Faktaboks

Johan Halvorsen
Johan August Halvorsen
Født
15. mars 1864, Drammen, Buskerud
Død
4. desember 1935, Oslo
Virke
Komponist
Familie
Foreldre: Politibetjent Bernt Halvor Halvorsen (1816–68) og Johanne (“Hanna”) Hansdatter (1821–80). Gift 28.6.1894 i Bergen med Anna (“Annie”) Grieg (19.4.1873–22.9.1957), datter av cellist, bankbokholder og konsul John Grieg (1840–1901; bror av Edvard Grieg, 1843–1907) og Fanny Emma Caroline Marie Ehrhardt (1845–1931). Far til Stein Grieg Halvorsen (1909–).
Johan Halvorsen
Johan Halvorsen
Av /※.

Gjennom sitt allsidige virke kom Johan Halvorsen til å sette et sterkt preg på norsk musikkliv gjennom nesten 50 år. Han debuterte som fiolinsolist i Drammen 1882 og stod siste gang på podiet som dirigent i Nationaltheatret 1931, der han virket som kapellmester 1899–1929. Blant hans rundt 170 komposisjoner inntar teatermusikken derfor en stor plass, men han skrev musikk innen de fleste sjangere, deriblant tre symfonier.

Johan Halvorsen vokste opp i Drammen og fikk opplæring på fiolin, fløyte, kornett og andre messinginstrumenter av den tyskfødte musikeren Christian Jehnigen, som fra 1875 ledet både Borgervæpningens musikkorps og et strykeorkester i byen. 15 år gammel reiste Halvorsen til Kristiania, og etter å ha prøvespilt for Paolo Sperati ble han elev i brigademusikken i ett år. Samtidig fikk han arbeid som fiolinist ved Christiania Folketheater i Møllergata, som fremførte underholdningsstykker med mange sanginnslag, samt operetter og enkelte operaer. Her ble Halvorsen i fire år, avbrutt av turneer med skuespillerselskapene til Drammen, mjøsbyene, Trondheim og Bergen.

Ved siden av spillejobbene tok Halvorsen fiolinundervisning hos Gudbrand Bøhn i Kristiania. Våren 1884 reiste han for å studere ved musikkonservatoriet i Stockholm, der han samtidig tjente til livets opphold som restaurant- og teatermusiker.

Høsten 1885 ble Halvorsen konsertmester i Musikselskabet Harmonien i Bergen, men allerede etter et halvt år reiste han til Leipzig, der han ved byens musikkonservatorium i to år fikk undervisning av den kjente russiske fiolinisten Adolf Brodsky. Han siktet seg hele tiden inn mot en karriere som fiolinvirtuos, og verken i Stockholm eller Leipzig møtte han opp til annet enn fiolin- og samspilltimene. I Leipzig ble han kjent med en rekke andre norske musikere, fremfor alle Christian Sinding og Edvard Grieg.

Sesongen 1888–89 var Halvorsen ansatt som fiolinist og fiolinlærer i Aberdeen, og i de tre påfølgende år underviste han i fiolin ved Helsingfors Musikinstitut. Den finske hovedstaden hadde et stimulerende musikkmiljø, og han deltok jevnlig i kammerkonserter. Han begynte også å komponere, blant annet to fiolinsuiter, flere sanger og en strykekvartett. Påsken 1892 tok han fiolintimer med Leopold Auer i St. Petersburg, og våren etter fullførte han sin fiolinistiske skolering hos César Thomson i Liège. Dessuten fikk han vinteren 1893 for første og eneste gang undervisning i komposisjon, men bare i form av noen få timer i kontrapunkt med Albert Becker i Berlin.

Frem til 1893 var Halvorsen mest kjent som fiolinist. Da han samme høst fikk tilbud om å bli kapellmester ved Den Nationale Scene og dirigent for Harmonien i Bergen, aksepterte han likevel tilbudet og markerte seg straks som en energisk orkesterleder. Suksessen ble ikke mindre da han i en av teaterets mellomakter kunne presentere sin nyeste komposisjon, Bojarernes Indtogsmarsch, som snart ble en verdenssuksess.

Gjennom seks års virke i Bergen – i teateret som leder for 16–18 musikere og mer eller mindre musikalske skuespillere, i Harmonien med et bare delvis profesjonelt og ofte mangelfullt besatt orkester – utviklet Halvorsen seg enormt som dirigent. Hans store forbilde Johan Svendsen karakteriserte ham som en “maestro” da han ledet Concertgebouw-orkesteret ved musikkfesten i Bergen 1898.

