Embetsmann. Foreldre: Kaptein Jørgen (eg. Georg) Andreas Bull (1703–64) og Dorothea Catharina Wandal Randulf (1716–63). Gift 23.2.1781 med Charlotte Amalie Brix Bull (22.5.1763–29.10.1844), datter av sogneprest Jens Lemvig Bull (1727–99) og Anna Johanna Grøn (1731–96). Bror av Johan Randulf Bull (1749–1829).

Johan Lausen Bull bekledde det viktigste byembetet i Norge som magistratspresident i Christiania under en av de vanskeligste periodene for landet, og var i samtiden kjent for sin humane innstilling og praktiske patriotisme. Et par feiltrinn sendte ham ned i tidens juridiske malstrøm.

Bull tilhørte en gren av den trønderske slekten Bull. Etter foreldrenes død livnærte han seg som assistent hos fetteren Henrik Helkand Bull, som var sorenskriver i Lofoten og Vesterålen fra 1768 og i Moss fra 1773. Deretter drog han til København for å ta dansk-juridisk eksamen, som han avla 1776. En stund var han fullmektig i byen, bl.a. hos Christian Colbjørnsen. Høsten 1777 ble han adjungert sorenskriveren i Sunnmøre, Melchior Falch, som snart avstod embetet mot pensjon. 1779 ble Bull utnevnt til sorenskriver, og han bosatte seg i Djuviken på Sula. Her ønsket han å drive frem distriktets handel og sendte 1793 et forslag til kongen om å legge en fast losse- og lasteplass på Sunnmøre til Ålesund. I kjøpstedene Bergen, Molde og Kristiansund likte man dette dårlig, og også stiftamtmannen i Bergen var negativ. Men forslaget fikk støtte av sunnmørsfogden Andreas Nordløv, amtmannen i Romsdal Even Hammer og stiftamtmannen i Trondheim Thorkild Fjeldsted. Ved kgl.res. av 11. september 1793 ble Ålesund tildelt rettigheter som ladested og tollsted.

Bull flyttet til Kristiansand som magistratspresident 1798, og 1802 fikk han det prestisjefylte presidentembetet i Christiania. Gården Tøyen ble anskaffet som bosted. 1805 var han med i kommisjonen som planla å bygge en kanal mellom byen og Øyeren, 1808 deltok han i kommisjonen til Understøttelsesfondet for Saaredes og Faldnes Efterladte, og 1811 gikk han inn i direksjonen til Selskabet for Norges Vel.

Som leder for magistraten ble det Bulls oppgave å forsvare det Ankerske fideikommiss mot odelspretendentenes krav. Her fremholdt han at man ikke kunne basere fondsberegningene på de siste års gylne tider. Mang en trelasthandler hadde periodevis vært nær undergangen, og man burde derfor ta hensyn til både “de magre og de fede Aar”, mente han. Jacob S. Worm-Müller har rost Bull for hans “kloke og klarsynte uttalelser” som kanskje kunne ha reddet Bernt Ankers livsverk, og Bull klarte da også å forhindre den kapitalforringelse som fideikommissets administrasjon først hadde akseptert. Likevel medførte det endelige arveoppgjøret med Ankers nevøer og nieser og hans antatte forlovede Georgine Lovise Falbe betydelige belastninger. Bulls kamp for fideikommissets interesser utsatte nok forfallet, men stanset det ikke.

Ettertiden har også rost Bull for hans humane holdning til den fengslede Hans Nielsen Hauge. Han sørget for at fengselsforholdene ble lettet, bad ved flere anledninger Hauge hjem til seg på Tøyen og stilte kausjon da Hauge 1809 ble satt fri en tid for å hjelpe opp saltkokeriene ved Lillesand og Stavanger. Han var også til stede i Hauges bryllup 1815. Hva Bull mente om Hauges lære, vet man mindre om. Men han må ha sympatisert med haugianernes praktiske pretensjoner, og han stod også i en viss personlig gjeld til dem. Da han 1804 ville kvitte seg med teglverket sitt på Eeg ved Kristiansand, var det Hauge som tok initiativ til at det ble kjøpt av en trosfelle, Ole Eielsen, som siden omgjorde det til en vellykket bedrift.

Selv led Bull et stort tap da han ble avspist med inflatoriske kurantsedler for salget av Tøyen til universitetsformål 1812. Likevel var han en velstående mann og eide flere store gårder, og Storøen i Hole var hans faste hjem etter at han tok avskjed fra presidentembetet 1815.

Bull tilhørte den sindige embetsmannstype fra dansketiden, men ble nå offer for en indre norsk oppvask. Bakgrunnen for avskjeden var to taksasjonssaker der han skal ha prøvd å påvirke lagrettsavgjørelser. 28. mars 1814 ble han dømt i stiftsoverretten, og dommen ble i hovedsak opprettholdt av Høyesterett 15. juli 1817. Kort etter døde Bull på gjennomreise hos broren Johan Randulf Bull i Christiania. Et halvår før hadde han mistet sin eneste sønn i en ulykke på Tyrifjorden. Han hadde også klart å pådra seg en annen sak, der borgerskap var tildelt en person uten tilstrekkelig tid i handelen. Lapsusen skjedde mens han avviklet sin embetsgjerning, men byens borgere klaget på forholdet, en kommisjon ble nedsatt, og 17. september 1817 ble Bull, borgermester Osterhaus og rådmann Larsen idømt bøter. Da var Bull alt gått bort. En alminnelig oppfatning var at de siste års tunge problemer hadde fremskyndet hans død.

  • N. Nicolaysen: Norske Stiftelser, bd. 3, 1858
  • A. C. Bang: Hans Nielsen Hauge og hans Samtid, 1874
  • L. Daae: Det gamle Christiania, 1891
  • J. S. Worm-Müller: Christiania og krisen efter Napoleonskrigene, 1922
  • K. Bugge: Aalesunds historie, bd. 1, Ålesund 1923
  • S. H. Finne-Grønn: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • J. Bull: Den trønderske slekt Bull, 1938
  • S. Steen: Kristiansands historie 1641–1814, 1941
  • D. Breistein: Hans Nielsen Hauge, kjøbmand i Bergen, Bergen 1955

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (miniatyr, brystbilde) av ukjent kunstner, u.å.; gjengitt i C. Dunker: Gamle Dage, 1909/1985, s. 291
  • Akvarell (miniatyr, brystbilde) av Paul Ipsen, 1790; gjengitt i J. Bull: Den trønderske slekt Bull, 1938, s. 239