Faktaboks

Johan Borgen
Johan Collett Müller Borgen
Født
28. april 1902, Kristiania
Død
15. oktober 1979, Hvaler, Østfold
Virke
Forfatter
Familie
H.r.advokat Poul Holst Borgen (1867–1941) og Andrea Elfrida Bommen (1868–1958). Gift 1) 1928 med Ruth Bergljot Engelstad (10.6.1903–?); ekteskapet oppløst; 2) 1934 med Annemarta Evjenth (17.2.1913–20.12.1988), datter av h.r.advokat Håkon Evjenth (1865–1934) og Anna Elise Johnsen (1876–?).

“Han klarte noe som ingen annen moderne norsk forfatter har vært forunt: Å forene rollen som avantgardistisk, “finlitterær” forfatter og folkekjær kåsør og skribent .... Han diktet både i moll og i dur, var epiker og prosalyriker, humorist og alvorsmann, en ironiker av rang og en stemningslyriker som få, dyptloddende psykolog i sin menneskeskildring, polemiker og satiriker i sitt samfunnsengasjement” (Øystein Rottem i Norges litteraturhistorie, 1995).

Johan Borgen var eslet til å bli jurist, i likhet med sin far og sine brødre, og etter examen artium 1920 tok han da også fatt på jusstudiene. Men andre ting fristet sterkere, og 1922 slo han seg ned i København; der tilbrakte han noen “mørke år”, som han selv kalte dem. Da han mange år etter skrev De mørke kilder, annet bind i trilogien om Lillelord, henla han deler av handlingen til København, bygd på “erfaringer hentet fra mitt delvis kriminelle liv”. Stort mer ville han nødig ut med. I Danmark levde han av å skrive noveller for danske og norske ukeblad. Her var det også han for alvor oppdaget den danske litteraturen; det skulle bli begynnelsen til en livslang kjærlighet.

1925 debuterte han med novellesamlingen Mot mørket. Kritikerne mente at forfatteren i sjenerende grad var påvirket av Hamsun, noe Borgen selv ikke var blind for: “Hamsuns diktning var en fullstendig forgiftning for meg,” sa han senere i et radiointervju, “slik at jeg måtte stanse å skrive skjønnlitterært i 10 år etter min første bok.”

1928 fikk Borgen jobb som journalist i Morgenbladet i Oslo, og ble etter hvert kjent under pseudonymet Mumle Gåsegg, et varemerke han tok med seg da han 1930 flyttet over til Dagbladet. Her kom han til en arbeidsplass som må ha virket befordrende på hans skrivende evne. Ett av resultatene var kåserisamlingen Betraktninger og anfektelser.

Møtet med Dagbladet betydde også møtet (1933) med den 20-årige nordlandsjenta Annemarta Evjenth, som da arbeidet i redaksjonen. Johan Borgen var gift, men hadde brutt med sin kone, Bergljot Engelstad. Høsten 1934 giftet han seg med Annemarta; de skulle etter hvert få tre barn sammen

Som journalist skulle han komme til å sette spor etter seg. For det store gross av lesere var han i første rekke Mumle Gåsegg, den vittige petitkåsøren som skulle bli et forbilde for mange skrivende folk. Også med sine småfrekke portrettintervjuer markerte han seg raskt i pressebildet. Men det skjedde hele tiden i et nært vekselbruk med hans øvrige forfatterskap, som til å begynne med var av vekslende kaliber og kvalitet, stundom med preg av farse, andre ganger – som i novellesamlingen Barnesinn – lyttende og følsomme barneskildringer.

Skarpere lut hadde Borgen å by på i sin dramatikerdebut, Kontorchef Lie (1936), hvor han med håndfaste midler søkte å avdekke hulhet og hykleri i et borgerlig samfunn han mente å kjenne fra egen oppvekst og ungdom.

Som anerkjennelse for sin skrivende innsats ble han 1937 belønnet med Conrad Mohrs stipendium. Dette avfødte et halvt års sjøreise, og komedien Høit var du elsket, skrevet om bord på lastebåten Abraham Lincoln og oppført på Den Nationale Scene.