Året etter fikk også hovedstadens publikum stifte bekjentskap med Halvorsen, da han 18. mars fremførte egne komposisjoner som dirigent, fiolinist, bratsjist og pianist. Det nye Nationaltheatret var da i ferd med å ansette kapellmester, en svært attraktiv stilling, ettersom det samtidig skulle opprettes et orkester med hele 45 musikere. Halvorsen var ikke den mest opplagte kapellmesterkandidaten, i Kristiania var det få som kjente til ham. Konserten ble derfor holdt som et rent PR-fremstøt, og etter den synes det ikke å ha vært tvil: “Taktstokken ble i hans hånd en tryllestav,” skrev en av avisene, og komposisjonene tok både publikum og ansettelseskomiteen med storm.

Frem til 1919 dirigerte Halvorsen Norges største profesjonelle symfoniorkester i Nationaltheatret. Seks kvelder i uken ledet han mellomakts- og scenemusikk ved teaterforestillingene, i tillegg til en rekke symfonikonserter, folkekonserter, matineer og lignende, til sammen rundt 300 konserter i løpet av 20 år. Komponister som Beethoven, Berlioz, Liszt, Wagner, Tsjajkovskij, Grieg og Svendsen stod ofte på programmet, men Halvorsen lot også publikum få kjennskap til nyere musikk, både av norske komponister som Borgstrøm, Hurum og Monrad Johansen, og utenlandske som Sibelius, Debussy, Carl Nielsen og Max Reger. Som solister medvirket de fleste av tidens store norske musikere, og også kjente internasjonale virtuoser som Kathleen Parlow og Sergej Rachmaninov hadde gjesteopptredener under Halvorsens taktstokk.

Nationaltheatret satte ikke bare opp skuespill, men gav også operaforestillinger. Ledelsen fikk ofte kritikk for repertoarvalget, som med velkjente kassasuksesser som Carmen og Trubaduren og ikke minst operetten Den glade enke, ble styrt vel så mye av økonomiske som kunstneriske vurderinger. Men etter hvert fikk Halvorsen anledning til å sette opp større verker som Verdis Aida og Wagners Lohengrin, i tillegg til operaer av norske komponister som Aspestrand, Haarklou og Schjelderup. Resultatene ble bemerkelsesverdig bra, og internasjonale musikktidsskrifter gav Halvorsen sin mest uforbeholdne ros. Blant de mange norske operasangere som debuterte på scenen under Halvorsens ledelse, var Kaja Eide Norena og Kirsten Flagstad.

Gjennom 36 år som kapellmester i Bergen og Kristiania hadde Halvorsen ansvaret for musikk til nesten alle forestillinger, og han komponerte den ofte selv, enten det dreide seg om et kort trompetsignal eller stort anlagte kor- eller orkesternumre. Særlig produktiv var han i de første årene ved Nationaltheatret, med Bjørn Bjørnson som inspirerende teatersjef. De teaterstykkene Halvorsen i årenes løp komponerte musikk til, spenner over et vidt felt, og mye av musikken bærer preg av at den måtte tilpasses de stemninger som inntraff i det aktuelle stykket.

For en komponist av Halvorsens natur synes dette likevel ikke å ha vært noen hemsko. Fra tilblivelsen av musikken til det indiske dramaet Vasantasena (1896) har hans medarbeider Sigurd Lie fortalt at Halvorsen nettopp ved å se for seg et spennende eksotisk scenario fra en svunnen tid ble inspirert til å kaste seg over komposisjonsarbeidet. Til romantiske stemninger i stykker som Drachmanns Gurre (1900) og Shakespeares As you like it (1912) skrev han drømmende, mendelssohnsk musikk, mens han nærmet seg Wagners musikkdramatikk i musikken til Bjørnsons Kongen (1902). I Suite ancienne, første gang oppført til Holberg-komedien Barselstuen (1911), tilegnet han seg en imitert 1700-tallsstil. Til Evripides' antikke greske tragedie Medea (1918) forsøkte han med hell å la koret benytte kirketonearter, mens han til det kinesiske Den hvite ring (1927) la inn pentatone skalaer.

