Faktaboks

Johan Grøttumsbråten
Født
24. februar 1899, Sørkedalen i Aker (nå Oslo)
Død
21. januar 1983, Oslo
Virke
Skiløper
Familie
Foreldre: Gårdbruker Peder Grøttumsbråten (1862–1948) og Julie Iversen (1873–1934). Gift 6.12.1930 med Maggi Hansen (1903–89).
Johan Grøttumsbråten

VM 1931

Johan Grøttumsbråten
Av /NTB Scanpix ※.

Johan Grøttumsbråten var Norges fremste skiløper i siste halvdel av 1920- og begynnelsen av 1930-årene, med i alt seks individuelle gullmedaljer i VM og OL.

Grøttumsbråten vokste opp i Sørkedalen, en bygd som i tidligere tider kunne vise til fremragende skiløpere på nesten hver eneste gård. Familien Grøttumsbråten var ikke noe unntak; Johans far Peder vant kongepokalen i Husebyrennet 1889. Johan selv skulle i høy grad følge i farens fotspor og endte til slutt som vår tredje “skikonge”, etter Lauritz Bergendahl og Thorleif Haug.

Etter endt skolegang begynte Johan Grøttumsbråten som skogsarbeider hjemme i Sørkedalen, og han representerte også hjembygdas idrettslag i den første tiden som konkurranseløper. Fra og med sesongen 1920 konkurrerte han for Bondeungdomslaget (BUL), en overgang som sørkedølene aldri kunne tilgi ham. I hele sitt yrkesaktive liv var han for øvrig selger i en av hovedstadens større konfeksjonsforretninger.

Grøttumsbråten innledet sin karriere i Holmenkollen med en 14. plass i juniorklassens hopprenn 1917. Tre år senere kom det store gjennombruddet i det samme rennet. Da ble han nummer to både i kampen om kongepokalen og i 50 km-rennet, i begge tilfeller slått av den fem år eldre Thorleif Haug. Samme år fikk han også sin første internasjonale seier under et renn i Södertälje i Sverige.

Selv om man i ettertid vil huske Johan Grøttumsbråten først og fremst som kombinertløper med styrke i det korte langrennet, er det grunn til å nevne at han i gjennombruddsårene leverte en rekke fine femmilsløp, som endte med annen, tredje og fjerde plass i Holmenkollen – og ikke minst med bronsemedalje under det olympiske oppgjøret i Chamonix 1924. Ved samme anledning tok han også sølv på 18 km og bronse i kombinert. Senere skulle Grøttumsbråten prege ytterligere to olympiske leker. I St. Moritz 1928 vant han først gull på 18 km, nøyaktig to minutter foran nærmeste konkurrent, og han fulgte opp med en like soleklar seier i kombinert. Under lekene i Lake Placid 1932 måtte han ta til takke med sjette plass i langrennet (under usedvanlig vanskelige føreforhold), men gullet i kombinert kom like suverent som i St. Moritz. Dermed var han altså innehaver av seks olympiske medaljer, hvorav tre i gull.

Også i verdensmesterskapene satte Johan Grøttumsbråten spor etter seg. 1926 vant han det kombinerte rennet, som gikk under ekstremt sterk kulde i Lahti. Han forfrøs begge ørene og kunne ikke delta i de øvrige langrennene, men i tillegg til kombinertgullet fikk han også revansje på Thorleif Haug, som her satte punktum for sin internasjonale karriere. Ganske oppsiktsvekkende er det at Grøttumsbråten ble nummer fire i det spesielle hopprennet. Han deltok merkelig nok ikke i mesterskapet i Oslo 1930, men året etter – i Oberhof – ble det nytt gull på 18 km og ny suveren seier i kombinert. Også denne gang deltok han i det spesielle hopprennet og ble nr. 13.

I tillegg til alle internasjonale mesterskapstriumfer kommer Grøttumsbråtens enestående innsats i Holmenkollrennene. Foruten de nevnte femmilsplasseringer vant han i dette største hjemlige rennet kongepokalen i kombinert fem ganger, i tillegg til tre annen- og tre tredjeplasser. Fem ganger var han bestemann i det kombinerte langrennet. Norgesmesterskapene tok Grøttumsbråten litt lettere på, men han vant kongepokalen 1926 og kunne også vise til en del andre fine premier i vårt “hovedlandsrenn”. I vanlige landsrenn fikk han fire kongepokaler – Kongsvinger 1922, Kristiansund og Hamar 1925 og Tromsø 1927. Pokalen i Hamar ble ikke utdelt, da man etter datidens reglement ikke kunne få to pokaler i landsrenn samme år.

Johan Grøttumsbråten fikk Holmenkollmedaljen 1924, og han var æresmedlem (“heiderslagsmann”) i BUL, som ved sitt 100-årsjubileum 1999 reiste en statue av ham ved Sportsrestauranten på Frognerseteren i Oslo. Samme år utkom folkloristen Olav Bøs bok om Grøttumsbråten, hvor han også behandlet skikongens innsats som motstandsmann under krigen, med bl.a. en omfattende kurervirksomhet.

Kilder og litteratur

  • Per Jorsetts arkiv
  • O. Bø: Johan Grøttumsbråten – skikonge og motstandsmann, 1999

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Statue (bronse, helfigur) av Nils Aas, 1999; Frognerseteren, Oslo