Biskop og polyhistor. Foreldre: Stadsfysikus Erasmus Gunnerus (Rasmus Gunner) (død 1732) og Anna Gerhard. Ugift.

Johan Ernst Gunnerus var biskop i Trondhjems stift i 15 år, men satte først og fremst spor etter seg som naturforsker og som initiativtakeren til og drivkraften bak Norges første vitenskapelige akademi, Det Trondhiemske Selskab, fra 1767 Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Gunnerus vokste opp i Christiania, hvor faren var stadskirurg og senere stadsfysikus. Han døde da Johan Ernst var bare 14 år gammel, og etterlot seg en stor familie. Gutten røpet tidlig helt usedvanlig begavelse, og ved meseners hjelp gjennomførte han latinskolen. 1737 ble han dimittert til universitetet; hans latinske stil til eksamen vakte slik oppsikt at den “for sin Merkverdigheds Skyld” ble lagt i universitetets arkiv.

Gunnerus hadde imidlertid ikke råd til å bli i København, og reiste hjem til Norge; først 1740 kunne han vende tilbake for å fortsette sine studier. Før han hadde fullført teologisk eksamen, oppnådde han 1742 et treårig kongelig utenlandsstipend, visstnok med pålegg om å oppsøke pietismens høyborg, universitetet i Halle. Men Gunnerus ble mer fanget inn av rasjonalismens fremste talsmann i Tyskland, Christian Wolff, som da holdt til i Halle. Gunnerus mottok varige impulser fra Wolffs forelesninger over naturrett og fysikk, men fulgte også forelesninger over ulike teologiske disipliner, matematikk, rettshistorie og historie.

Etter to år i Halle drog Gunnerus videre til universitetet i Jena, hvor han kom til å oppholde seg i 10 år. Hans yndlingsforeleser her ble Joachim Darjes, som ved siden av Wolff kom til å prege hans filosofiske helhetssyn. Fra nå av oppfattet han filosofien som sitt fagområde og håpet å gjøre sin karriere innen dette faget. 1745 tok han magistergraden, og etter en disputasprøve fikk han universitetets fullmakt til å holde offentlige forelesninger i filosofi og matematikk, etter hvert også teologi.

Det som fremfor alt kom til å prege Gunnerus' Jena-år var en omfattende skribentvirksomhet. Et rettshistorisk arbeid i flere bind om natur- og folkerett ble hovedverket, men han fikk også utgitt en lærebok i dogmatikk. Der hevdet han at det skolastiske verdensbilde ikke lenger kan anerkjennes som ukrenkelig, og at kirken må lære seg til å leve med og godkjenne de nye landevinninger innen profan vitenskap; men det betyr ikke at man skal gi avkall på åpenbaringen, slik den kommer til uttrykk i bibel og bekjennelse.

1754 ble Gunnerus kalt hjem med tilbud om embetet som sogneprest i Herlufsholm. Han hadde imidlertid aldri tatt den vanlige teologiske eksamen og måtte ha dispensasjon for å kunne prestevies. Da embetet som prost ved Kommunitetet (universitetets stiftelse for fattige studenter) ble ledig, fikk han isteden overta det og kunne dermed bli i universitetsmiljøet. Som ekstraordinær professor fikk han dessuten overta de forelesninger som Sjællands biskop var forpliktet til å holde. I de følgende årene fikk han anledning til å demonstrere sine overveldende kunnskaper. Han foreleste i teologi, logikk, metafysikk og natur- og folkerett, opp til fire forelesninger om dagen. Den moderne europeer ble så populær blant studentene at det skapte irritasjon blant de andre professorene.

Gunnerus hadde ingen planer om å forlate sin akademiske løpebane da han 1758, under en audiens hos Frederik 5, “ganske uformodentlig” ble lykkønsket av kongen som biskop i Trondhjems stift. Biskop Nannestad var blitt forflyttet til Christiania, og bispestolen var dermed blitt ledig. Den formelle utnevnelse fulgte 31. juli, og Gunnerus tiltrådte embetet senhøstes samme år.