I Fossegrimen, der Halvorsen som den første i musikkhistorien benytter hardingfele som soloinstrument med orkester, er handlingen lagt til et norsk spillemannsmiljø, og her hadde Halvorsen spesielt gode forutsetninger for å skape musikk i den rette stemningen. Under sin bryllupsreise til Hardanger sommeren 1894 hadde han nemlig selv lært slåtter av lokale spillemenn, og kort etter fikk han sin egen hardingfele. Høsten 1901 fikk Halvorsen et nytt møte med hardingfeleslåtter, da han på oppdrag fra Grieg skrev ned 17 slåtter etter felespilleren Knut Dahle. Fossegrimen, med Sigurd Eldegards tekst, ble en enorm suksess for Nationaltheatret 1905, året for unionsoppløsningen med Sverige. En lykkelig Halvorsen kunne konstatere at både publikum og kritikere var fulle av beundring for hans musikk, og også i dag fremstår Fossegrimen som et av hans mest inspirerte verker.

1919 gikk de fleste av Nationaltheatrets musikere over til det nylig opprettede Filharmonisk Selskap, der Halvorsen ble en av tre dirigenter. En konstant konflikt med selskapets styre førte imidlertid til at han etter et knapt års virke sa opp sin stilling og konsentrerte innsatsen om å lede et sterkt redusert ensemble på 15 musikere ved Nationaltheatret. Selv om han syntes dette lå “noget – for ikke at sige meget – under hans kunstneriske nivå”, gav det ham mulighet til å fortsette sin komposisjonsvirksomhet for scenen. Således var det til forestillinger ved Nationaltheatret i begynnelsen av 1920-årene at han komponerte sin sjarmerende musikk for barn, bl.a. Norske Eventyrbilleder (1922) og Reisen til Julestjernen (1924). Med sine fremragende evner som instrumentator fikk han maksimalt ut av det lille teaterorkesteret.

Halvorsen følte seg hele livet som norsk nasjonalromantiker, som arvtaker etter Grieg og Svendsen. Under sin korte tid som dirigent i Filharmonien bekreftet han dette til fulle med å komponere sine to norske rapsodier for orkester – briljante, fargesprakende verker i Svendsens ånd. “Det vilde da være en gyselig løgn av en norsk, og i den norske romantik opdraget musiker at skrive à la Strauss eller Schönberg selv om han kunde,” skrev han i et brev til datteren Aase. I løpet av 1920-årene fullførte han tre symfonier som på mange måter oppsummerer det vide spekteret av ulike stilimpulser han hadde stått overfor både som dirigent og teaterkomponist. Dette gav ham store muligheter til musikalsk variasjon, og symfoniene inneholder en rekke anslående temaer, noe som ut fra “klassiske” idealer for symfonisk oppbygging og tematisk konsentrasjon kunne betegnes som en svakhet. Like fullt gir symfoniene vektige bidrag ikke bare til Halvorsens eget livsverk, men også til den nasjonalromantiske epoken som fortsatt blomstret i 1920-årenes norske musikkliv.

Johan Halvorsen mottok en rekke norske og utenlandske hedersbevisninger, bl.a. ble han ridder av Finlands Vita Ros' Orden, kommandør av Dannebrogordenen 1927 og kommandør av St. Olavs Orden 1928. Han er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Verker

Dramatisk musikk

  • Vasantasena, 1896
  • Gurre (tekst av H. Drachmann), 1900
  • Kongen (tekst av B. Bjørnson), 1902
  • Dronning Tamara (tekst av K. Hamsun), 1904
  • Fossegrimen (tekst av S. Eldegard), 1905
  • As you like it (tekst av W. Shakespeare), 1912
  • Medea (tekst av Evripides), 1918
  • Reisen til Julestjernen (tekst av S. Brandt), 1924
  • Spillet om den hvite ring (tekst av Klabund), 1927

Vokalmusikk med orkester

  • Til Bergen, Trondhjem og Salme på Olavsdagen, 1903
  • Østerdølsmarschen (også for sang og piano), 1906

Kormusikk

  • Varde og Thord Foleson (med orkester), 1895
  • Alrune (innledning til Dronning Tamara, med orkester), 1904
  • Kantate ved Kroningen i Trondhjems Domkirke 22. juni 1906 (med orkester), 1906
  • 5 sanger for mannskor (deriblant Dobbeltportæt), 1921
  • 5 sanger for mannskor a cappella, 1930

Sanger

  • 6 Sange (tekst av B. Bjørnson), 1889
  • 13 Skjærgårdviser (tekst av V. Krag), 1920