1938 hadde Nationaltheatret premiere på Borgens skuespill Mens vi venter, der handlingen foregår på en jernbanestasjon, med personer som rystes sammen under venting på et tog som aldri kommer. Stykket vakte oppmerksomhet, ikke minst på grunn av dramaturgiske grep som brakte noe nytt inn i norsk scenekunst.

To år etter kom komedien Andersens, et familiedrama med innslag av godmodig satire, men med en klangbunn av noe skremmende aktuelt: Den tyske nazismen. Skuespillet hadde premiere i begynnelsen av mars 1940. Den 9. april, en drøy måned senere, var landet okkupert av tyske tropper.

Fra da av ble Mumle Gåsegg en elsket signatur for okkuperte nordmenn; epistlene hans hadde dobbeltbunn som ble forstått av de fleste, bortsett fra den tyske sensuren. Men i september 1941 slo sensuren likevel til: Johan Borgen og Dagbladets redaktør Gunnar Larsen ble arrestert og ført til Grini fangeleir. I erindringsboken Dager på Grini har Borgen skildret dagliglivet i leiren gjennom det halve året frem til mars 1942, da han slapp ut.

Den våren skrev han Anes eventyr, en praktbok med illustrasjoner av Reidar Aulie og med forfatterens yngste datter som modell. Men høsten 1943 fikk familien varsel om at den måtte komme seg til Sverige. Borgens var i søkelyset igjen på grunn av illegalt arbeid.

I Stockholm ble Johan Borgen knyttet til presseavdelingen ved den norske legasjon. Som ledd i arbeidet der skrev han 1944 Det nytter, en aktuell bok om Norge og krigen, under pseudonymet Helge Lind. I tillegg kom romanen Ingen sommer, der vi blir kjent med en gruppe patrioter i krigstidens Norge. Borgen skrev dessuten en minnebok over vennen Nordahl Grieg, som var blitt skutt ned under et bomberaid over Berlin.

I krigens siste fase kom “De hvite bussene” med norske fanger fra konsentrasjonsleirene i Tyskland. Johan Borgen fikk i oppdrag å observere fangenes tilstand og rapportere til norske myndigheter, erfaringer som etterlot sterke og skremmende inntrykk. – På sin fødselsdag 28. april 1945 fikk Borgen oppfordring fra den norske regjering i London om å tiltre som presseattaché ved den norske legasjon i København så snart Danmark var fritt. Det skjedde 5. mai. Da var attacheen allerede på plass, transportert dit illegalt med fiskekutter.

Skjønt Borgens ble ønsket varmt velkommen, ble diplomatlivet et kort mellomspill som tok slutt ved årets utløp. Slutt ble det også på ansettelsesforholdet i Dagbladet, trass i sterk pågang fra redaktør Skavlan. Borgen ville fortsette å skrive der, men aldri mer i fast stilling. I stedet ble han styreformann i Falken, et nytt, radikalt forlag som av mange ble betraktet som kommunistisk. I september 1947 ble han dessuten teater- og litteraturmedarbeider i kommunistavisen Friheten, og fikk fort merke at dette ikke var populært i omgangskretsen. Tidligere venner snudde ham ryggen, har han fortalt; noen unnlot å hilse. – Borgen understreket for øvrig at han aldri regnet seg som kommunist; mye av hans opptreden måtte tolkes som en reaksjon mot folks avvisende holdning til Sovjetunionen, “den av våre allierte som har ofret mest under krigen”.

I disse etterkrigsårene søkte han stadig nye utfordringer, blant annet vant han seg et navn som sceneinstruktør – i særlig grad ved Riksteatret, der han iscenesatte åtte skuespill. Samtidig skrev han dramatikk både for fjernsyn og for scenen. I tillegg var han fra 1954 og seks år fremover redaktør av Gyldendals litterære tidsskrift Vinduet, med åpent blikk for nye talenter og nye strømninger.