Det må ha gledet den nye biskop å oppdage at Trondheim ikke var så provinsiell som han kunne ha fryktet. Her dyrket man både vitenskapelige og litterære interesser. Latinskolens rektor Gerhard Schøning og historikeren, etatsråd Peder Frederik Suhm dannet kjernen i miljøet, men her fantes også andre lærde menn, som sameforskeren professor Knud Leem og stadsfysikus Robert Stephan Henrici (1715–81; se NBL1, bd. 6), som var doktor i medisin og ivrig naturforsker. Diktekunsten hadde sin representant i borgermester Niels Krog Bredal. Men miljøet savnet en organisator som kunne forene til gjensidig inspirasjon. Med Gunnerus kom talentet med både evne og vilje til å forene og begeistre.

Før året 1758 var omme, hadde Gunnerus rukket å utarbeide og få trykt sitt kjente 40 siders hyrdebrev til stiftets prester. Det innledes med en formaning til prestene om troskap i sin gjerning: Det liv vi fører, skal vitne om at Den hellige ånd bor i oss. Viktig er det også at de behersker teologien, helst også filosofien. Studiene må ikke legges til side.

Så følger det originale ved hyrdebrevet. Gunnerus gir en oversikt over den litterære produksjon som geistlige i stiftet har frembrakt. Selv om mye av det er prekensamlinger, likprekener og famlende poetiske forsøk, utgjør det til sammen en imponerende liste. Denne ærefulle fortid bør være et incitament for stiftets nåværende presteskap til å utfolde lærd og poetisk forfatterskap, sier Gunnerus. Først når en setter sine tanker på papiret, kan en trenge dypere inn i en materie. Allerede her antyder han sin intensjon om å samle kreftene.

Hyrdebrevet avsluttes i opplysningstidens ånd med en oppfordring til presteskapet om også å være forbilde i sine menigheter på det timelige område. Ved eget eksempel bør de vise bonden hvordan han bedre kan utnytte sin jord og andre eiendeler. 1759 ble hyrdebrevet utgitt på tysk. Både ramme og ambisjoner er nå utvidet, og de lokale grenser sprenges. Lærde kretser ute skulle gjøres kjent med at Gunnerus ikke hadde havnet i en barbarisk avkrok.

Det er i den tyske utgaven av hyrdebrevet at Gunnerus lanserer sine planer om å opprette et lærd selskap. Når det kunne realiseres allerede 1760 under navnet Det Trondhiemske Selskab, ville det vært utenkelig uten støtte fra Schøning og Suhm. Selskapet presenterte et ærgjerrig program for publisering av vitenskapelige avhandlinger. Bidragene som strømmet inn, viste at åndsliv kan ha vokstervilkår selv under karrige ytre forhold. Og selskapet fortsatte å bestå også etter at Suhm og Schøning forlot byen 1765.

Selskapet ble organisert med bibliotek og “Naturaliekabinet”. 16. juli 1767 fikk det sine statutter konfirmert av kongen, og kunne fra nå av smykke seg med navnet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Allerede ved det første møte som offentlig akademi, i januar 1768, hadde selskapet 36 medlemmer, omkring halvparten av dem geistlige. I festtalen pekte Gunnerus på at landet hadde gode hoder nok, men intet offentlig bibliotek, intet universitet. Talen røper også at biskopen selv hadde gjennomgått en utviklingsprosess: Den utpregede filosof og akademiker hadde blitt empirisk naturforsker; han hadde forlatt sitt studiekammer og funnet Gud i naturen.

Under reisen fra København til det nye embetet i Trondheim hadde fedrelandets mangfoldighet gjort sterkt inntrykk på Gunnerus, og vel ankommet der hadde kontakten med dr. Henrici stimulert hans iakttakelsesevne. Den danske botanikeren G. C. Oeder hadde 1758–59 sitt standkvarter i Trondheim under arbeidet med Flora Danica, og han ble en viktig læremester og inspirator for Gunnerus.

Det store gjennombruddet kom imidlertid med biskopens visitasreise til Nord-Norge sommeren 1759. I egen båt med 8 par årer, seil og “veng” (kahytt) og et fast følge på fem – to matroser, to tjenere og biskopens søster – nådde han helt frem til Varanger; lokale roere avløste hverandre ved hvert skysskifte. I løpet av 4 1/2 måned visiterte han 35 menigheter.

