Stadsfysikus. Foreldre: Faren var prest Christopher Wilhelm Büchner i Erfurt, morens navn er ikke kjent. Ugift.

J. A. W. Büchner var stadsfysikus i Bergen i nesten 50 år i siste del av 1700-tallet. Her tok han bl.a. opp innpodning av kopper som forebyggende behandling, og han utvirket forbedringer i jordmorvesenet.

Büchner vokste opp i Erfurt, men ble som 14-åring sendt til Jena. Etter to års studier ved universitetet der drog han til Halle for å studere medisin, og bodde i 9 år hos sin onkel, professor og geheimemedisinalråd Andreas Elias von Büchner. 1758 tok han den medisinske doktorgrad på et arbeid om brekkmidlers anvendelse.

I oktober samme år reiste han til Bergen, etter at han hadde fått et tilbud fra byens stadsfysikus Johann Gottfried Erichsen om å vikariere for ham. Erichsen var opptatt med annen offentlig virksomhet, bl.a. som bestyrer for salpeterverkene i Danmark og Norge. Etter at Büchner hadde bestyrt embetet for ham i tre år, avstod endelig Erichsen stadsfysikatet for 1500 riksdaler, og Büchner overtok offisielt høsten 1771. Fra 1778 hadde han tittel av justisråd.

Som stadsfysikus var Büchner sterkt engasjert i tidens viktige samfunnsmedisinske spørsmål. Han publiserte bl.a. et skrift om det dårlige jordmorvesenet i Bergen, hvor jordmødrenes udyktighet hadde “dræbt flere Barselkoner end man skulde troe og forestille sig”. Skriftet inneholdt også forslag til en bedre ordning, og resulterte i at det ble ansatt en jordmor med eksamen fra København, med en lønn på 100 riksdaler.

Han skrev også om radesyke og om innpodning av kopper (koppeinokulasjon) som forebyggende tiltak. Metoden, som kom til Europa fra Østen, var meget omstridt, og Büchner var opprinnelig blant motstanderne. Da det brøt ut kopper i Bergen våren 1765, og stiftamtmannen hentet inn hjelp utenfra for å foreta koppeinokulasjon, nektet Büchner å være til stede for å lære metoden. Men da det på nytt brøt ut kopper 1771, begynte han selv å foreta innpodning, med stor suksess – “af 103 Inoculerede døde 2”. Koppeinokulasjon ble 1810 erstattet av kukoppevaksinasjon og ble fra da av forbudt på grunn av den store risiko den medførte.

Fordi Büchner var mye syk, ble Lars Monrad (1762–1836) utnevnt til “adjungeret og succederende” stadsfysikus så tidlig som 1787. I 1803 fikk Büchner tillatelse til å reise til utlandet på grunn av sykdom; han besøkte bl.a. Karlsbad for behandling. Han ble imidlertid boende i Tyskland og fikk innvilget avskjed med pensjon 1806. Han døde 85 år gammel i fødebyen Erfurt.

  • Specimen academicum de nimio apoplegmatisantium usu, utpote frequenti morborum catharrhalium causa, Halle 1754
  • De emeticorum in medicina castrensi salutari et noxio usu, dr.avh., Halle 1758
  • En kort Afhandling om Børne-Koppernes Indpodning, Bergen 1778
  • NL,bd. 1, 1996