NS-politiker. Foreldre: Spesialskoledirektør Johan Anton Lippestad (1844–1913) og Johanne (“Hanna”) Karoline Elisabeth Sissenère Larsen (1860–1913). Gift med Elsa Petra Bredsdorff (1896–1990), datter av Pär Schiller (død 1895) og Signe Råde (død 1920). Brorsønn av Emma Hjorth (1858–1921).

Johan Lippestad var NS-partiets organisasjonssjef og sosialminister i Quislings regjering under den annen verdenskrig.

Lippestad kom fra en familie som var dypt engasjert i åndssvakeomsorgen. Faren var abnormskoledirektør og leder av Torshov Institutt i Kristiania. Begge foreldrene døde da Johan var bare 10 år, og han flyttet til sin nesten 20 år eldre bror Rolf, som var bestyrer av Skjetlein landbruksskole i Trøndelag.

Lippestad tok examen artium i Kristiania 1921. Etter videreutdanning ved Kristiania Handelsgymnasium studerte han ved handelshøyskoler i Frankrike og Tyskland. Etter et par år i bankvirksomhet fikk han arbeid hos Røwde & Co., og 1928 gikk han inn i Røwdes firma Askim Gummifabrikk, ble kontorsjef og siden en avholdt soussjef og prokurist.

August 1940 meldte Lippestad seg inn i NS og ble partiets kretsfører i Askim. Samtidig fikk han avskjed av Røwde, til tross for at flertallet av de ansatte bad for ham. Da NS i løpet av ett år vokste fra noen hundre til 30 000 medlemmer, ble behovet for en profesjonell administrasjon påtrengende. Som NS' riksorganisasjonssjef fra mars 1941 fikk Lippestad ansvaret for partiets organisasjonsavdeling, som holdt til i partihuset i Rådhusgata 19 i Oslo. Der satt også den parallelle tyske Aufsichtsverwaltung, den såkalte Einsatzstab Wegner, for å bistå det uerfarne norske partiets ledelse under den planlagte vekst frem til et statsbærende parti; dette mente man ville være nådd med 100 000 medlemmer. Lippestad var en effektiv leder. De rundt 55 000 som i løpet av årene 1940–45 meldte seg til NS, møtte en partiorganisasjon så profesjonell og velsmurt som aldri tidligere var sett i Norge.

September 1941 etterfulgte Lippestad Birger Meidell som kommissarisk statsråd for Sosialdepartementet, og han fortsatte som sosialminister i Quislings regjering fra februar 1942. Lippestad var ingen pådriver under forsøkene på å ensrette arbeidslivet etter fascistisk-korporativt mønster, og han motarbeidet tyske påtrykk for økt arbeidskraftmobilisering. Som kommissarisk leder av Norsk Arbeidsgiverforening holdt han lav profil. I stedet gikk han inn for sosiale reformer og fikk gjennomført forordningen om krigspensjonering av 1941 og lov om barnetrygd 1944 – som uten endringer ble vedtatt av Stortinget 1946. Mot slutten av okkupasjonen ble det også truffet tiltak for å bekjempe den massearbeidsløshet Lippestad så for seg når de 150 000 norske tyskerarbeidere ville miste jobben hos Wehrmacht.

Også innad blant ministrene stod Lippestad på den moderate siden. Han deltok både i innenriksminister Hagelins “augustopprør” mot okkupasjonsmakten 1943 og i finansminister Fredrik Prytz' aksjon for å få den tyske okkupasjonen hevet 1944. Han ble satt på den utsatte post som medlem av granskingsutvalget vedrørende minister Hagelins påståtte økonomiske utroskap 1943, og høsten 1944 ble han innsatt som stedfortredende styresmann for Finnmark og Nord-Troms under politiminister Jonas Lie. Dette var en formidabel utfordring, da den norske innsats ble helt tilsidesatt av tyskernes tvangsevakuering og nedbrenning av landsdelen, mens Lippestad med ansvaret for Troms i realiteten stod maktesløs.

7. mai 1945 deltok Lippestad i delegasjonen til Eda ved svenskegrensen for å møte den norske hjemmefronten i et forsøk på å få til et felles gjennomført regimeskifte. Om kvelden 8. mai var han Quisling-regjeringens utsending til hjemmefront-myndighetene i Møllergata 19, der han forsøkte å forhandle frem en ærefull internering for Quisling. Begge forsøk mislyktes. Sammen med ministerpresidenten og de andre regjeringsmedlemmene måtte Lippestad overgi seg betingelsesløst 9. mai om morgenen. 1946 ble han dømt til livsvarig tvangsarbeid, men slapp ut 1956.

  • Ø. Sørensen: Solkors og solidaritet,1991
  • H. F. Dahl: Vidkun Quisling. En fører for fall,1992
  • E. Bjorvand: Vi gir oss ikke. Askim under okkupasjonen 1940–45,bd. 3 av Askim bygdehistorie,Askim 1994
  • Ø. Sørensen: biografi i NKrL,1995
  • R. Bohn: Reichskommissariat Norwegen. “Nationalsozialistische Neuordnung” und Kriegswirtschaft,München 2000
  • Biografisk katalog og arkiv, NBO
  • L-sak 3802, RA