Industrimann og politiker. Foreldre: Fabrikkeier Nicolai Andresen (1853–1923) og Johanne Marie Heyerdahl (1855–1928). Gift 1929 med Eva Klaveness (18.8.1900–1965), datter av skipsreder Anton Frederik Klaveness (1874–1958) og Therese Grøn (1875–1948). Sønnesønn av Johan Henrik Andresen (1815–74); far til Johan Henrik Andresen (1930–).

Johan H. Andresen var en av Norges rikeste og mest innflytelsesrike forretningsmenn i mellomkrigstiden og en nyskapende industrialist. Han var også en fremtredende Høyre-politiker.

Som sønn av Nicolai Andresen og sønnesønn av den første Johan Henrik Andresen var han tredje generasjon av tobakksdynastiet. Han ble utdannet i Tyskland ved Höhere Handelslehranstalt i Leipzig 1905–07, og fikk praktisk erfaring gjennom å arbeide ved Tiedemanns fabrikker i Sverige og Norge samt i tysk tobakksindustri 1907–10. Ved farens død 1923 ble han eneeier av familiebedriften J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik, hvor han hadde vært disponent fra 1911 og medeier fra 1915.

Gjennom en offensiv og strategisk bedriftspolitikk etablerte Andresen Tiedemann-konsernet som Norges dominerende tobakksprodusent i mellomkrigstiden. Han spilte hovedrollen i de norske tobakksfabrikkenes kamp mot den internasjonale tobakksindustris forsøk på å erobre en dominerende posisjon på det norske marked. Det multinasjonale selskapet British American Tobacco Company (nå BAT Industries) kjempet i 1920-årene mot en boikott fra de norske tobakksfabrikkene. BAT måtte gi tapt da norske konkurransemyndigheter 1928 erklærte boikotten for lovlig, og oppfordret de stridende parter til forlik. Andresen så dermed muligheten til å konsolidere Tiedemann-konsernets allerede sterke stilling ved et samarbeid med BAT fra 1930 og etablering av Norsk-Engelsk Tobaksfabrikk (NETO) samme år. Samarbeidet var strategisk viktig og består fortsatt.

Andresen markerte seg som en av de betydelig nyskapende norske industrialister i mellomkrigstiden. Han introduserte ny teknologi og moderne distribusjons- og reklamemetoder i konsernet. Det sikret god lønnsomhet for hans bedrifter og etablerte hans industrielle lederstilling i en periode preget av omstillinger og krise for norsk økonomi.

Johan H. Andresen satt i styret i flere store bedrifter, som Freia Chokoladefabrik (fra 1931) og Gyldendal Norsk Forlag (fra 1925), i administrasjonsstyret i Norges nest største bank, Foreningsbanken (1923–29), og i styret for Nye Andresens Bank A/S fra 1928.

Som sin venn Johan Throne Holst, eieren av Freia, introduserte han tidlig sosiale ordninger for arbeiderne i sine bedrifter. Et stort stipendfond ble opprettet 1928, egen kvinnelig sosialsekretær ble ansatt 1937 og et rekreasjons- og feriefond kom året etter. Som bedriftsleder var han preget av paternalistiske ideer og ekte omsorg for sine ansatte.

Andresen var en fremtredende Høyre-politiker og representerte partiet på Stortinget i to perioder (1928–33). Han var formann i partiet 1934–37 og medlem av sentralstyrets arbeidsutvalg til 1945. Som politiker representerte han et alternativ og et motstykke til Carl J. Hambros improviserende lederskap. De to personlighetene hadde dessuten en gjensidig antipati. Andresen var systematiker og strukturert i sin industrielle virksomhet, og han tok med seg disse egenskaper fra forretningslivet inn i politikken.

I 1920-årene hadde Johan H. Andresen deltatt i forsøk på å etablere en borgerlig front mot sosialistene. Han sympatiserte med Fedrelandslaget og var medlem av bevegelsen Vort Land, som organiserte finansiell støtte til borgerlige partier. Andresens markerte høyre-konservatisme ble imidlertid modifisert i 1930-årene. Han inntok da en mer selvstendig politisk holdning og distanserte seg fra sine tidligere meningsfeller i kretsen rundt Throne Holst.

Som partiformann tok Johan H. Andresen avstand fra forsøk på å stille politiske betingelser for finansiell støtte til Høyre fra ledende industri- og storfinanskretser. Han gikk av som formann etter en strid om partiets fiskeripolitikk. Det var imidlertid bare den utløsende årsak. Den egentlige grunn var at han ikke hadde lyktes i sine forsøk på å modernisere og effektivisere Høyres partiorganisasjon og få mer orden og konsekvens i partiets stortingsgruppe, som var preget av Hambros mange utenlandsfravær og tilfeldige lederstil.

Johan H. Andresen var en varm forsvarsvenn, og arbeidet hele sitt liv for å styrke det norske forsvar. Han hadde en grunnfestet nasjonal holdning, og ble under krigen arrestert og satt på Grini i fire måneder 1942.

Med en omfattende vennekrets var han høyt respektert av ledende nordmenn i alle samfunnslag, yrker og politiske partier. Et vitnesbyrd om det er det festskrift som ble utgitt til hans 60-årsdag. Johan H. Andresen var en generøs, men sky personlighet. Han følte sin personlige rikdom som et ansvar og støttet mange norske kunstnere og vitenskapsmenn, foruten ulike kulturelle og veldedige tiltak.

Andresen engasjerte seg først og fremst i egen forretningsvirksomhet, men hadde naturlig nok også tillitsverv i næringslivets organisasjoner, bl.a. som viseformann i Norges Industriforbund 1920–22 og formann i Oslo Håndverks- og Industriforening 1925–27. Han var kommandør av den danske Dannebrogordenen og ridder av den svenske Vasaorden.

Johan H. Andresen kjøpte 1935 den gamle herregården Björkviks säteri i Östergötland, Sverige. Der døde han 1953.

  • C. Gierløff: Tobakkens krønike. J. L. Tiedemanns tobaksfabriks jubilæumsskrift 1778–1928, 1928
  • Festskrift til Joh. H. Andresen på 60-årsdagen, 1948
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949
  • HEH 1950
  • F. Sejersted og A. Strømme Svendsen: Blader av tobakkens historie, 1978
  • R. Danielsen: Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940, bd. 2 i F. Sejersted (red): Høyres historie, 1984

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Per Krohg, u.å.; Björkviks säteri, Sverige