Under denne reisen fikk Gunnerus god kontakt med samene. Mange av dem klaget over at prestene ikke behersket deres språk, men slike klager avviste biskopen. Han oppfordret dem til å lære seg norsk og tilpasse seg sine menigheter. Biskopen støttet lojalt Semininarium lapponicum i Trondheim, men han var nok mer opptatt av professor Leems samiske språkforskning enn av opplæringen av samisktalende misjonærer. Han gjorde Finnemisjonen en stor tjeneste da han fikk fjernet den korrupte titulærbiskop N. C. Friis i Bodø fra stillingen som misjonskasserer og tilsynsmann for alle misjonens kirker nordpå. Friis tok sin hevn ved å sende klagebrev til kongen over Gunnerus' biskoppelige virke. Han reiser “med dobbelt Suite”, heter det, og spør mer etter “Urter, udstoppede Fugle, Fiske, Steen-Arter og Mineraljer” enn etter kirkelige forhold. Skriftet er spekket med ondskapsfulle påstander, men rammet nok Gunnerus på visse ømme punkter.

At Gunnerus' visitasprogram ble influert av hans nye lidenskap for naturhistorie, kan neppe bortforklares. Og Nord-Norge ble for ham i særlig grad “spenningens land”, og den eneste delen av stiftet som ble visitert fire ganger. Dersom vi går ut fra at alle visitaser ble referert i visitasprokollen, besøkte han ikke de sørlige delene av stiftet mer enn to ganger, Innherred bare én gang. Visitasene bærer preg av at han selv aldri hadde vært prest, og vi vet svært lite om hvordan han la sine prekener an.

Om hans nyvakte interesse for naturstudier vet vi derimot det meste. De er nedfelt i en lang rekke avhandlinger, som ble publisert i Videnskabsselskabets skrifter. Av hans 34 avhandlinger der er de fleste om zoologi og botanikk. Hovedverket ble Flora Norvegica i to bind, hvorav det siste utkom etter biskopens død. Verket inneholder beskrivelser av i alt 1118 ulike arter. Gunnerus oppfordret prestene til å sende ham materiale til hans studier, og sjeldne fugler, planter, fisker og mineraler strømmet inn fra alle kanter i stiftet.

Hans liv og virke i stiftsstaden kom også til å ta farge av hans nye interesser. Forgjengeren Nannestads bygård, som han hadde overtatt, gav ham ikke albuerom. Gunnerus levde ugift, men hadde sin søster, Stine Brohier, og hennes to døtre med til Trondheim. 1759 gikk han i gang med å bygge opp gården Berg i Strinda, som lå til embetet; året etter flyttet han dit, og 1763 søkte han om å få kjøpe Berg. Hensikten med å dyrke opp gården hadde vært “Landmænds Opmuntring”, skrev han i søknaden, og han hadde begynt å anlegge en botanisk hage “til almindelig Nytte”. Det ble registrert 130 ulike planter i hagen, bl.a. eksotiske planter som mais og tobakk. Men Gunnerus fikk ikke kjøpe gården, og det dempet hans interesse for videre odlingsarbeid, og dessuten var avstanden fra byen, “en halv Fjerdings Vej”, besværlig. 1766 kjøpte han derfor et stort gårdskompleks i byen, på tomten der Britannia hotell nå ligger.

Under en visitas i Orkdal og Gauldal sommeren 1771 møtte biskopen på Støren postekspressen sørfra. Den brakte brev fra Struensee, Christian 7s mektige minister, der Gunnerus ble befalt å møte hos kongen snarest mulig. Hva saken gjaldt, skulle han få vite når han innfant seg i København. Gunnerus avbrøt visitasen og begav seg sørover. I Helsingør ventet ny ordre om å oppsøke Struensee på Hirschholm slott. Her fikk han vite at kongen hadde utsett ham til å “gjøre Forslag til Academiets forandrede Forfatning”. En reform av de arkaiske forhold ved universitetet i København var et av de mange liberaliseringsinitiativ som Struensee tok i de 16 måneder han satt ved makten. Universitetets konsistorium hadde levert et reformforslag, men det var blitt forkastet. Struensee var kjent med den posisjon Gunnerus hadde i lærde kretser, og hans fagområder ble oppfattet som “moderne” av ministeren.