Tyngdepunktet i hans egen litterære produksjon i den første etterkrigstiden kom i stigende grad til å ligge i novellen. Han viste nok også sitt artistiske håndlag i munter-alvorlig prosa som Kjærlighetsstien og Jenny og påfuglen, men gjennombruddet kom 1948 med novellesamlingen Hvetebrødsdager, fulgt av Noveller om kjærlighet. En av disse novellene, “Elsk meg bort fra min bristende barndom”, gikk til topps i en internasjonal konkurranse.

Hans arbeidstempo ble nesten legendarisk: “Jeg snakker og skriver på samme måte”, sa han selv, “det er samme teknikk. Og jeg skriver like fort som jeg snakker. Det sitter i fingrene. Korrespondansen mellom fingrene, skrivemaskinen og altså hjernen er for min del noe imperativt. Slår jeg feil, skal jeg ikke fortsette. Hvis ikke fingrene ønsker det, skal jeg ikke skrive.”

1954 lå en ny novellesamling på bokhandlerdiskene; navnet var Natt og dag, med spennvidde fra det groteske til det melankolske.

I årene 1955–59 kom romantrilogien om “Lillelord”, som ble det avgjørende beviset på Borgens dimensjoner, også som romanforfatter. Her møter vi den veloppdragne, begavede og forslagne vestkantgutten som skulle utvikle en skremmende og nazistisk ideologi, for til slutt å ta sitt eget liv. Lillelord-trilogien fikk kritikerpris og vakte oppsikt langt ut over Norges grenser. I et radiointervju kommenterte Borgen den skapende prosessen bak dette hans hovedverk:

“Skape – hva vil det si? Hvem skaper hvem? På godt og ondt tror jeg man skaper hinannen. Hvis forfatteren hadde levd et nærmere tusen siders liv med sine skikkelser, sine mennesker, er det ikke sannsynlig at han selv er den samme etter prosessens avslutning.”

Et hovedtema hos Johan Borgen, som også kommer til syne i Lillelord, er menneskets påståtte “identitet”, noe han mente var et innlært begrep, påtvunget oss utenfra. Om dette handler romanen Jeg, med klare forgreninger til essayet Innbilningens verden (1960). – Jeg skildrer i egentligste forstand et spaltet sinn:

“En fugl flyver mørkt over skifergrå sjø. Jeg kommer ut av huset. Jeg ser meg fra der jeg står i skogkanten. Det første solspyd treffer verandadøren jeg kommer ut av. Selv står jeg i duggvåt skygge.

Dette har hendt meg før, at jeg er delt.

Det hender alltid når noe skal skje.”

1964 kom romanen Blåtind. Rammen om handlingen er et høyfjellshotell, i det fjerne ligger Blåtind, et lokkende mål for menneskene vi skal møte. Boken ble av mange ansett som en naturlig kandidat til Nordisk Råds litteraturpris. Men den fikk han verken da eller året etter. Prisen fikk han først 1967, for Nye noveller, med dristige formeksperimenter, ofte drevet ut i det tilsynelatende absurde. Prisen var på 50 000 danske kroner, som ble investert i eiendommen “Knatten” i øyriket Hvaler.

1967 kom også Den røde tåken, som ifølge forfatteren var “den av mine romaner som har beskjeftiget meg lengst”. På dette tidspunkt hadde Borgen for lengst vunnet seg renommé som radiokåsør i særklasse. Barndommens rike, et bestillingsverk fra NRK, ble – også i bokform – et høydepunkt for mange. I tillegg kom faste innslag i “Søndagsposten”. Et utvalg herfra kom også som bok, under tittelen Alltid på en søndag.

1971 kom novellesamlingen Trær alene i skogen, fulgt av Mitt hundeliv, om firbente vesener i og utenfor “Knatten”. Mer oppskakende var romanen Min arm, min tarm, som røper innsikt både i innfløkte sinn og i medisinske sider av mennesket. Notater fra hverdagen (1975) er en essaysamling der Borgen bl.a. avlegger et besøk i Dagbladet, som han har fått et ambivalent forhold til.

