Forfatter. Foreldre: Handelsfullmektig Hans Bojer (1822–94) og Johanne Iversdatter Elgaaen (1848–84). Gift 1899 med Ellen Lange (1873–1934), datter av oberst Halvard Lange (1842–1905) og Thora Marie Lous. Svigerfar til Dyre Vaa (1903–80).

Johan Bojer var en av 1900-tallets mest produktive norske forfattere. Hans bredt anlagte, episke skildringer av “vanlige menneskers” dagligliv hører til hovedverkene i norsk romanlitteratur.

Bojer ble født på Orkedalsøren (nå Orkanger). Foreldrene var ikke gift, og Johan vokste opp på husmannsplassen Fætten i Rissa, der Randi og Elias Fætten ble som foreldre for ham. Som femtenåring flyttet han til gården Fallin som “pleiesønn”. Bojers far betalte bidrag for gutten, og ordnet det også slik at han fikk anledning til å gå på skole. Likevel kalte han seg Johan Hansen helt frem til farens død, da han etter avtale kunne bruke Bojer-navnet.

15 år gammel gikk han på amtsskolen i Selbu, der han hadde skolebestyrer Peter Dybdahl som lærer, og dennes undervisning i norsk litteratur ble av betydning for Bojers senere løpebane. De store politiske motsetninger som preget Norge i slutten av 1880-årene satte også varige inntrykk. 1890 reiste Bojer fra Rissa for å gå på underoffiserskole i Trondheim. Han ble sersjant, men valgte i årene som fulgte å livnære seg som selger og kontormann. Arbeidet som kontormann hos grosserer Tobias U. Borthen gav ham anledning til å lese mye, og han skrev også sine første stykker, i et medlemsblad for ungdomslaget Fremtidens Haab.

Av større betydning for hans senere forfatterskap ble det at han reiste i forretninger for firmaet til fiskeværet Halten og senere til Lofoten. Oppholdet i Henningsvær og turene ut til fiskebankene med folk fra Rissa og Stadsbygd satte varige inntrykk, og i en senere fase av livet brukte han dem til å skape de mest realistiske og livfulle skildringer av fiskerkår og fiskerliv vår litteratur kan oppvise.

Før Bojers egentlige debut som forfatter fikk han 1893 utgitt en samling skisser, Unge tanker, under forfatternavnet Johan K. Hanssen. Den egentlige debuten var likevel som skuespillforfatter med enakteren En Moder, som ble spilt av en gjennomreisende trupp i Trondheim høsten 1894 og utgitt som bok 1895. Samme år kom et annet skuespill, i fire akter, Gravholmen, helt tydelig inspirert av Ibsen og spesielt av Lille Eyolf, og romanen Helga, med undertittelen “Et billede fra Trøndelagen”. Forfatterens selvforståelse fremgår bl.a. av at boken var tilegnet Arne Garborg. Debutromanen, som Bojer senere valgte ikke å ta med i sine Samlede romaner, viser en sikker evne til å fremstille dramatiske hendelser og den sosiale bakgrunnen for dem. Språklig og stilistisk er Bojer ujevn i sine første bøker, noe som i og for seg kjennetegner det meste av forfatterskapet.

Bojer forlot Trondheim 1895 og drog via Kristiania og København til Paris. Der møtte han bl.a. Vilhelm Krag, Knut Hamsun, August Strindberg og Sigbjørn Obstfelder; den siste reiste han sammen med tilbake til Norge. Våren 1896 var han tilbake i Trøndelag. Med utgangspunkt i et politisk folkemøte han selv hadde opplevd noen år tidligere, skrev han nå romanen Et folketog, som kom ut samme høst. Boken er Bojers første betydelige roman, en bok som viser hvordan partipolitikken kan bli en kamp på liv og død, og litt etter litt føre til økonomisk ruin og moralsk forfall i ei hel bygd. Politisk engasjement og sosial indignasjon bærer denne boken frem til en uavvendelig katastrofe. Carl Nærup kalte den for “den betydeligste roman i nittiaarenes norske litteratur”, mens Arne Garborg sa at det var “fyrste gongen, at det i bokheimen vaar hev vorte halde domedag til gagns over politiken vaar”.

I årene som fulgte gav Bojer ut et par samlinger “eventyr”, Paa Kirkevei og Rørfløiterne. Samlingen Gamle Historier (1901) bygger på overlevert materiale fra Rissa. Han skrev også skuespillet Olaf den hellige og – som oppfølgere til Et folketog – to store romaner, Den evige krig og Moder Lea. Motsetningen mellom politikk og gagnlig arbeid er svært tydelig i disse bøkene, som på mange måter er sterkt tidsbundet, ikke minst i den klare tendens de uttrykker.

