Fiskeriorganisasjonsmann. Foreldre: Sjømann Johan Adolf Johansen Toft (død 1919) og servitrise Hanna Johansen. Gift 12.7.1947 med Maren Johanna Johansen (22.1.1926–), datter av fisker og småbruker Iver Peter Angel Johansen (1888–1967) og hustru Konstanse Josefine (1889–1973).

Johan J. Toft var en av etterkrigstidens ruvende personligheter innen norsk fiskerinæring. Han var formann i Norges Fiskarlag i 17 år, i en periode da fiskeriene gjennomgikk dyptgripende endringsprosesser. Ingen annen har sittet i vervet så lenge.

Toft var født i Bergen, men vokste opp på Helgeland, på øya Torget like utenfor Brønnøysund, og var bosatt her hele livet. Etter avsluttet folkeskole bar det ut i båten, til et allsidig fiskerliv, hvor han deltok i lofotfisket, seinotfiske og bankfiske utenfor Helgeland og fiske etter størje og sild.

1942 var Toft med og startet Nordhus og Toft Fiskarlag, der han også ble valgt til første formann. Senere fulgte formannsvervet i Brønnøy Distriktsfiskarlag, styreverv i Norges Råfisklag og 1958 formannsposten i Nordland Fylkes Fiskarlag, der Toft satt ved roret sammenhengende helt frem til 1977. Fra 1959 fulgte verv på topplanet i Fiskarlaget: Johan J. Toft ble valgt inn i landsstyret dette året, overtok som nestformann 1964 og satt som formann i organisasjonen 1967–84.

I Tofts 17-årige formannsperiode skjedde det dramatiske endringer i fiskeri-Norge. Ressursknapphet ble en sak av første orden, dramatisk illustrert da sildestammen nesten kollapset totalt rundt 1970 og da overbeskatning utover i 1970-årene førte til at også torskebestanden kom i fare. Den norske og internasjonale fiskeflåten var blitt for effektiv i forhold til ressursgrunnlaget gjennom en enorm teknisk utvikling etter 1945, med større fartøyer og sterkere maskineri, avansert fiskeletingsutstyr i form av ekkolodd og sonar, overgangen fra naturfiber til kunstfiber i garn og liner og introduksjonen av kraftblokk og ringnot i sildefiskeriene.

Løsningen på problemene ble søkt langs to linjer – internasjonalt gjennom arbeidet på FNs tredje havrettskonferanse 1973–82, der prinsippet om 200 mils økonomiske soner fikk gjennomslag 1977, nasjonalt gjennom stadig strengere reguleringer i form av konsesjoner, kvoter og andre bestemmelser for å få balanse mellom fiskeinnsatsen og knappe fiskebestander.

Norges Fiskarlag stod sentralt i disse prosessene, som pådriver og premissleverandør i forhold til de internasjonale forhandlingene, som forsvarer av fiskernes næringsinteresser når altfor drastiske reguleringsbestemmelser truet med å ta levebrødet fra medlemmene, og ikke minst som forum for avveining av de skarpe interessemotsetninger som norsk fiskerinæring var og er sterkt preget av. Kystfiskere og havfiskere hadde ofte ulike syn, fiskerne i Nord-Norge og fiskerne på Vestlandet likeså.

Arbeidet med havrettsproblematikken og reguleringssakene var komplisert og krevende. Ulike syn måtte forlikes og samlende kompromisser utmeisles. Her spilte Johan J. Toft en nøkkelrolle. Han nøt tillit i alle leirer blant fiskerne og hadde også svært god kontakt inn i regjeringsapparatet gjennom sitt medlemskap i Arbeiderpartiets sentrale fiskeriutvalg siden begynnelsen av 1960-årene. Toft satt samtidig i et sentralt organ i forbindelse med havrettsforhandlingene: Den viktigste kontakten mellom fiskerne og myndighetene fant sted i det såkalte Fiskeriutvalget, som var opprettet 1971 under Regjeringens sjøgrenseutvalg av 1954. Johan J. Toft representerte sammen med lagets generalsekretær Arnulv Midtgaard Fiskarlaget i dette utvalget.

Toft var likeledes en viktig aktør da staten og Norges Fiskarlag inngikk Hovedavtalen 1964. Formålet var effektivisering av fiskerinæringen, men i praksis endte det opp med årlige overføringer av statlige støttemidler slik at inntektsnivået i flåte, foredling og eksportleddet kunne opprettholdes.

På det organisatoriske området skjedde det også en viktig endring i Tofts formannsperiode: Norges Fiskarlag ble den samlende organisasjonen for alle norske fiskere, da de såkalte gruppeorganisasjonene (Notfiskarsamskipnaden, Sør-Norges Notfiskarlag, Fiskebåtredernes Forbund og Norske Trålerrederiers Forening) gikk inn som medlemmer. Denne prosessen var sluttført 1971.

Toft hadde ellers en rekke verv i fiskerinæringen, bl.a. som formann i sentralstyret i Norges Fiskeriforskningsråd. Han engasjerte seg i politisk arbeid på lokalt og regionalt plan og var medlem i Landsdelskomiteen for Nord-Norge.

Personlig var Toft en mild og fredsæl mann, som ikke trengte å heve røsten for å bli hørt. Han var lydhør for motforestillinger, men hadde samtidig en sterk naturlig autoritet. I Fiskarlagets medlemsblad Me'a het det ved 60-årsdagen hans at Toft greide å forene samarbeidsmannen og stridsmannen i én og samme person.

Johan J. Toft ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1984 for sin mangeårige innsats for norske fiskere, norsk fiskerinæring og kystbefolkningen.

  • A. Hallenstvedt og B. Dynna: Fra skårunge til høvedsmann. Med Norges fiskarlag gjennom 50 år, Trondheim 1976