Kjøpmann, verftseier og industripioner. Foreldre: Handelsborger Gabriel Jonassøn Lund (1719–65) og Anna Jochumsdatter Brinch (død 1797). Gift 2.12.1767 i Vanse med Inger Marichen (“Michen”) Luth (13.1.1744–8.3.1810), datter av kjøpmann Ebbe Luth og Karen Malmøe. Far til Gabriel Jochumsen Lund (1773–1832; se NBL1, bd. 8); farmors farfars farfar til Margarethe Cammermeyer (1942–); grandonkel (farfars bror) til Fredrik Macody Lund (1863–1943).

Dynastiet som bokstavelig talt eide småbyen Farsund på 1700-tallet, bar familienavnet Lund. De eide bygrunnen og de prektigste husene, og mesteparten av byens flåte tilhørte Lundene. De var handelsmenn og hadde hånd om verftene og fabrikkene. Lundene drev Farsund som en privat bedrift. Jochum Lund var den driftigste og mektigste av dem, og allerede i samtiden ble han omtalt som “konge av Farsund”. Takket være de mange foretak han satte i verk, har han fått æren for at Farsund i årene 1765–1807 utviklet seg fra en beskjeden uthavn til et livskraftig småbysamfunn. I mange år var det synligste merke etter hans virke familiepaleet Husan, bygd for hans to sønner.

Lite er kjent om Jochum Brinch Lunds unge år, bare at han var utenlands en kort periode, i handelslære hos farens forretningsforbindelser i Storbritannia og Frankrike, og at han seilte som skipper et par somrer. 1765 slo han seg ned for godt i Farsund og gikk inn i familiens handelshus. Da den siste av farens kompanjonger døde 1783, sikret Lund seg kontroll over handelshuset og gav det sitt eget navn: Jochum B. Lund & Co.

Familien Lund svingte seg opp på havarivirksomhet. Jochum overtok farens privilegium som megler og kommisjonær for havarerte, skadede og værslitte skip som søkte inn til Farsund for hjelp og assistanse. For å betjene havaristene ble det reist kranbrygger. Kranbryggene ble til verft, og 1770 fikk Jochum Lund og hans kompanjong tillatelse til å anlegge en reperbane. På verftet bygde Lund skuter og slo seg på utførsel av fisk og hummer. Fiskeeksporten skapte grunnlag for nye verksteder: garnbinderi, bøkkerverksted og krokfabrikk. De fleste fabrikkene Lund etablerte, var knyttet til hovednæringene havarivirksomhet, skipsfart og fiskerier, men han reiste også en vindmølle og innredet et tobakksspinneri. Jochum Lunds mest spektakulære industriprosjekt var en fargefabrikk. Ved hjelp av skotsk ekspertise ble et lokalt råstoff, steinmose, foredlet til karmosinrødt fargestoff. Kvaliteten skal ha vært ypperlig, men økonomisk ble prosjektet en fiasko.

Jochum Lund var en sterk personlighet som markerte seg på godt og vondt. En som gjestet Farsund 1792, karakteriserte ham og de andre Lundene med et Holberg-sitat: “De leve christelig og nære sig af vrag.” Lund hadde stor makt i småbysamfunnet. De fleste av innbyggerne stod i et nesten uløselig avhengighetsforhold til ham, som grunnleiere, låntakere og arbeidstakere. Forholdet smakte av utbytting, men synes ikke å ha utløst misnøye eller konflikter. Samtidige observatører hevdet derimot at han var så oppsatt på å “sysselsette og ernære mennesker” at han ble “næsten tilbedet” av allmuen. Alle hans “speculationer” var til “det almindelige vels bedste”. Panegyrikken bunnet nok i at han ved siden av sin maktutøvelse også viste sosialt ansvar for grunnsittere og arbeidsfolk. Sammen med slektninger finansierte han betydelige prosjekter til byens beste: kirke, fattig- og skolevesen.

Havfiske etter sild var Jochum Lunds store prosjekt, men det ble på sett og vis hans endelikt. 1804 etablerte han Det Fahrsundske Fiskerie-Institut, med staten som viktig medspiller. Halvparten av kapitalen var statsmidler, og den andre halvdelen – en rekke av Jochums fartøyer og anlegg – var pantsatt til staten. Instituttet var for et firma å regne og skulle først og fremst drive kommersielt havfiske etter sild. Instituttet hadde også et fiskeripolitisk siktemål: Gjennom utprøving av nye metoder innen fangst og tilvirkning, samt opplæring av fiskere, skulle det bidra til at norsk saltsildeksport ble mer konkurransedyktig. Ifølge familietradisjonen hadde kongen i København et så godt øye til Jochum Lunds virke at han gikk i kompaniskap med farsundskjøpmannen.

Instituttet var nok snarere et krisefenomen enn uttrykk for Lunds fremsynthet, et desperat forsøk på å skaffe statlig kapital til en virksomhet med tydelige forstrekningssymptomer. Etter et par svake driftsår satte krigsutbruddet 1807 en brå stopper for instituttets videre virksomhet. Samme år døde Jochum Lund, og med ham endte en epoke i byens historie.

  • T. Sundt: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • G. Lund: Farsund-Lundene, 1950
  • J. Gløersen: Dødsfall i Norge 1763–1825, 1964
  • J. Seland: En by og en bank. Farsunds historie og Farsund Sparebanks 125 års historie, Farsund 1967
  • O. A. Abrahamsen: Farsund bys historie, bd. 1, Farsund 1997