Bojer giftet seg 1899 med Ellen Lange, og de fikk etter hvert tre barn. Ekteparet bodde et par år i Roma, før de etter en tid i Steinkjer, der Bojer fullførte En Pilgrimsgang (1902), bosatte seg i Paris, hvor de ble boende til 1907, bare avbrutt av Bojers innkalling til militærtjeneste 1905. Fra denne perioden stammer de bøkene som en Bojer-forsker (Chesnais) har kalt “studier over psykologiske undtagelsestilfeller” – skuespillet Theodora, romanene En Pilgrimsgang og Troens Magt (dramatisert 1909 og oppført på Nationaltheatret året etter) og skuespillet Brutus. Troens Magt ble straks oversatt til fransk, og var innledningen til forfatterens eventyrlige popularitet i Frankrike.

Eventyrsamlingen Hvide Fugle (1904) ble også til i Paris, før Bojer-familien på grunn av unionsstriden måtte vende tilbake til Norge. Han hadde påbegynt romanen Vort Rige, men sykdom gjorde at den først ble sluttført 1908. Sykdom og sanatorieopphold førte til tre år uten bøker fra Bojers hånd, men da han vendte tilbake, var det med større overskudd og livsglede enn noen gang før.

I årene etter Paris-tiden bodde familien på forskjellige steder i Norge, og i en periode i 1912–13 i Berlin. Bojer var også en kort tur i Storbritannia. Da han 1914 ble tilbudt jobben som teaterkritiker i Aftenposten, kjøpte han seg tomt i Asker og bodde til leie der inntil han kunne flytte inn i eget hus 1916. Han beholdt likevel kontakten med hjembygda Rissa gjennom hele livet, og 1932 bekostet han byggingen av en ny kirke ved Reins kloster, som erstatning for den gamle kirken (hvor han selv var konfirmert) som var revet 1888.

Etter Vort Rige fulgte skuespillet Kjærlighetens øine (1909), som gjorde stor lykke i Danmark, Sverige, Finland og Tyskland, men som ikke ble antatt i Norge. 1911 kom romanen Liv, en av forfatterens svakeste bøker, som forkynner en ny livsglede, før han 1913 skrev skuespillet Marie Walewska (senere sterkt revidert) og romanen Fangen som sang, en bok om fantasiens rikdom og risiko, nærmest en utprøving av en Peer Gynt-karakter i nye sammenhenger.

1916 kom først skuespillet Sigurd Braa, og deretter den store idéromanen Den store hunger; begge må regnes som helt sentrale verker i forfatterskapet. I en blanding av oppvekstskildring med røtter i eget liv og begjæret etter å få høre “salmetonen” i tilværelsen, utforsker Bojer menneskets evighetslengsel i en undersøkelse av den evige streben som kanskje må innebære at Gud må skapes på nytt, av mennesket. Romanen kom i mange og store opplag, ble oversatt til mange språk, og med ett var Bojer også et stort forfatternavn i USA (som han besøkte første gang 1920).

De bøkene i forfatterskapet som har vist seg å holde best, kan karakteriseres som realistiske og bredt episke skildringer, gjerne med et kulturhistorisk tilsnitt. Det gjelder Dyrendal (1919), Den siste viking (1921), Vor egen stamme (1924) og Folk ved sjøen (1929). Den siste viking (som ble språklig modernisert av forfatteren i senere utgaver) er et hovedverk i norsk romandiktning på 1900-tallet; en bauta i ord over fiskerne som drog fra Trøndelagskysten til Lofotfisket og risikerte både helse og liv i åpen båt under alle slags værforhold. Menneskeskildringen er livsnær og robust, og hele beretningen holdes oppe av stor medfølelse og forståelse både av de som var på fiske og de som satt igjen hjemme. Vor egen stamme er den viktigste skildringen av norske utvandrere til Amerika, nest etter O. E. Rølvaags bøker om samme emne. – De viktigste bøkene i Bojers sene forfatterskap er erindringsbøkene Læregutt (1942) og Svenn (1946).

Johan Bojer tvilte aldri på seg selv eller på at det var forfatter han skulle være. De første utgivelsene bekreftet selvbildet, men norske teater- og litteraturkritikere gjorde det lenge vanskelig for ham å bevare den selvsikre troen. I flere tiår skulle han oppleve at teaterstykker gjorde lykke i Danmark og Tyskland, mens de enten ikke ble antatt eller ble sterkt kritisert og fort tatt av plakaten i Kristiania. Han nådde stor berømmelse i Frankrike og slo noe senere kraftig gjennom i USA, mens han i Norge først ble helt ut akseptert med “folkelivsskildringene” i 1920-årene. Den første studie av Bojers forfatterskap kom ut 1917 – i København!

