjeringen samlet.

Motsetningene mellom Nygaardsvold og HL toppet seg på ny da HL gikk inn for at de valgte kommunestyrene skulle bli satt til side til fordel for oppnevnte kommunale styrer, som skulle fungere frem til det ble avholdt nye lokalvalg. Etter motstand fra Nygaardsvold ble dette avverget.

Etter frigjøringen søkte regjeringen, som lovet, avskjed til fordel for en ny samlingsregjering. Nygaardsvold hadde neppe noe ønske om å bli sjef for en ny regjering, men han var bitter og skuffet over måten ledelsen i hans eget parti satte ham til side på.

I samråd med Tranmæl hadde Gerhardsen kommet frem til at det likevel var best å innkalle Stortinget av 1936 til en kort sesjon. Mens Nygaardsvold i månedsskiftet mai–juni 1945 var på vei hjemover fra Storbritannia med båt, holdt Arbeiderpartiet et landsstyremøte som, etter forslag fra Tranmæl og Gerhardsen, vedtok at Stortinget skulle kalles sammen, og at den nye samlingsregjeringen måtte settes sammen i samsvar med partistillingen i Stortinget, med borgerlig statsminister og flertall av borgerlige statsråder. Dette utelukket Nygaardsvold. Regjeringsoppdraget gikk i stedet til Hjemmefrontens leder Paal Berg. Hans rolle i perioden med Administrasjonsrådet og riksrådsforhandlingene gjorde det imidlertid umulig for ham å danne noen regjering. Dermed gikk oppdraget til Gerhardsen, som – stikk i strid med landsstyrevedtaket noen uker tidligere – ble statsminister i en regjering med et flertall av statsråder fra Arbeiderpartiet.

Gerhardsen unnlot å innkalle statsminister Nygaardsvold til flere møter i Arbeiderpartiets sentralstyre og på andre måter å rådføre seg med ham. Da kongen vendte hjem til Norge 7. juni 1945, hadde arrangementskomiteen, som var under innflytelse av HL, bestemt at han skulle hilses velkommen av Paal Berg og Einar Gerhardsen. Imidlertid grep stortingspresident Hambro inn slik at han selv og statsminister Nygaardsvold i siste liten slapp til med noen få ord.

Da Nygaardsvold endelig ble innkalt til sentralstyret, sa han at selv om han etter press hadde lovet at regjeringen skulle gå av etter frigjøringen, hadde han aldri uttalt at han ikke var villig til å danne ny regjering. Han hadde også gått ut fra at når regjeringen vendte hjem, ville partiledelsen være interessert i å høre hvordan han og regjeringen så på regjeringssituasjonen. På dette punktet var han blitt skuffet, sa han.

Da Nygaardsvold 1945 lot seg velge til Stortinget for siste gang, var det særlig for å stå direkte til ansvar under Stortingets behandling av Undersøkelseskommisjonens granskning av hans regjering før og under krigen – vel så mye av hensyn til sine egne statsråder og Arbeiderpartiets historiske rykte som til seg selv.

Undersøkelseskommisjonens gransking av London-regjeringen inneholdt lite kritikk og var lite omstridt. Granskingen av regjeringen og dens handlinger i Norge munnet derimot ut i en rekke alvorlige anklager. Nygaardsvold reagerte med å kreve riksrettstiltale og imøtegikk kritikken i et omfattende skriv til protokollkomiteen. Da komiteens innstilling forelå 1948, var premissene for både komiteens flertall og dens mindretall entydig og godt begrunnet for riksrett, men flertallet konkluderte likevel med at det ikke var grunnlag for riksrettstiltale. Det var Arbeiderpartiets ledelse som hadde grepet inn og sørget for den selvmotsigende flertallsinnstillingen som, til Nygaardsvolds misnøye, hindret en rettslig behandling av anklagene mot ham og regjeringen. Han hadde selv litt av hvert å legge frem i en slik sak, og en rekke folk hadde oppsøkt ham og forsikret om at i en riksrettssak ville både det ene og det andre komme på bordet.

I Stortingets behandling av komitéinnstillingen nøyde Nygaardsvold seg med å kritisere Undersøkelseskommisjonen for at den konsentrerte seg helt om regjeringens forsvars- og sikkerhetspolitikk 1935–40 isolert sett, og at den så bort fra forutsetningene for denne politikken: de borgerliges nedbygging av forsvaret frem til 1935 og deres tafatte holdning til den økonomiske krisen i landet frem til samme tidspunkt.

Først med oppløsningen av Stortinget 1949 kunne Nygaardsvold vende hjem til familien, vennene og bøkene i Hommelvik for godt. Til forespørsler om foredrag sa han som regel nei, for – som han skrev i et kjent brev til Jakob Friis 1950 – hva skulle han da snakke om, nå som det forekom ham at “socialismen og hvad dermed står i forbindelse ikke er gangbar mynt lenger”, bare Korea-krigen, “tanks, kanoner og ammunisjon og nødvendigheten av lengere militærøvelser”?

I stedet begynte han å arbeide på sine personlige erindringer. Før han døde i mars 1952, rakk han bare å få ferdig manuskriptet til den vakre boken om sin barndom og ungdom, som kom ut første gang 1953 og da ble en bestselger. Nygaardsvold ble tildelt Borgerdådsmedaljen i gull 1949. Plassen foran regjeringsbygget i Oslo ble 1985 oppkalt etter Nygaardsvold.

  • Beretning om den Norske regjerings virksomhet fra 9 april 1940 til 25 juni 1945, 1947
  • Min barndom og ungdom, 1952
  • Norge i krig. 9. april–7. juni 1940, red. av K. Nygaardsvold, 1982
  • Norge i krig. London 1940–1945, red. av K. Nygaardsvold, 1983
  • Dagbøker 1918–48 og utvalgte brev og papirer 1916–52, red. H. Berntsen, 1998

    Trykte kilder

  • Stortinget, regjeringen og hjemmefronten under krigen, aktstykker utgitt av Stortinget, 1948
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • HEH 1950
  • C. J. Hambro: Dagboksblade og aktstykker til regjeringsdannelsen i 1945, 1964
  • H. Berntsen: I malstrømmen. Johan Nygaardsvold 1879–1952, 1991 (2. utg. 2003)

    Ikke-publisert materiale

  • Johan Nygaardsvolds privatarkiv, AAB
  • Anders Frihagens privatarkiv, AAB
  • Gunnar Jahns dagbok, 1940–52, UBO
  • Olav Verstos memoarer, AAB
  • brev fra Nygaardsvold, UBO
  • brev til Roald Bye fra Nygaardsvold, hos Roald Bye, Hommelvik
  • Maleri (knestørrelse) av Jean Heiberg, 1948; Stortinget, Oslo
  • Byste av Kåre Orud, 1953; Hommelvik
  • Statue (bronse) av Per Palle Storm, 1986; Trondheim