Orkestermusikk

  • Bojarernes Indtogsmarsch, 1893
  • Vasantasena-suite, 1896
  • Danse visionaire (Måneskinsmøyarne, også for fiolin og piano), 1898
  • Norsk Festouverture for orkester, 1899
  • Gurre-suite (Dramatisk suite nr. 2), 1900
  • Tordenskjold-suite (Dramatisk suite nr. 1), 1901
  • Kongen-suite (Dramatisk suite nr. 3), 1902
  • Dansescene fra 'Dronning Tamara', 1904
  • Fossegrimen-suite (Dramatisk suite nr. 4), 1905
  • Norway's greeting to Theodore Roosevelt, 1910
  • Bjørnstjerne Bjørnson in memoriam, 1910
  • Suite ancienne, 1911
  • 2 norske rapsodier, 1919–20
  • Bergensiana, 1921
  • Norske Eventyrbilleder (omarb. av musikken til Peik og stortroldet), 1922
  • Symfoni nr. 1 i c-moll, 1923
  • Symfoni nr. 2 i d-moll (Fatum), 1923–24
  • Ballettsuite fra 'Reisen til Julestjernen', 1924
  • Symfoni nr. 3 i C-dur, 1928

Musikk for fiolin og orkester

  • Norske Danser nr. 1 og 2 (også for fiolin og piano), 1896
  • Air norvégien (også for fiolin og piano), 1896
  • Veslemøys sang, 1896–98
  • Andante religioso (også for fiolin og piano), 1899
  • Fiolinkonsert i g-moll, 1907–09
  • Bryllupsmarsch (også for fiolin og piano), 1912
  • Norwegische Weise – Lied des alten Fischers (også for fiolin og piano) 1913
  • Norske Danser nr. 3–6, 1929–30

Kammermusikk

  • Suite für Violine und Piano, 1890
  • 6 Stimmungsbilder, 1890–91
  • Passacaglia (for fiolin og bratsj), 1893–94

Ikke-publisert materiale

  • J. Halvorsen: “Hvad jeg husker fra mit liv (til mine barn)”, manuskript, supplert med etterlatte papirer (avisutklipp, artikler og brev), redigert og renskrevet av sønnen Rolf Grieg Halvorsen 1936

Intervjuer

  • “Intervju med fru Johan Halvorsen”, ved Ø. Bergh, 27.11.1951, lydbånd 2522, i NRKs programsamling
  • “Fru Annie Grieg Halvorsen forteller om Edvard Grieg”, ved K. Lange, 18.6.1957, lydbånd 3113, i NRKs programsamling
  • “En malmfuru i den åndelige norske skog. Et 50 årsminne for Johan Halvorsens død” (inneholder bl.a. intervjuer med Stein Grieg Halvorsen og Lillebil Ibsen), ved J. Eriksen, 5.12.1985, lydbånd 81905–81906, i NRKs programsamling

Kilder og litteratur

  • C. Winter-Hjelm: biografi i NBL1,bd. 5, 1931
  • I. E. Kindem: Den norske operas historie, 1941
  • Ø. Anker (utg.): “Knut Dahle – Edv. Grieg – Johan Halvorsen. En brevveksling”, i Norsk musikkgranskning. Årbok 1943–1946, 1947, s. 71–90
  • M. Berckenhoff: “Operatiden på Nationaltheatret. Fjorten hundre lyriske aftener på tyve år”, i Aftenp. 6.8., 10.8. og 12.8.1953
  • J. Eriksen: Johan Halvorsen og hans symfonier nr. 1 og 2 – en analyse av verkene, h.oppg. UiO 1970
  • J. Eriksen: biografi i CML, bd. 3, 1979
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 1981
  • F. Benestad (red.): Edvard Grieg: Brev i utvalg 1862–1907, 2 bd., 1998
  • Ø. Dybsand: “Johan Halvorsen” i NMH, bd. 3, 1999, s. 359–373

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Radering (helfigur) av Severin V. H. Segelcke, 1905; NBO, Billedsamlingen
  • Maleri av Henrik Lund, 1914; Nationaltheatret, Oslo
  • Maleri (portrett) av Christian Krohg, ca. 1915; p.e
  • Portrettbyste (bronse) av Johan Fahlstrøm, 1924; Nationaltheatret
  • Statue (bronse, helfigur) av Stinius Fredriksen, 1958; Museumsparken, Drammen