Bojer var en uhyre produktiv forfatter som, med unntak av noen år med helseproblemer (nevrasteni), helt regelmessig kom med en ny bok hver høst. De aller fleste av hans romaner og skuespill kan gi inntrykk av å være “konstruerte”; dvs. bygd over en idé, en konflikt, et motsetningsforhold. Hans romaner er i overveiende grad “idéromaner”, og selv om både menneskeforståelse, miljøskildring og dramatisk handling preges av kunnskap og innsikt, kan det ofte synes som forfatteren er villig til å gå til for store og for mange ytterligheter for å drive ideene frem til sin ytterste konsekvens. De første arbeidene må sies å arbeide med mørke og negative sider i menneskesinn og samfunnsliv, men etter hvert utvikles ideer og tanker i en retning som gjør at Bojers bøker viser sterk tro på livets byggende krefter, på det godes seier, selv om hans romanpersoner må gjennom mye motgang og mange nederlag før de seirer over seg selv og omgivelsene. I de brede, episke skildringene av folk ved eller på havet, eller av utvandrerne til Amerika, er det nettopp menneskeskildringen og historiefortellingen uten et tyngende tankegods som dominerer, og det er først og sist disse bøkene som sikrer Bojer en varig plass i norsk litteraturs historie.

Johan Bojer var formann i Den norske Forfatterforening 1919 og 1934, men meldte seg ut av foreningen 1954 i protest mot skildringen av hans siste formannsperiode i Georg Brochmanns posthumt utgitte jubileumsbok. Bojer var en tid også formann i Den norske P.E.N.-klubben, medlem av styret for Det Nye Teater og av komiteen som utarbeidet rettskrivningsnormalen av 1938.

    Romaner

  • Helga. Et billede fra Trøndelagen, 1895
  • Et Folketog, 1896
  • Den evige krig. En samfundsroman, 1899
  • Moder Lea, 1900
  • En Pilgrimsgang, København 1902
  • Troens Magt, København 1903
  • Vort Rige, 1908
  • Liv, 1911
  • Fangen som sang, 1913
  • Den store hunger, 1916
  • Verdens angst, 1917
  • Dyrendal, 1919
  • Den siste viking, 1921
  • Vor egen stamme, 1924
  • Det nye tempel, 1927
  • Folk ved sjøen, 1929
  • Mens årene går, 1931
  • Huset og havet, 1933
  • Dagen og natten, 1935
  • Kongens karer, 1938
  • Skyld, 1948
  • Lov og liv, 1952

    Skuespill

  • En Moder, 1895
  • Gravholmen, København 1895
  • Olaf den hellige, 1897
  • Theodora, 1902
  • Brutus, København 1904
  • Kjærlighetens øine, 1909
  • Troens magt, 1909
  • Marie Walewska, 1913 (omarb. utg. 1931)
  • Sigurd Braa, 1916
  • Hustruen, 1941

    Annet

  • Unge tanker (under forfatternavnet Johan K. Hanssen), Trondheim 1893
  • Paa Kirkevei. Eventyr, 1897
  • Rørfløiterne. Nye eventyr, 1898
  • Gamle Historier, 1901
  • Hvide Fugle, 1904
  • Den franske fane. Skildringer, 1916
  • Stille veir. En tylvt historier, 1920
  • Læregutt. Erindringer, 1942
  • Svenn. Nye erindringer, 1946
  • Glimt og gleder. Minner og meninger fra et langt liv, 1960
  • C. Gad: Johan Bojer. En studie, København 1917
  • K. Elster d.y.: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • P. G. La Chesnais: Johan Bojer. Hans liv og verker, 1932 (fr. utg. Paris 1928)
  • HEH 1955
  • T. Ræder: Johan Bojer og heimbygda Rissa, 1972
  • N. J. Ringdal: Ordenes pris. Den norske Forfatterforening 1893–1993, 1993

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Tupsy Jebe Clement, 1900; Trøndelag Kunstmuseum, Trondheim
  • Maleri (3/4-figur) av Christian og Oda Krohg, 1925; p.e
  • Maleri (helfigur) av G. Gjerding, 1927; Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
  • Byste (gips) av Dyre Vaa, 1934; p.e
  • Radering (brystbilde) av Henrik Lund, u.å.: NG, Oslo