Embetsmann. Foreldre: Bøkkermester Adolph Andreas(sen) Adler (ca. 1747–1819) og Ingeborg Lund (ca. 1756–1823). Gift 23.12.1829 med Anna Marie (Høyer) Saabye (8.3.1786–24.1.1857), datter av prost Christian Frederik Høyer (1739–97) og Dorothea Thulstrup (1760–1818).

Johan Gunder Adler var, sammen med sorenskriver Christian Magnus Falsen, opphavsmann til det grunnlovsutkast som ble lagt til grunn for forhandlingene i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Samme år ble han kabinettssekretær hos kong Christian Frederik, og var en av hans nærmeste medarbeidere gjennom resten av livet.

Adler tok filologisk-filosofisk eksamen ved universitetet i København 1803–04, men fullførte ikke studiene. Under Københavns beleiring 1807 tjente han som kommandersersjant i livkorpset under Georg Sverdrup, som forteller at Adler utviste en nesten makeløs nidkjærhet, dristighet, mot og åndsnærværelse. Etter noen år som språklærer i København kom Adler 1812 til Fredrikshald (Halden) som bestyrer (med tittel av lektor) for skolen Prins Christian Augusts Minde, og da Christian Frederik kom på besøk til byen i begynnelsen av juni 1813, var Adler sammen med ham på Rød herregård. Christian Frederik hadde store problemer med å finne nordmenn som behersket fransk, og gjorde snart bruk av Adlers franskkunnskaper.

Ingen kilde forteller hvordan Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler, som var bekjente fra studiedagene, i mars 1814 kom til å utarbeide det første, det grundigste og det best gjennomarbeidede utkast til en konstitusjon for Norge. I sin doktoravhandling fra 1945 har Einar Østvedt argumentert sterkt for at Falsen var den ubestridte hovedmann, og han kan anføre viktige argumenter for sitt syn. Manuskriptet er således ført i pennen med Falsens hånd. Det ble utarbeidet på Falsens gård Vollebæk, og på Eidsvoll “styrde og stelte (Falsen) med framlegget som det hadde vori hans eige”, ifølge Arne Bergsgård.

I sin konstitusjonshistorie skriver Henrik Wergeland – utvilsomt inspirert av sin far – at det ingen hjemmel finnes for at lektor Adler hadde noen annen del i avfattelsen av konstitusjonsforslaget enn dets innledning; Adler hadde bare gått Falsen til hånde og vært ham en nyttig mann på grunn av sitt utstrakte kjennskap til nyere fransk historie. “Under ivrige Forbindelser med de vigtigste Patrioter i Kristiania udarbejdede han (Falsen) i Stilhed et Udkast til en Konstitution for Norge, hvortil Statholderens Sekretær skrev en Fortale.”

Den rollefordelingen vi finner hos Wergeland, går igjen i mye av ettertidens litteratur – Falsen som hovedmann, Adler som den beskjedne medhjelper. Vi finner dette synet bl.a. igjen i Arne Bergsgårds store verk om 1814: “Ein kan ikkje no halda utskifting mellom dei to forfattarane, men ein må tru at det er etter opptak frå Falsen at samarbeidet er komi igang, det var i hans hus arbeidet vart gjort, og etter den kjennskap ein elles har til Falsens energiske og myndige natur, er det uråd å tenkja seg at han skulle ha vori mindremann i samarbeidet.” Det samme synet går også stort sett igjen i Østvedts doktoravhandling.

I sin opposisjon mot Østvedts avhandling gikk Jacob S. Worm-Müller 1947 til skarpt angrep mot det tradisjonelle bildet av forholdet mellom Falsen og Adler når det gjelder arbeidet med grunnlovsutkastet. Han anfører Jacob Aall, som hevdet at den alminnelige mening på Eidsvoll var denne: “Begge ansaaes, for at have fælles med hinanden udarbeidet Udkastet.” Worm-Müller viser også til A. Fayes bok Norge i 1814: “Efter Samtidiges Formening som Falsen aldrig modsagde (sic), tilkommer Æren ligedsaavel Adler som Falsen,” og han avviser teorien om at det var Adlers kunnskaper i fransk som gjorde at Falsen samarbeidet med ham. Falsen var oppdratt i et hjem gjennomsyret av fransk kultur, og kunne språket godt; det kunne følgelig ikke være behov for en ekspert i fransk.