Allerede i desember 1771 kunne Gunnerus presentere sin reformplan. Hovedtrekk ved reformen var at teologenes dominans skulle svekkes. Det skulle opprettes fakulteter for matematikk og fysikk. Universitetet skulle ha fastere styring ved en visekansler, rangordningen mellom fakultetene skulle falle bort, og forelesningene skulle foregå på dansk. Samtidig overrakte Gunnerus et forslag til opprettelse av et eget norsk universitet. I et følgebrev rettet han en inntrengende bønn til Struensee om å ta seg av denne saken. Han skisserte også en plan for finansiering av et universitet med 11 professorer og et par adjunkter. En teolog burde være institusjonens visekansler, en stilling han selv kunne tenke seg å overta. Planen om et norsk universitet ble til i en optimismens rus, forteller Gunnerus' sekretær, J. H. Tauber.

Den nasjonale rus fikk imidlertid en brå ende. I januar 1772 ble Struensee og hans nærmeste medarbeidere arrestert og avsatt fra sine stillinger. Hva det betydde, var Gunnerus smertelig klar over. I et brev til Carl von Linné konstaterte han resignert: “Norsk Universitet faar vi neppe, ihvormeget jeg end haver arbeidet derpaa.” Han fryktet dessuten å ha blitt kompromittert som Struensees medløper.

Den frykten var ubegrunnet. Før hjemreisen fikk Gunnerus audiens hos kongen og arveprins Frederik. Han ble stilt i utsikt å overta Christiania bispestol når den ble ledig. Men det som virkelig gledet ham, var at arveprinsen erklærte seg villig til å stille som preses for Videnskabsselskabet og lovte et årlig tilskudd. Han hadde i alle fall reddet sitt selskap. Men skuffelsen gikk sterkt inn på ham; til Suhm skrev han at han aldri ønsket å se København igjen.

Sommeren 1773 opplevde Gunnerus den oppmuntring at hans gamle venn Gerhard Schøning kom til Trondheim for å drive antikvariske studier. Schøning besluttet å slå følge med biskopen på den visitasen han den høsten hadde tillyst i Møre og Romsdal. Gunnerus følte seg utilpass før avreisen, og da de kom til Kvernes, måtte han gå til sengs. Men etter fire dager ville han videre til Kristiansund. Der tok feberen seg opp, og hans reisefølge skjønte at det kunne være fare på ferde. Natten til 25. august døde Gunnerus, 55 år gammel. Hans kiste ble ført til Trondheim og 18. oktober satt ned i gravkjelleren under Domkirkens vestskip; derfra ble den, sammen med 73 andre kister, flyttet til en fellesgrav på Domkirkegården 1868.

At den vitale biskop Gunnerus var død, kom som et sjokk på alle. Han hadde kastet glans over stiftet og gjort Trondheim til landets kulturelle sentrum. Linné, nestoren blant Nordens naturforskere, karakteriserte ham slik i et brev: “Det er ikke og har aldri vært i denne verden en biskop som Dem. De alene anerkjenner begge Guds bøker: den åpenbarte og naturen. De pålegger Deres underordnede teologer også å lese i naturens bok … Gid vi hadde Dem som erkebiskop i Uppsala!” (oversatt fra latin). Han hadde også oppnådd anerkjennelse mens han ennå var i live. 1760 hadde universitetet i København kreert ham til doktor, og vitenskapelige selskaper i Uppsala, Stockholm, København, Augsburg, Jena, Franfurt an der Oder og Paris hadde beæret ham med medlemskap.

Norsk patriotisme var en sterk drivkraft i Johan Ernst Gunnerus' virke. “Han besad en brændende Iver for Norges Ære,” som Suhm uttrykte det. “Hvad andre forgjæves tenkte paa, iverksatte han,” heter det i Schønings minnetale over ham i Videnskabsselskabet, og Johan Nordahl Bruns sørgedikt over ham slutter slik:

Ei Trondhjems Stift sit Tab alene klage bør;

Ei lærde Selskab blot sin Vice-Præses taber:

Men for det hele Land, for alle Videnskaber.

