Johan Hjort var en av de best kjente advokater i Norge i annen halvdel av 1900-tallet og prosederte mer enn 1000 saker for Høyesterett.
Hjort vokste opp på Bestum i daværende Aker som nest eldst i en søskenflokk på seks. Barndomshjemmet var et beskyttet, borgerlig miljø. Johan Hjort gikk på Ullern gymnas, der han på grunn av krigsutbruddet “fikk” examen artium våren 1940. Yrkesvalget var nærmest forutbestemt, og han tok 1. avdeling juridikum våren 1942.
Etter et opphold på Grini ble Hjorts far, Johan B. Hjort, internert i Tyskland vinteren 1942. Han hadde to tyske svogre som var høyt plassert så vel sosialt som politisk. Disse fikk utvirket at resten av familien ble sendt til Tyskland høsten 1942 og innkvartert på familiens slott Gross Kreutz vest for Berlin. I Tyskland begynte søsteren Wanda å søke opp norske konsentrasjonsleirfanger, en virksomhet som snart involverte også Johan Hjort, hans familie og flere andre nordmenn. I løpet av krigen drev de en umåtelig viktig oppsporing og registrering av norske fanger i Tyskland. Dette arbeidet ble grunnlaget for grev Bernadottes Røde Kors-aksjon med “de hvite bussene” våren 1945. Etter at Tyskland kapitulerte, ble Johan Hjort igjen i Hamburg, med status som britisk løytnant, i Norwegian Relief Corps. Korpset fortsatte oppgaven med å få alle nordmenn hjem til Norge, bl.a. gjennom en farefull ferd inn i Østsonen.
Johan Hjort kom hjem fra Tyskland sensommeren 1945, gjenopptok sine studier og ble cand.jur. 1946. Så fulgte et halvt år som sekretær i Justisdepartementet, i Fengselsstyret, halvannet år som dommerfullmektig i Telemark og en periode i Riksskattestyret før han trådte inn som advokatfullmektig i sin fars firma. De hadde mange landssviksaker, og Johan Hjort fikk raskt erfaring som strafferettsjurist. Han tok advokaturen 1957 og var fast forsvarer i Høyesterett 1968–92.
Hjort figurerte som forsvarer eller prosessfullmektig i en rekke celebre saker gjennom mer enn 30 år. Firmaet vokste sterkt i Johan Hjorts tid og var i 1990-årene ved hans uttreden som aktiv kompanjong et av de førende advokatfirmaer i Oslo, med variert portefølje og ikke bare pengesterke klienter.
Johan Hjort prosederte mer enn 1000 saker for Høyesterett, kanskje norsk rekord. De fleste var straffesaker, men det var også et solid innslag av variert sivilrett. Av saker som fikk særlig mye publisitet, kan for eksempel nevnes statens sak mot Børre Knudsen, som dreide seg om presteembetets innhold og forholdet mellom abortloven og grunnloven. Den såkalte “Politivoldsaken”, der Hjort representerte politiet i Bergen og tapte i injuriesaken anlagt av professor Bratholm, endte i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, der politifolkene fikk medhold i at deres utsagn lå innenfor ytringsfrihetens grenser. Av mer kuriøse saker kan nevnes “Burhønssaken”, der Hjort på vegne av Dyrebeskyttelsen forsøkte å få kjent burhønshold ulovlig.
Ved siden av hans virke som forsvarer er det kanskje særlig hans engasjement for ytringsfrihet under ansvar som preger offentlighetens bilde av Johan Hjort. Men hans liv som advokat var variert, og han hevdet med styrke behovet for at det ytes juridiske tjenester også til ubemidlede. Han uttalte seg flere ganger i kritiske ordelag offentlig om kommersialiseringen av advokatyrket.
Johan Hjort var engasjert i juristutdannelsen, bl.a. som sensor ved eksamen og som instruktør i jusstudenters prosedyrekonkurranser. Disse aktiviteter, sammen med hans mange artikler i fagtidsskrifter og dagspresse, gjorde ham synlig for generasjoner av jusstudenter.
Hjort var en lesehest med sterke historiske interesser. Et resultat av denne interessen er hans bidrag om norske konger siden 1814 i boken Norges konger.
Johan Hjort var medlem av hovedstyret i Den norske Advokatforening 1974–77 og formann 1979–81, dessuten styremedlem i Oslo krets 1964–73, formann fra 1971. Han var formann i utvalget for DNA-analyse i straffesaker 1992–93. Av øvrige verv kan nevnes at han var formann i Libertas 1965–69, styreformann i Fridtjof Nansen-stiftelsen på Polhøgda, medlem av Kontrollutvalget i Den norske Kreftforening og Disiplinærutvalget for Norges statsautoriserte revisorer, samt styreverv i flere norske industribedrifter. Han ble 1984 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats i norsk rettsliv.