Industrileder. Foreldre: Høyesterettsadvokat Jens Paludan Heyerdahl d.e. (1910–2002) og Astrid (“Sessan”) Lyche (1915–96). Gift 1969 med advokat Mette Røed (12.6.1945–25.5.1994), datter av høyesterettsadvokat Ole Thorleif Wessel Røed (1911–77) og Karen Munthe Clausen (1913–).

Jens P. Heyerdahl d.y. var i 1980- og 1990-årene en av Norges mektigste næringslivsledere. I løpet av 20 år bygde han opp Orkla-konsernet fra å være en middels stor industribedrift til å bli det fjerde største selskapet i Norge. Heyerdahl er kjent som en forsiktig, men målbevisst strateg, som la stor vekt på å skape en egen Orkla-kultur.

Heyerdahl er jurist i fjerde ledd i en slekt av konservative forretningsadvokater på farssiden. Navnet fikk han etter sin tippoldefar, farfar og far. Morfaren, brukseier Eyvind Lyche, drev Hamang Papirfabrik i Sandvika frem til sin død 1955. I dag drives Hamang Papirfabrik som et eiendoms- og investeringsselskap, eid av Lyches arvinger, blant dem Jens P. Heyerdahl. Heyerdahl har uttalt at det var fra morfaren han fikk sin interesse for industri. Det samme gjaldt trolig interessen for ridning og ridehester, brukseierens store lidenskap.

Heyerdahl vokste opp på Skøyen i Oslo og tilbrakte i barne- og ungdomsårene mye tid på Oslo Ridehus. I 20-årsalderen hadde han utviklet seg til å bli landets fremste sprangrytter, og mange mente at Heyerdahl var en selvskreven kandidat til OL i Tokyo 1964. Da han ble vraket av den norske olympiakomiteen, skapte det meget sterke reaksjoner i ryttermiljøet. Heyerdahl har i ettertid ved flere anledninger understreket konkurranseridningens betydning for hans senere karriere som næringslivsleder – evnen til å analysere sine egne sterke og svake sider, metodisk arbeid, tålmodighet og evne til å stille seg realistiske mål.

Etter examen artium ved Oslo Handelsgymnasium 1961 studerte Heyerdahl jus ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1968. I studietiden traff han Mette Røed, og ett år etter at han var ferdig med studiene, giftet de seg. Svigerfaren, advokat Røed, var aksjonær i Dagbladet og mangeårig medlem av avisens representantskap, og gjennom ham kom Heyerdahl inn i det kulturradikale Dagblad-miljøet. 1975 ble han valgt inn i avisens styre, og 1982–90 var han styreformann i Dagbladet. Direkte og indirekte bygde Heyerdahl også opp en betydelig posisjon på eiersiden i Dagbladet. Hans interesse for media gav støtet til at Orkla i 1980-årene kjøpte en rekke aviser og utviklet seg til å bli landets tredje største medieselskap.

Heyerdahl ble jurist som forfedrene før ham, men han valgte likevel ikke å følge i deres fotspor. Etter et kort mellomspill 1968 som advokatfullmektig i farens advokatfirma Thommessen, Karlsrud & Brunsvig begynte han på økonomistudier i Frankrike, og 1970 ble han uteksaminert som Master of Business Administration ved INSEAD i Fontainebleau. Deretter fulgte kortvarige engasjementer som juridisk konsulent ved Oslo ligningskontor og dommerfullmektig, inntil han 1972 ble ansatt som direksjonssekretær i Dyno Industrier. Nils Jørgen Astrup, daværende styreformann i Orkla Grube-Aktiebolag, var også styremedlem i Dyno, og kontakten med Astrup førte til at Heyerdahl 1974 ble ansatt som direktør for Orklas Oslo-kontor. 1977 ble han utnevnt til viseadministrerende direktør, og 1979, 36 år gammel, overtok han toppstillingen i selskapet etter Per Palmer.

Det 75 år gamle gruveselskapet, grunnlagt av Christian Salvesen og Christian Thams, var i slutten av 1970-årene fortsatt preget av den svenske Wallenberg-familiens historiske dominans på eiersiden. Overskudd fra industrivirksomheten i gruver og smelteverk hadde blitt brukt til å kjøpe strategiske aksjeposter i andre norske selskaper. Denne kombinasjonen av industridrift og tunge finansielle investeringer kom Orkla til å videreføre og videreutvikle med Heyerdahl i sjefsstolen. Han uttrykte ved flere anledninger sin sans for Wallenberg-dynastiets idealer: langsiktighet, lojalitet, grundighet og sparsommelighet. Det siste gjorde seg også gjeldende på det personlige plan: Heyerdahl gjorde i flere år et stort poeng av at dressene han gikk med, var arvegods etter hans bestefar, forretningsadvokaten. Han gjorde også Wallenberg-familiens berømte motto “Esse, non videri” (Å være, men ikke synes) til sitt eget.

Orkla gjennomgikk en kraftig utvikling under Heyerdahls ledelse. De viktigste milepælene var fusjonen med Borregaard 1986, fusjonen med Nora Industrier 1991, oppkjøpet av bryggeriet Pripps og matvareselskapet Procordia 1995 og fusjonen mellom Orklas drikkevaredivisjon, Pripps Ringnes, og danske Carlsberg 2000. En av Heyerdahls merkesaker var betydningen av langsiktig, stabilt eierskap i næringslivet. Ikke minst var han opptatt av hva som skjedde på eiersiden i det konsernet han selv ledet. Siden begynnelsen av 1990-årene var Orkla et selskap med en “åpen” eierstruktur, sårbart for oppkjøp utenfra. Samtidig har Orkla vært kjent som et administrasjonsstyrt selskap, hvor styre, bedriftsforsamling og aksjonærer hadde mindre innflytelse over utviklingen.

Heyerdahl har nytt stor respekt som industrileder. Men han har samtidig vært kontroversiell i næringslivet. 1994 gikk han, som en av meget få næringslivsledere, mot norsk medlemskap i EU. 1997 satte han, sammen med sine allierte, finansmannen Kjell Inge Røkke og selskapet Aker RGI, en stopper for planene om å slå sammen forsikringsselskapet Storebrand og forretningsbanken Kreditkassen.

Jens P. Heyerdahl har bestandig understreket betydningen av personlige relasjoner og nettverk i næringslivet. Han har også målbevisst utviklet gode forbindelser til ledelsen i LO og Arbeiderpartiet. Mange i næringslivet har vært interessert i å utfordre den betydelige maktbasen Heyerdahl har bygd opp i og rundt Orkla. I år 2000 skjedde det ved at finansmannen Christen Sveaas og kjøpmannen Stein Erik Hagen kjøpte betydelige aksjeposter i Orkla. Aksjekjøpene utløste en konflikt som førte til at Heyerdahl gikk av som konsernsjef i Orkla 1. juli 2001.

  • Holdninger og bedriftskultur som konkurransefortrinn, Kristofer Lehmkuhl-forelesning ved NHH 2000, Bergen 2000
  • Jens P. Heyerdahls CV (2001)
  • HEH 1994
  • H. Sollied: Slekten Heyerdahl, 1940
  • T. Erikstad og G. Imset: Jens P. Heyerdahl d.y. En uautorisert biografi, 1998