Ja, meer, en saadan Mand til Tab for Verden døer.

Vort Nordens Lys er slukt; Jeg vil ei synge meer.

  • Bibliografi i Ehrencron-Müller, bd. 3, 1926, s. 316–321

    Et utvalg

  • Tractatus philosophicus de libertate, Jena 1747
  • Volständige Erklärung des Natur- und Völkerrechts nach denen beliebten Grundsätzen des Herrn Hofrath Darjes, 8 deler, Frankfurt/Leipzig 1748–52
  • Institutiones theologiæ dogmaticæ methodo uti dicitur systematica conscriptæ, Jena 1755
  • Drey heilige und sechs besondere Trauerreden, København/Leipzig 1757
  • Opvækkelig Hyrde-Brev til det Velærverdige, Høj- og Vellærde Præsteskab i Tronhjems Stift, Trondheim 1758 (ty., utvidet utg. Erwecklicher Hirten-Brief, Trondheim 1759)
  • Betragtninger over Sielens Udødelighed, i DKNVS Skr., bd. 1, 1761, s. 11–70
  • Om nogle Lom-artede Fugle (Colymbis), ibid., s. 236–270
  • Flora Norvegica, observationibus præsertim oeconomicis panosque Norvegici locupletata, bd. 1, Trondheim 1766, bd. 2, København 1776
  • Om nogle norske Coraller, i DKNVS Skr., bd. 4, 1768, s. 38–73
  • Oeconomisk Afhandling om alle de Maader, hvorpaa Melken nyttes i Norge, ibid., bd. 5, 1774, s. 26–153
  • Vorschlag und Plan zur Errichtung einer Universität in Norwegen, 1771, trykt i Historisk-philosophiske Samlinger, bd. 2, del 1, 1812, s. 203–223

    Etterlatte papirer

  • En del arkivmateriale fra Gunnerus' tid som biskop i Trondheim (kopibøker, visitasberetninger m.m.) finnes i SA, Trondheim
  • G. Schøning: “Mindetale over Gunnerus”, 1774, trykt i H. J. Wille (utg.): Samling af Mindetaler, København 1805, s. 41–76
  • L. Daae: Trondhjems Stifts geistlige Historie fra Reformationen til 1814, Trondheim 1863
  • O. Dahl: “Biskop Gunnerus' Virksomhed, fornemmelig som Botaniker”, i DKNVS Skr. 1895–1900, 1902, 1906–08 og 1910
  • L. Selmer: Oplysningsmenn i Den norske kirke, Bergen 1923
  • O. Nordgård: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • R. Iversen: “Johan Ernst Gunnerus som humanist”, i DKNVS Forh. 1960, s. 57–62
  • R. Nordhagen: “Biskop Johan Ernst Gunnerus som naturforsker og hans forbindelse med Linné”, ibid., s. 63–93
  • E. Sivertsen: “Johan Ernst Gunnerus som zoolog”, ibid., s. 41– 56
  • H. Midbøe: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs historie, bd. 1, Trondheim 1960
  • L. Amundsen: Johan Ernst Gunnerus og Carl von Linné. Brevveksling 1761–1772, Trondheim 1976
  • S. Cedergreen Bech: biografi i DBL3, bd. 5, 1980
  • T. Lysaker: “Johan Ernst Gunnerus”, i d.s.: Reformasjon og enevelde 1537–1804 (bd. 2 av Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953), Trondheim 1987, s. 325–358

    Kunstneriske portretter

  • Kobberstikk (brystbilde) av J. C. Sysang, 1755; gjengitt i Institutiones theologiæ dogmaticæ (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Kobberstikk (3/4–figur) av Jonas Haas, 1756
  • Maleri (halvfigur) av Johan Friedrich Schweiger, ca. 1765; DKNVS, Trondheim
  • Maleri (halvfigur) av Anders Bergius (kopi etter Schweiger), 1776/77; Nidaros Domkirke, Trondheim
  • Portrettrelieff (bronse) av ukjent kunstner, 1873; på minnestøtte på Gunnerus' antatte gravsted, Domkirkegården, Trondheim