Feltzoolog og polarpioner. Foreldre: Skipskaptein og bankmann Paul Fredrik Koren (1846–91) og Caroline Louise Ramm (1855–91). Samboer 1914–19 med Efimja Nikolajevna Rebrova (død 1937). Fillenevø (fetters sønn) av Ulrik Vilhelm Koren (1826–1910), Bøicke Johan Rulffs Koren (1828–1909; se NBL1, bd. 7) og August Laurentius Koren (1833–1929; se sst.); tremenning av Kristian Brinch Koren (1863–1910; se sst.).

I hele sitt korte liv var Johan Koren jeger, zoologisk samler og utforsker av polare områder i nord og sør. Han regnes som en verdenspioner innen faget, men hans bragder er stort sett glemt. Norge har i liten grad verdsatt hans innsats.

Foreldrene døde da Johan var 11 år gammel, og han vokste opp hos presten på Hvaler og hos en onkel som var prest i Fredrikstad. Tidlig ble han interessert i dyrelivet. Preparering lærte han i miljøet rundt stykkjunker Hafslund i Fredrikstad, og han fikk oppdrag for Norges ledende zoolog, professor Robert Collett i Kristiania. Av formell utdannelse hadde han middelskole og svennebrev som tømrer.

17 år gammel fikk Koren hyre som lettmatros på Belgica – en belgisk sydpolsekspedisjon 1897–99, ledet av Adrien de Gerlache. Den da ukjente Roald Amundsen var med som styrmann. Skuta frøs fast i isen og drev omkring i 13 måneder. Dette var den første overvintring i Antarktis noensinne. På slutten av reisen ble Koren forfremmet til assistent hos zoologen om bord. Oppholdet var en zoologisk spesialskole for gutten, og han bestemte seg for å bli oppdagelsesreisende.

Tilbake i Norge arbeidet Koren en tid som zoologisk tegner på universitetets zoologiske museum, men reiste høsten 1900 til Pasvik i Finnmark for å leve som jeger og zoologisk samler sammen med ornitologen Hans T. L. Schaanning. Fra oppholdet her og fra en overvintring på Kristian Birkelands nordlysekspedisjon til Novaja Semlja 1902–03 leverte de zoologiske preparater til museer og samlinger i hele Europa.

1906 var Koren i Kristiania for å bygge opp samlingene på Zoologisk museum på Tøyen, men valgte å dra med H. J. Bulls ekspedisjon til Sørisen for å fange sjøelefanter. Skuta forliste ved Crozet-øyene, men mannskapet berget seg i land. Koren, som allerede hadde god erfaring fra ekspedisjonsliv under ekstreme forhold, ble fremhevet som den som holdt humøret og moralen oppe blant de skipbrudne. Ved et lykketreff ble de reddet og ført til Australia. Der tok Koren seg arbeid for å tjene penger til en ny ekspedisjon.

Sommeren 1908 var Koren ved Anadyr i Sibir sammen med en venn. Under flytting til vinterleiren forliste de. Kameraten, Hjalmar Jensen fra Hvaler, omkom, og Koren ble i siste liten berget av en gruppe tsjuktsjere på vei til handelsstedet Indian Point. Derfra reiste han i oktober til Nome i Alaska.

Koren fortsatte innsamlingsarbeidet i Alaska og fikk kontakt med rike ornitologer og med museene ved Harvard University og Smithsonian Institution i USA, som utrustet ham for ekspedisjoner i Øst-Sibir. På denne tiden ble han omtalt som en av verdens dyktigste feltzoologer, og han gjorde en stor innsats i utforskingen av den naturhistoriske innvandringen til det amerikanske kontinentet. Materialet ble i stor grad bearbeidet og publisert av andre.

1910 drog Koren til Kolyma-området med skonnerten Kittiwake, det første skip som kom sjøveien til forvisningsstedet Nizjne Kolymsk. Dette vakte oppsikt. Han og mannskapet overvintret i landsbyen. På tilbaketuren forliste han nok en gang og fortsatte til fots over Beringstredet. Sommeren 1914 utrustet han The Koren Arctic Expedition for en ny og større forskningsferd til Kolyma. På grunn av økonomiske problemer og uenighet blant ekspedisjonsmedlemmene valgte Koren å hoppe av og bosette seg i Nizjne Kolymsk, hvor han fortsatte innsamlingen av vitenskapelig materiale.

Under den russiske revolusjon ble han høsten 1917 ansatt i firmaet Youroveta i Vladivostok. Der gjorde han en stor humanitær innsats i organisering av handel og transport av levnetsmidler i det nordøstlige Sibir. På en reise ble han imidlertid angrepet av spanskesyken og døde på det amerikanske Røde Kors-hospitalet i Vladivostok, knapt 40 år gammel. Han ble gravlagt på kirkegården Pokrovskij, som senere er slettet og gjort til folkepark. Det nøyaktige gravstedet er derfor ukjent.

Vinteren 1919–20 lå Roald Amundsen fastfrosset med polarskuta Maud øst for munningen av elven Kolyma, og han lot hente Korens etterlatte samlinger i Nizjne Kolymsk. De befinner seg nå på Zoologisk museum i Oslo.

  • Collecting in Northeastern Siberia, i The Warbler (Bulletin of the John Lewis Childs Museum and Library of Natural History), bd. 5, 1909, s. 22–27 (forfatteren er feilaktig oppgitt som Johan Karm)
  • Tschucktserlandets beboere, i Det norske geografiske selskabs aarbog, bd. 20, 1908–09, s. 18–26
  • Collecting on Tchonkotsk Peninsula, i The Warbler, bd. 6, 1910, s. 2–16
  • Fra det nordøstlige Sibirien, i Naturen nr. 38, 1914, s. 186–190

    Ikke-publisert materiale

  • Familien Korens privatsamling, RA
  • Museum of Comparative Zoology, Library Archives, Harvard University, Cambridge (Massachusetts), USA
  • Smithsonian Institution Archives, Washington D.C., USA
  • I. Hamre: “Johan Koren”, i Signal nr. 10, 1907, s. 153–154
  • H. J. Bull: “Christmas House. The Adventures of a Shipwrecked Crew”, i The Pall Mall Magazine, bd. 40, nr. 176, 1909, s. 689–709
  • W. E. Priestley: “A Naturalist in the Arctic”, i The Wide World 34, nr. 199, 1914, s. 31–37
  • H. T. L. Schaanning: “Johan Koren – 4. oktober 1879 – 4. mars 1919”, i Norsk Jæger- og Fiskerforenings Tidsskrift 1920, s. 1–25
  • K. Koren: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • H. Evjenth: Gutten som Norge glemte, 1938
  • F. Mehlum: “Johan Koren. Verdensberømt ute – glemt hjemme”, i Polarboken 1997–1998, 1998, s. 44–51
  • S. Wikan: Johan Koren. Feltzoolog og polar-pioner, 2000