Enda en bok skulle det bli dette året: I dette rom, med fire noveller og et skuespill. En av novellene er bygd opp omkring Shakespeares Hamlet, en skikkelse Borgen alltid var dypt fascinert av og som gang på gang dukker opp i hans forfatterskap. – Men de to siste bøkene hans solgte dårlig og fikk blandet mottakelse. Borgen kommenterte det slik: “Man er nok ingen begivenhet lenger.”

Johan Borgen skrev også sin egen nekrolog: “Med Johan Borgen er en hyggelig fyr gått bort. Han mente det godt, selv om han ikke fikk til noenting. I litteraturen blir det ikke noe merkbart tomrom etter ham; han var utbrent for lenge siden.” Til slutt heter det: “Det beste ved Borgen var at han var så familiekjær, han var glad i sine nærmeste på en ikke-forpliktende måte, som gjorde at de vil savne ham i ukevis. Han hadde få venner og visste at de kom til å glemme ham snart, som han ville glemt dem. Varige fiender hadde han ikke utholdenhet til å skaffe seg. Hans mening om livet var at det er uvesentlig.”

Johan Borgen døde 1979, og urnen ble senere satt inn i en utsprengning i grunnfjellet ved “Knatten”.

Verker

    Romaner

  • Når alt kommer til alt, 1934
  • Lille dommedag (under pseudonymet Jørgen Hattemaker), 1935
  • Ingen sommer, 1944
  • Kjærlighetsstien, 1946
  • Jenny og påfuglen, 1949
  • Lillelord, 1955
  • De mørke kilder, 1956
  • Vi har ham nå, 1957
  • Jeg, 1959
  • Sorry Boy (under pseudonymet Ola Ullern), 1961
  • Blåtind, 1964
  • Den røde tåken, 1967
  • Min arm, min tarm, 1972
  • Den store havfrue, 1973
  • Eksempler, 1974

    Noveller

  • Mot mørket, 1925
  • Barnesinn, 1937
  • Hvetebrødsdager, 1948
  • Noveller om kjærlighet, 1952
  • Natt og dag, 1954
  • Nye noveller, 1965
  • Trær alene i skogen, 1969
  • Lykke til!, 1974
  • I dette rom, 1975

    Skuespill/hørespill

  • Kontorchef Lie, 1936
  • Høit var du elsket, 1937
  • Mens vi venter, 1938
  • Andersens, 1940
  • Akvariet, 1947
  • Vikinger, 1949
  • Eventyr, 1949
  • Frigjøringsdag, 1963

    Essays, kåserier m.m.

  • Betraktninger og anfektelser (under pseudonymet Mumle Gåsegg), 1932
  • Seksti Mumle Gåsegg, 1936
  • Det nytter (under pseudonymet Helge Lind), 1943
  • Nordahl Grieg, 1945
  • Dager på Grini, 1945
  • Far, mor og oss (under pseudonymet Mumle Gåsegg), 1945
  • Reidar Aulie, 1946
  • Danmark dejligst – ?, 1959
  • Innbilningens verden, 1961
  • Barndommens rike, 1965
  • Ord gjennom år, 1966
  • Bagateller, 1967
  • Alltid på en søndag – Seksti Søndagsposter, 1968
  • Mitt hundeliv, 1971
  • Notater fra hverdagen, 1975
  • Borgen om bøker, 2 bd., 1977
  • Fire foredrag, rammet inn av Annemarta Borgen, posthumt 1984

Kilder og litteratur

  • Brev fra Johan Borgen; intervjuer med Johan Borgen og personer som stod ham nær
  • HEH 1979
  • H. H. Skei og M. Moi: biografi i SNL, 3. utg., bd. 2, 1996
  • R. Birn: Johan Borgen. En litterær biografi, 1977
  • A. Borgen: Deg, 1981
  • H. Ringnes: Johan Borgen – har vi ham nå?, 1993

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Portrettbyste av Arnold Haukeland; på “Knatten”, Hvaler
  • Portrettbyste av Emil Lie; Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
  • Portrettbyste (bronse) av Nils Aas, 1965; Gyldendal Norsk Forlag, Oslo