Hovedargumentet har Worm-Müller likevel hentet fra Adler selv. Adler hadde nemlig, et par år før han døde, til den danske historiker Giessing gitt et klart svar på spørsmålet om forfatterskapet. “De spørger mig,” sa han, “om jeg eller Falsen har den væsentligste Andel i Affattelsen af det norske Grundlovsudkast? Jeg veed nok, at man fra en vis Families Side søger at gjøre gjeldende, at Æren for denne Andel tilkommer Falsen og ikke mig; men Sandheden er, at jeg foruden Indledningen tillige har skrevet hele den første, politiske og vigtigste, Deel, medens Falsen skrev den sidste og juridiske Deel.” På dette grunnlag konkluderer Worm-Müller at Adlers bestemte uttalelse vanskelig kan fortolkes annerledes enn at han, foruten innledningen, skrev de tre første kapitler – alminnelige grunnsetninger for statsforfatningen, om valgforsamlingene og om regjeringsformen, mens Falsen skrev de øvrige fem kapitler – om rettspleien, forsvarsvesenet, finansvesenet, kirke- og skolevesenet og om forandringer i konstitusjonen.

Adler fulgte med prinsregenten til Eidsvoll og hjalp ham med utformingen av flere offentlige kunngjøringer. Henrik Wergeland forteller at Christian Frederik for fullt alvor ville at Adler skulle ha sete i Riksforsamlingen, men at Falsen og især Sverdrup satte seg imot. 28. juli 1814 ble imidlertid Adler formelt utnevnt til Christian Frederiks kabinettssekretær og deltok i den egenskap ved forhandlingene med stormaktenes utsendinger og forfattet bulletiner om krigen med Sverige. Etter konvensjonen på Moss vedble han å høre til Christian Frederiks nærmeste rådgivere, og medundertegnet den politiske betenkning av 11. september 1814 om kongens stilling.

Adlers opphold i Norge ble bare et kort intermesso, men til Christian Frederik ble han knyttet for resten av livet. Han fulgte ham da han høsten 1814 forlot Norge, og var også i hans tjeneste fra 1815 da han var guvernør på Fyn, og var med ham på den store utenlandsreisen 1819–22. Han fungerte også som et kontaktledd mellom prinsen og hans norske venner. Da Christian Frederik besteg Danmarks trone som Christian 8 i 1839, ble Adler kongens geheimekabinettssekretær, og fra 1840 statssekretær for nådesaker. 1839–49 var han medlem av direksjonen for Det kgl. Teater. Han ble etter hvert hedret med forskjellige titler og ordener til han etter Christian 8s død 1848 trakk seg tilbake.

Adler døde på en badereise i Hof i Bayern, og ble begravet der.

  • Udkast til en Constitution for Kongeriget Norge, i Journal for Lovgivning, Rigsforfatning og Politie, 1814
  • Dagbogsoptegnelser 1814, i DHT, rk. 3, bd. 6, 1867–69, s. 285–298
  • Udkast af J. G. Adler til en Fremstilling af Begivenhederne i Norge i 1814, i Kong Christian VIIIs Dagbøger og Optegnelser, utg. ved A. Linvald, København 1943

    Etterlatte papirer

  • Adlers privatarkiv finnes i Rigsarkivet, København (privatarkiv nr. 5008)
  • A. Faye: Norge i 1814, 1863
  • H. Wergeland: Norges konstitutions historie, utg. av J. E. Sars, 1914
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • A. Bergsgård: Året 1814, 2 bd., 1943–45
  • E. Østvedt: Christian Magnus Falsen. Linjen i hans politikk 1945
  • J. S. Worm-Müller: Opposisjonsinnlegg ved Einar Østvedts doktordisputas, i HT, bd. 36, 1946–48, s. 458–485

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av C. W. Eckersberg, 1832; Frederiksborg Slot, Danmark